– Den politiske klassens manglende vilje og evne til å konfrontere ubehagelige fakta har fått forferdelige konsekvenser

Tidligere Labour-politiker og leder for den britiske Equality and Human Rights Commission (EHRC) Trevor Philips tar et flammende oppgjør med multikulturalismen hans selv var frontfigur for. I en dokumentarfilm kommer han også med kraftig kritikk av den politiske klassens manglende vilje og evne til å konfrontere etniske, kulturelle og religiøse spenninger som følge av masseinnvandringen til Storbritannia. Angsten for å krenke noen har ikke bare effekt for ytringsfriheten. Det blir også mer og mer vanskelig å ta opp reelle problemer i samfunnet fordi vi er redde for å beskrive dem, mener han.

Tidligere Labour-politiker og leder for den britiske Equality and Human Rights Commission (EHRC) Trevor Philips tar et flammende oppgjør med multikulturalismen hans selv var frontfigur for. I en dokumentarfilm kommer han også med kraftig kritikk av den politiske klassens manglende vilje og evne til å konfrontere etniske, kulturelle og religiøse spenninger som følge av masseinnvandringen til Storbritannia.

Angsten for å krenke noen har ikke bare effekt for ytringsfriheten. Det blir også mer og mer vanskelig å ta opp reelle problemer i samfunnet fordi vi er redde for å beskrive dem, mener han.

Faksismile Daily Mail Faksimile Daily Mail.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Philips åpner med at han var klar for problemer da han overtok som formann for forgjengeren til ECHR, Commission for Racial Equality (CRE), i 2003, da rase og religion er de mest splittende og potente tennvæsker i vestlige samfunn. Han mente imidlertid at han etter 25 år som journalist og leder for flere offentlige organisasjoner var godt forberedt.

Som de fleste andre menn med hans bakgrunn og alder hadde han da også blitt stoppet av politiet i nær sagt hver eneste bilmodell han eide. – Jeg trodde jeg visste hva jeg bega meg ut på, men for å omskrive et Monty Python-sistat: Ingen venter å bli skutt i fjeset, skriver Philips. Men i 2005 skjøt noen hull i vinduet hans med luftgevær. Philips ble ikke truffet, men gjerningspersonen ble aldri funnet. Organisasjonen han ledet hevet sikkerheten, advarte de ansatte om å være forsiktige og glemte hele greia.

– Som så mange mennesker i min posisjon, dukker slike trusler rutinemessig opp. Hvis du ikke er hvit, oppleves de som spesielt truende. Men hullet i vinduet på mitt kontor i CRE burde ha vært en sterk advarsel om lidenskapen som bygget seg opp, selv i dette vennlige landet, som følge av Storbritannias økende etniske og kulturelle friksjoner, fortsetter han.

En sentral del av Tony Blairs New Labour-prosjekt var at Storbritannias holdninger til et fleretnisk samfunn skulle forvandle seg. – Vi trodde at dersom regjeringen taklet diskriminering med nok iver, så trengte vi ikke å bekymre oss for mye om etniske og religiøse splittelser. De ville bare smelte bort etterhvert fordi vi under huden tross alt er like.

Seieren ble utropt den 6. juli 2005. Fordi London hadde fått OL 2012 med slagord basert på Storbritannias avslappede forhold til etnisk mangfold, så det ut som hele verden hadde kjøpt vår filosofi, skriver Philips.

Dagen etter ble det imidlertid klart at ikke alle delte den multikulturelle entusiasmen. 7. juli ble 52 mennesker myrdet og mer enn 700 skadet da hjemmeavlede islamister sprengte fire bomber i London.

– Da det ble kjent at bombemennene alle var unge, britiske muslimske menn, sto vi overfor et knusende spørsmål: hvis vår multikulturelle drøm fungerte så bra, hvorfor skjedde dette?, fortsetter Philips.

For ham blandet sjokket seg med en gryende forståelse av at han muligens bar noe personlige ansvar for at han ikke hadde sett dette komme. Fordi han hadde gjort et poeng av å tilbringe deler av uken i miljøer utenfor London, visste han allerede at noen grupper var i ferd med å bli så isolert at verdier og ideer som de fleste ville oppfatte som fremmede ble tolerert og attpåtil oppmuntret.

– Men vi hadde sagt lite om det og gjort enda mindre, erkjenner Philips.

