Når et usunt samfunnsklima får myndigheter og politi til å hjelpe organiserte seksualforbrytere

Rotherham-skandalen ruller videre. Hele Labour-byrådets ledelse har blitt tvunget til å gå av etter den regjeringsoppnevnte granskeren Louise Caseys bitende rapport. Flere politibetjenter blir nå gransket av politiets interne etterforskningsorgan etter anklager korrupsjon og forbindelse til sexnettverkene, samt å ha hatt sex med noen av de mindreårige ofrene. Caseys og professor Alexis Jays rapporter peker også på at deler av taxinæringen i Rotherham var og er involvert. Ansatte i byrådets avdeling for taxilisenser forteller at de følte seg presset i lisenssaker av britisk-pakistanske byrådsmedlemmer som oppførte seg mer som bransjens representanter enn politikere. De fleste ansatte opplyser da også at de ikke vil benytte private taxioperatører i området og heller ikke tillater familien sin å gjøre det.

Rotherham-skandalen ruller videre. Hele Labour-byrådets ledelse har blitt tvunget til å gå av etter den regjeringsoppnevnte granskeren Louise Caseys bitende rapport. Da Casey dokumenterer at byrådet systematisk underslo bevis på det omfattende sexmisbruket, blir de nå etterforsket av det nasjonale etterforskningsorganet. Eventuelle tiltalepunkter vil inkludere misbruk av offentlig stilling og å forhindre rettferdighetens gang, begge punkter som kan straffes med fengsel på livstid.

I tillegg er en politibetjent og to lokalpolitikere anklaget for å ha hatt sex med mindreårige jenter. Politibetjenten skal også ha videreformidlet opplysninger om sosialt utsatte mindreårige til de britisk-pakistanske nettverkene. En annen politibetjent er anklaget for tjenesteforsømmelse fordi han unnlot å foreta seg noe da han fikk kjennskap til sin kollegas handlinger. Fra før er ytterligere ti politibetjenter under granskning av politiets interne etterforskningsorgan i forbindelse med deres opptreden i saken.

Caseys granskning ble beordret av regjeringen som følge av professor Alexis Jays rapport om hovedsakelig britisk-pakistanske menns omfattende misbruk av mindreårige samt de lokale myndighetene og politiets motvilje mot å gjøre noe med saken. Minst 1.400 mindreårige er blitt misbrukt i løpet av de siste 16 år, og til tross for at byrådet og politiet insisterer på at de ikke kjente til sakens omfang eller karakter, er det nå godt dokumentert at de ikke snakker sant. Privatpersoner, sosialarbeidere, ofre og organisasjoner som arbeider med sosialt utsatte barn har varslet om hva som foregikk fra slutten av 90-tallet, men den politiske ledelsen svarte med å underslå eller tone ned de rapportene de mottok om saken.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Caseys oppdrag var å finne ut hvordan byrådet taklet Jays rapport og hvilke tiltak de hadde iverksatt for å komme problemet til livs. Hun fant et byråd som fortsatt levde i fornektelse, helt ute av stand til å ta sakens realiteter inn over seg.

Det har naturligvis ikke vært hensikten, men de eneste byrådet, politiet og hele det offentlige hjelpeapparatet i Rotherham har hjulpet, er seksualforbryterne. Verre enda: de har langt på vei fungert som rene muliggjørere for dem. Mindreårige, årelange ofre har blitt oppdaget i situasjoner som knapt har vært til å misforstå, men ble likevel pågrepet av politiet for fyll og forstyrrelse av offentlig orden etter å ha blitt skjenket fulle av grupper av menn som forberedelse til voldtekt. Mens voksne menn i flokk uforstyrret har fått voldta, gruppevoldta, mishandle og prostituere jenter helt ned i 11 års alderen.

Leser man Jays og Caseys rapporter sammen, trer det også frem et påfallende mønster som har vært lite fremme i offentligheten, men som kan være en delforklaring på byrådets ellers ufattelige handlingslammelse.

Et gjennomgående trekk ved de to rapportene er at nær sagt alle intervjuobjektene i årevis hadde kjent til hva som pågikk, men at de var redde for å fremstå som rasister hvis de foretok seg noe med det eller snakket om det alle etterhvert visste.

Men organisasjonen Risky Business, som jobber med barn og unge som er/kan være i faresonen for seksuell utnytting (CSE) eller prostitusjon, la også merke til noe annet. Risky Business driver oppsøkende virksomhet på gateplan, og var de første som på slutten av 90-tallet etablerte seg et bilde av hva som foregikk i Rotherham. De ga all informasjonen de samlet sammen til politiet og de lokale myndighetene.

En av tingene de hadde notert seg, var at taxisjåfører fra særlig tre firmaer lot til å være involvert. Ungdomsarbeidere og personell på offentlige institusjoner for barn observerte det samme. Skoleledere klaget samtidig over at taxier sto parkert utenfor skolen og ventet på mindreårige elever ved lunsjtid, da jentene måtte gi et antall menn oralsex i spisepausen, og skoleslutt. Foreldre til ofre fortalte om det samme; at deres døtre ble hentet og levert i beruset tilstand av taxier. Det ble også regelmessig rapportert om at taxier opererte på såkalte hotspots for nettverkenes virksomhet og steder hvor nettverkene vanligvis innleder den første kontakten med mindreårige jenter. Jentene er også blitt fraktet rundt i flere byer i Nord-England for å bli voldtatt eller seksuelt misbrukt av grupper av menn. Voldtektene og prostitusjonen fant sted i taxier, i tomme leiligheter og i lokaler tilknyttet gatekjøkken.

