Innvandring

Vedtaket som forandrer Norge

I dag ble det kjent at flertallet på Stortinget er blitt enige om å hente 8.000 kvoteflyktninger fra Syria. 500 skal hentes inneværende år, 3.000 til neste år og ytterligere 3.000 i 2017. Dette betyr at de 500 ekstra som skal hentes i år inngår i den allerede ekstrakvoten…

Skjermbilde 2015-06-10 18.23.02I dag ble det kjent at flertallet på Stortinget er blitt enige om å hente 8.000 kvoteflyktninger fra Syria. 500 skal hentes inneværende år, 3.000 til neste år og ytterligere 3.000 i 2017. Dette betyr at de 500 ekstra som skal hentes i år inngår i den allerede ekstrakvoten som er vedtatt, slik at det til sammen blir 2.000 inneværende år. Dermed er «regnestykket» kommet i havn med 8.000 syriske kvoteflyktninger – som jo «bare» er 2.000 færre enn det stortingsflertallet var enige om før de Ap-initierte forhandlingene.

I tillegg skal bevilgningen til nærområdene for inneværende år ytterligere økes med 250 millioner kroner. Millionene skal dekkes inn gjennom omprioriteringer i budsjettet (det skal bli meg et nytt ramaskrik, prøv for eksempel å ta pengene fra NRKs 5,3 milliarder-budsjett). Disse millionene kommer i tillegg til den milliarden som allerede er bevilget (som igjen ble økt med 250 millioner i revidert budsjett).

Så skal Norge yte ytterligere 1,5 milliarder kroner til hjelp i nærområdene i 2016.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Videre skal 50 millioner gis i ekstra tilskudd til kommunene og 30 millioner ekstra i disposisjon til kommunene via Husbanken. (Om dette er til sammen for perioden fremkommer ikke).

Alt dette ifølge NRK.no, som ble bekreftet på pressekonferansen nå i ettermiddag.

Det mest fantastiske med «regnestykket» er at ingen har regnet på hva dette egentlig vil koste. Det burde bare kalles én ting: uansvarlig. Men nei, i det politiske livet breier en seg med at «avtalen har bred enighet» og at det er «den humanitære situasjonen i Syria» som er det viktigste. Da er vi med på «dugnad». At «dugnaden» finansieres av skattebetalerne og/eller med reduserte velferdstjenester for borgerne i Norge, er heller ikke noe vesentlig for våre nasjonale politikere å ta opp. Så dette er i beste fall sterkt misbruk av hva vi så langt har lagt i dugnad.

Det «viktige» er at vi tar i mot flyktninger i vårt eget land, sies det. Ja, det er viktig for at vi skal sole oss i glansen av vår egen humanitet. Men er dette den beste løsningen?

Svaret er nei. «Alle» forstår at alle de milliardene som det koster å hente flyktninger til et høykostnadsland som Norge ville strukket seg mye lenger i nærområdene og således hjulpet langt, langt flere. Da hadde vi virkelig tatt inn over oss den humanitære situasjonen.

Det var Ap som rotet dette til med sitt famøse landsmøtevedtak om 10.000. Så oppdaget nok Ap-leder Jonas Gahr Støre at dette ikke var det smarteste han hadde gjort, og dermed var det egentlig bare ett parti som kunne redde han og Ap – det var Høyre. Fikk han Høyre til å bite på forhandlingskortet ville han også kunne splitte Høyre og FrP. Og Høyre gapte over både søkke, agn, snøre, kai og hele fiskemottaket. FrP forlot «syriaforhandlingene», men det var nok da de skjønte at løpet var kjørt. Det ble flere kvoteflyktninger fra Syria, og langt flere enn FrP kunne stå inne for. I alle fall i forhandlingene.

For nå sitter FrP der. I Regjeringen. Med ansvar for å administrere vedtaket. Finansminister Jensen (FrP) skal finne pengene, integreringsminister Horne (FrP) skal bosette og integrere dem, sosialminister Eriksson (FrP) skal finne jobb til dem og forhindre at de havner i NAV-systemet, justisminister Anundsen (FrP) har ansvaret for familiegjenforeningene. Og akkurat sistnevnte: hvor mange blir de 8.000 egentlig? I Danmark har det kommet bakpå Regjeringen at familiegjenforeningene for inneværende år har doblet seg – på grunn av de syriske flyktningene. Så hvor mange snakker vi i Norge; blir 8.000 til 20.000? I så fall: hva vil kostnadene for det bli? (Ups, glemte meg et øyeblikk: penger er jo ikke så viktig).