Etter et år i CRE kom Philips til den konklusjonen at mens multikulturalisme var vakkert i teorien, hadde den i praksis blitt en økonomisk melkeku. Selvutnevnte ledere for miljøer forhandlet om kontroll over lokale offentlige bevilgninger som ville styrke deres egen status og autoritet. Langt fra å oppmuntre til integrering, ble det i deres interesse å opprettholde deres etniske gruppers isolasjon.

I noen tilfeller ble praksiser som kjønnslemlestelse ansett som miljøets private domene. I andre ble det klart at lokale politikere og miljøets ledere hadde inngått en faustiansk handel: bevilninger for valgstemmer.

Philips så en truende fare i at disse miljøene lukket seg stadig mer, og fanget unge mennesker bak en mur av tradisjon og underdanighet mot de eldre.

– Ingenting av dette var hemmelig. Men enhver som påpekte problemet måtte forvente å bli fordømt for ikke å respektere mangfold, fortsetter Philips.

Han hadde selv vært rask til å kritisere andre på dette området.

Philips uttalelser får i dag støtte av fremtredende konservative politikere, men da han etter terrorangrepet i London 2005 uttalte at Storbritannia «gikk i søvne mot segregering», ble han kraftig kritisert av blant andre nåværende innenriksminster Theresa May og David Laws.

Han hadde ventet en viss debatt, men ikke at det skulle utløse en politisk storm:

I myself had been quick to criticise others; in the autumn of 2005 I found myself the object of exactly this kind of witch-hunt. When I spoke publicly about my concern that Britain could be ‘sleepwalking to segregation’, I expected some mild debate. I didn’t anticipate the political fire-storm that would break.

On the evening of my speech, both the present Home Secretary, Theresa May, and the Liberal Democrat Schools Minister, David Laws — who were then in opposition — argued on the BBC1’s Question Time programme that I had gone too far.

Worse still, one of my Labour colleagues, David Miliband, who was Minister for Communities, dismissed my concerns as ‘fatuous’.

– Ti år senere vet vi bedre. Vi skulle være en nasjon fullstendig avslappet i forhold til vårt økende mangfold, men det er vi ikke, konstaterer Philips.

I 2015 har ikke-hvite som forlater skolen større sannsynlighet for å begynne på universitetet enn hvite. Likevel: mens mange kløktige unge muslimske kvinner setter kursen for de beste medisinske utdannelsene, går en en håndfull ombord i fly for å bli jihadist-bruder for de som kjemper for Den islamske staten (IS). Den såkalte Jihadi-John – identifisert som Mohammed Emwazi – gikk på en skole hvor mer enn 70 prosent var muslimer som ham selv.

Det er ikke islamofobisk å stille spørsmål om ikke et så lukket miljø kan ha dyrket frem en fatalt trangsynt verdensanskuelse, mener Philips og fortsetter:

– Ingen i Frankrike tviler på at den kvalmende volden som etterlot et dusin døde i skytingen i Charlie Hebdo delvis var en konsekvens av den katastrofale segregeringen i de franske forstedene, ghettoene mange muslimer har havnet i.

Likevel: bare å  påpeke disse fakta er ansett som så følsomt at det praktisk talt har blitt usigelig.

In a world that rightly venerates the memory of Martin Luther King and Nelson Mandela, the modern secular sin of being a racist (or an anti-Semite or an Islamophobe, its religious cousins) is by far the worst crime of which you can be accused.

– Den perverse og utilsiktede konsekvensen av vårt pådriv for å inngyte respekt for mangfold er at våre politiske og mediale klasser har blitt livredde for å diskutere etniske eller religiøse forskjeller, skriver Philips, som mener at vi nå er så desperate etter å unngå å krenke noen at det i seg selv står i veien for fremskritt.

Taperne er i stor grad nettopp minoritetsbriter, fortsetter Philips og viser til noen eksempler:

If African Caribbeans are statistically more likely to commit some kinds of crime than other people, as indeed they are — we are especially proficient at murdering other African Caribbeans, for example — it might make some sense to understand why, so we can stop it happening.

Not all Jewish people are wealthy; in fact, some are extremely deprived. But if — as is true — Jewish households in Britain are on average twice as wealthy as the rest, might it not pay to work out what makes these families more likely to do well? Is there something that the rest can learn from their traditions and behaviour?

We all know why these things cannot be said. The long shadow of slavery and the Holocaust rightly makes us anxious about the kind of slack thinking that led to the dehumanising of entire populations.

Philips stiller derimot spørsmål om historien bør forhindre oss i å forstå forskjellene mellom oss – særlig hvis den innsikten kan forbedre alles liv.

For example, one of the great educational successes of recent years has been the dramatic improvement in the performance of London’s schoolchildren at GCSE level. Many explanations have been advanced — better teaching, new academies, innovative exchanges of classroom practice.

The one explanation that almost every Establishment report seems to reject is also the most likely. It is that during the past ten years the capital’s classrooms have seen a huge rise in the numbers of high-performing immigrant children — Chinese, Indian, African and Polish — and a contraction in the numbers of under-achieving African Caribbean and white children.

A rigorous analysis conducted by Simon Burgess, professor of economics at Bristol University, has largely been ignored by the Establishment, although not by parents. Smart middle-class parents in London now visit schools with an eye to putting their child in a class with as many Asian children as they can find.

Burgess’s study shows that it’s not only the high-flying minorities who are doing well — they’re dragging up the averages among their white classmates, too.

Det er forståelig at man ønsker å unngå krenkelser, men konsekvensene har i praksis vært katastrofale. Granskningen av den grusomme torturen og til slutt drapet på åtte år gamle Victoria Climbie, som hadde bakgrunn fra Elfenbenskysten, i 2000 er et eksempel på det. Rapporten viser at leger og sosialarbeidere som var livredde for å bli beskyldt for rasisme overfor en svart familie, ignorerte eller feiltolket signaler som kunne ha reddet åtteåringen.

I det siste har opplysningene om hovedsakelige pakistanske menns omfattende seksuelle utnyttelse av mindreårige blottlagt en kultur hvor offentlige myndigheter er villige til å gjøre nær sagt hva som helst for å unngå å bli beskyldt for å stigmatisere en etnisk gruppe – inkludert å overse voldtekt og grove overgrep.

The Times-journalisten Andrew Norfolk, som var blant de første som skrev om skandalen, fant nylig en film som var blitt bestilt av barnevernsledere for å advare unge mennesker om farene. Den ble underslått i 2008 av en enkelt grunn: den viste en hvit jente som ble klargjort til senere misbruk (grooming) av en ung «asiatisk mann». Det er da også det mest sannsynlige scenarioet, men ble bedømt som uakseptabelt å vise til jenter i risikosonen. Man bestilte i stedet en ny film – med en hvit overgriper, et svart offer og ingen «asiatiske» karakterer.

For øvrig fikk TV-stasjonen Channel 4 allerede i 2003 kjennskap til detaljene i en 18 måneder lang etterforskning av anklager om at unge britisk-pakistanske menn målbevisst så seg ut mindreårige jenter for sex og prostitusjon i Keighley og laget dokumentaren Edge of the city. Etter planen skulle programmet sendes i 2004, men som vanlig i slike saker ble Channel 4 prompte anklaget av antirasistiske grupper for å oppfordre til rasisme mot det pakistanske miljøet. Det rasistiske British National Party hadde som så mange andre fått snusen i saken og ville benytte seg av den i det kommende lokalvalget. Politiet mente på sin side at dokumentaren kunne fremprovosere raseopptøyer i byen og ba kanalen utsette programmet til etter valget. Channel 4 følte seg presset og valgte å trekke dokumentaren fra sendeplanen.

One of the few senior figures who has never been afraid to speak his mind is the former Foreign Secretary Jack Straw.

Back in 2006 he stirred controversy by saying it would help him to communicate with his Muslim Blackburn constituents if women were prepared to remove their veils so he could see their faces when he spoke to them. He was denounced as insensitive and worse. He told me that ‘a lot of white politicians are nervous about this. They lack confidence about what their views are and they think somebody will criticise them . . . [call them] racist or some nonsense like that.’

Tidligere parlamentsmedlem for Labour Ann Cryer var den første politikeren som varslet om groomingen i Keighley. Da hun gjorde det, ble hun klar over at partikollegaer hadde visst om det i årevis. Men hverken politiet eller sosialtjenesten tok Cryers klager seriøst. I ettertid forteller hun at det var vanskelig å i det hele tatt snakke om saken internt uten å bli kalt rasist. Til slutt gikk hun offentlig ut med det hun visste: – Hvis du later som det ikke skjer, slik mange i Rotherham gjorde, så er du på vei til å godkjenne det.

– Det du faktisk sier er at det er i orden, fordi det er slikt de gjør i det miljøet. Vel, det er det ikke. Det ikke i orden i det hele tatt, sa hun.