Likevel, og vel så viktig: I hele dag har media jaktet FrPs 1.nestleder Per Sandberg. Det begynte med at Sandberg var gjest i dagens Politisk kvarter på NRK. Omtrent i det øyeblikket programmet var over ble det slått stort opp i hele media-Norge at Sandberg «truet med kabinettspørsmål». Hør på Politisk kvarter selv – en skal ha mye i mot Sandberg for å komme til en slik konklusjon. Og det har jo noen, ikke minst drar Aftenpostens Thomas Boe Hornburg det helt ute av sine proposisjoner når han fastslår at «Per Sandberg undergraver sin egen troverdighet». Og selv Sandbergs partileder, Siv Jensen, ser ikke ut til å ha forstått hva Sandberg sa – tvert om hevdet hun at «Per Sandberg tenkte høyt», sikkert til medias store glede.

Media synes heller ikke så veldig interessert i hvilke avtaler som faktisk er inngått og hvem som bryter hva. Med den inngåtte Ap-initierte forhandlingsavtalen om syriaflyktningene bryter Høyre, Venstre og KrF budsjettavtalen. Dermed er grunnlaget for denne Regjeringen brutt. FrP har forholdt seg til denne avtalen. Noen som spør Høyre om det? Ikke så langt jeg har sett.

Så kan en jo spørre seg: er det ene avtalen mer verdt enn den andre? På pressekonferansen var det påtakelig viktig for samtlige av syriaforhandlingspartiene tydelig (og dere vet hvordan politikerne understreker t-y-d-e-l-i-g) å påpeke at dette er en avtale det er bred enighet om. Dermed er vi kommet i en situasjon at avtaler må ha bred enighet hvis de skal være verdt papiret de er skrevet på. En avtale er ikke lenger en avtale. Det lover ikke godt.

Godt lover det heller ikke for «kontrakten» som politikerne inngår med sine velgere. Fortsetter FrP å sitte i Regjering etter dette vedtaket skriver de under på sin politiske dødsdom i 2017. FrP er, om de liker det eller ikke når de sitter i Regjering, et parti som har solgt seg inn som et innvandringsrestriktivt parti. Da nytter det ikke å forvalte et vedtak som går i helt motsatt retning, og det uansett hvor mange andre «gode politiske saker» en prøver å selge inn i offentligheten.

Dette vet samtlige politiske partier, men ingen gjør seg så lekker som Venstre. Jeg hevdet for to dager siden at Abid Rajas glade budskap lød som en mann som kom fra et parti som var på vei inn i regjering. I dag bekreftet Venstres Trine Skei Grande at de er klar til å gå inn, hvis FrP går ut. Det forteller meg at Høyre har tenkt å beholde regjeringsmakt åkke’som – også på bekostning av FrP. Det er virkelige regjeringspartnere, det.

Men Høyre har heller ikke så mye å glede seg over. De har i dag reddet Ap. Hadde det vært noe tak i statsminister Solberg hadde hun tatt sin regjeringspartner FrP på alvor heller enn å la Ap styre i opposisjon. Solberg var den som burde raslet med trusselen om kabinettspørsmål, slik som også ringreven Carl I. Hagen sier.

I sum har alle tapt i dag, bortsett fra noen usedvanlige heldige syriaflyktninger. Men noen taper mer enn andre. De tapene vil bli åpenbar i 2017. Da nytter det lite å sitte med makta et par år til. Så kan det være at det spekuleres i at kortidshukommelsen er rådende både i media og blant velgerne. Men her kan en også forregne seg. For jeg tviler på at en slik økning i antallet flyktninger til Norge vil bidra til å løse de allerede eksisterende utfordringene vi har. Da både knyttet til bosetting av de tusener som sitter i mottak, økende arbeidsledighet, stor økning i innvandring av østeuropeere, boligpress i storbyene, særlig Oslo, press på annen infrastruktur, behovet for flere skole- og helseplasser etc. Så media får nok å melde om fremover. Og det vil neppe ta lang tid før kommunene krever mer penger, med trusselen om at ellers vil skole- og helsebudsjettene nedjusteres. I tillegg vil katastrofen rundt Middelhavsområdet neppe bli mindre – til tross for dagens vedtak. Det vil holde hukommelsen vår ved like.