Philips nevner også skuespilleren Benedict Cumberbatch, som nylig kom ut i hardt vær da han tok opp det fullstendig legitime og hard tiltrengte spørsmålet om flere ansettelser av svarte skuespillere. Cumberbatchs poeng druknet imidlertid i en massiv fordømmelse fordi han brukte feil ord. Han sa det «utdaterte» farget istedet for svart. Det ble det bråk av, til tross for at farget er en av de vanligste måtene å beskrive svarte eller asiater som gruppe på i USA.

– Denne type intimidering har en reell kostnad. Neste gang en hvit person vil gå i bresjen for minoriteter, er det ikke utenkelig at vedkommende vil nøle og heller spørre seg selv: vil jeg gjøre det verre hvis jeg sier det?, mener Philips.

Og det er ikke bare hvilken effekt dette har på ytringsfriheten vi bør bekymre oss for. Det blir også mer og mer vanskelig å ta opp virkelige problemer i samfunnet fordi vi er redde for å beskrive dem:

In the past decade, more than half a million white Londoners left the city for the suburbs, not because they are bigots but because they wanted homes with gardens and better schools. Fewer non-whites made the same move, leaving the capital a far less integrated place.

Even among those who stayed, research by the Social Integration Commission showed that social mixing across the lines of race and religion was, relatively speaking, least likely in multi-ethnic London — because the more choice people have, the more they choose to hang out with their own kind.

I tillegg viser avsløringen av at skoler i Birmingham hadde blitt overtatt av en liten, islamistisk klikk – det såkalte Trojanske Hest-komplottet – at barns utdannelse risikerer å bli ofret på den religiøse ortodoksiens alter, mener Philips.

Samtidig har den britiske valgkommisjonen uttrykt bekymring over korrupsjonen i segregerte og lukkede miljøer.

Problemene er ikke begrenset til fargede menneskers oppførsel, fortsetter han. I forrige uke ble det rapportert at en arbeidsgiver annonserte etter arbeidsfolk og antydet at polsktalende var spesielt velkomne. Det handlet ikke om at arbeidsgiver hadde en ansettelsespolitikk om like muligheter, men en økende trend hvor fabrikk- og skiftarbeid blir organisert etter etnisitet og nasjonalitet.

Philips skriver at han for noen år siden noterte seg fenomenet under en granskning av kjøttindustrien. Det er praktisk fornuft – arbeiderne og deres overordnede kommuniserer enklere og det blir færre krangler under produksjonen. – Men er dette virkelig slik vi ønsker å leve?, spør han.

Few of us want to go back to the days of ‘no blacks, no Irish, no dogs’ notices. Most people would rather that racial distinctions played no part in our lives. Should there be limits to the racial or ethnic mix we tolerate in schools, workplaces or neighbourhoods?

Would the publication and use of ethnic crime data lead to racial profiling and provide an excuse for fresh discrimination by the police and criminal justice system?

In an unequal world, if we are to tackle the problems of racial inequality and segregation, we at least have to be ready to name the problem. And we have to face the political consequences of our mealy-mouthed approach to race.

Den britiske mangelen på åpenhet er å finne i hvert eneste europeisk land og nører oppunder sine, nativistiske politiske bevegelser over hele kontinentet. I Sverige, Danmark, Belgia, Hellas og Nederland har ytre høyre-partier stedig bygget seg opp en solid tilstedeværelse i det politiske landskapet, skriver Philips. I Frankrike antas det at Marine Le Pens Nasjonal Front vil vinne neste ukes lokalvalg. – Disse partiene hevder at de er de eneste som sier sannheten. Det er ikke sant, men den politiske korrektheten som lammer alle de andre konvensjonelle partiene gjør at de slipper unna med det, avslutter han:

At the heart of these parties’ appeal is a simple, oft-stated claim: we are the only people ready to speak the truth.

Nothing could be further from reality. But the po-faced political correctness that cramps all the conventional parties is allowing these frauds to get away with it.

Preventing anyone from saying what’s on their minds won’t ever remove it from their hearts. People need to feel free to say what they want to without the fear of being accused of racism or bigotry.

That means we’re all going to have to become more ready to offend each other. If we do, we might — in time — begin to see each other in our true colours. And surely that’s what the aim of changing Britain’s attitudes to race was all about.

Daily Mail: Explosive truths about race we’re not allowed to talk about: The political class’s failure to confront unpalatable facts has had appalling consequences, says ex-head of equality watchdog