Det samme mønsteret er påvist i byene Keighley, Derby, Oxford, Rochdale og Telford.

Rotherham har nærmere 260.000 innbyggere. Den britisk-pakistanske minoriteten utgjør 3 prosent, rundt 7.800 mennesker.

Det er 86 private taxioperatører i området, og 1158 sjåfører med lisens. Disse lisensene deles ut av byrådet.

I Caseys rapport forteller tjenestepersonell at bransjen er høylytt og krevende, og at de har opplevd press for å gi lisenser eller lukke klagesaker fra byrådsmedlemmer som har oppført seg mer som representanter for taxinæringen enn som politikere. Flere forteller at byrådets lisensavdeling har vært mer opptatt av å bistå bransjen enn å beskytte publikum.

– Taxisjåføren er kunden og ingen tenker på passasjeren, sier en tjenestemann.

Særlig byrådets nestleder og tidligere taxieier Jahangir Akhtar, som generelt omtales med en viss frykt som en mektig mann med stor innflytelse både i byrådet og politiet, skal ha vært aktiv på vegne av taxinæringen. Byrådsmedlem Mahroof Hussain innrømmer at han kan ha gitt inntrykk av å representere bransjen fordi han har så mange britisk-pakistanske taxisjåfører i sin krets, men at det ikke var hans hensikt å legge press på de ansatte i lisensavdelingen.

På dette tidspunktet var både byrådet og politiet allerede fullt klar over at det eksisterte en problematisk forbindelse mellom sexnettverkene og taxioperatører i området.

Flere av ofrene som endelig lot seg overtale til å gå til politiet, ble oppringt umiddelbart – mens de satt på politistasjonen – av misbrukerne med trusler om hva som ville skje hvis de sladret. Man har lurt på hvordan misbrukerne kunne vite hvor ofrene befant seg. Det fremgår at nettverkene hele tiden har hatt svært god kontroll på hvor jentene har befunnet seg til enhver tid og hva de eventuelt har foretatt seg. Det finnes foreløpig ingen dokumentasjon på dette, men når et antall taxier er involvert er det likevel lett å tenke seg deler av svaret.

At taxisjåfører fungerer som minoritetsmiljøenes øyne og ører er for øvrig kjent fra andre sammenhenger. Muslimske jenter i Norge og Danmark har fortalt om tilfeller hvor de har vært i byen, sett seg rundt for å forsikre seg om at det ikke var noen kjente i nærheten og tillatt seg å tenne en sigarett eller gjort andre forbudne ting. For umiddelbart å bli oppringt og skjelt ut av nære slekninger i land som Pakistan. Det finnes også en rekke tilfeller hvor taxisjåfører har fungert som rene etterretningstjenesten for familier på jakt etter jenter og kvinner som av forskjellige årsaker har rømt hjemmefra eller søkt tilflukt på krisesenter.

På grunn av de mange klagene på taxisjåfører som har trakassert kvinnelige passasjerer eller kommet med slibrige forslag under tur, er det i dag utbredt mistro til næringen i Rotherham. Casey skriver at de fleste hun snakket med på lisensavdelingen og andre ansatte i byrådet sa at de ikke ville bruke områdets private taxifirmaer og heller ikke tillate familiene sine å gjøre det.

Slik multikulturalismen fungerer, utnevnte også byrådet britisk-pakistanske medlemmer til «meglere» mellom seg og miljøet. Det ga dem en maktposisjon innad i miljøet.

De har imidlertid mye makt i byrådet også. Flere av Caseys informanter sier at britisk-pakistanere har en uproposjonal innnflytelse i byrådet, og ofte utfolder et voldsomt engasjement i enkeltsaker som spesifikt angår det britisk-pakistanske miljøet – som taxinæringens vilkår.

En politibetjent forteller at da en britisk-pakistansk jente forsvant, gikk de britisk-pakistanske byrådsmedlemmene direkte til politisjefen, hvilket påvirket etterforskningen.

Staben i byrådet mener også at Akhtar og Hussain undertrykket debatt med henvisning til samfunnsrelasjonene.

– Min erfaring fra byrådet som det var og er – asiatiske menn er veldig mektige, og de hvite britene er veldig opptatt av rasisme og redde for bekyldninger om rasisme, så det er ikke noen robust motstand. De har enorm innflytelse i byen. For eksempel kjenner jeg til bakgrunnen til alle de asiatiske byrådsmedlemmene… men vet ikke noe om de hvite medlemmene. Ikke om etnisitet (race) bare, men om makten og innflytelsen – familieforbindelsene i disse miljøene er fremdeles svært sterke. Det handler definitivt om etnisitet, sier en nåværende tjenestemann.

– Vi var på et møte [om en politioperasjon] og snakket om saker fra lokalmiljøet. Når vi var der diskuterte vi å sette søkelys på taxisjåfører og det britisk-pakistanske miljøet i forbindelse med CSE, vi diskuterte til og med spesifikke familier vi var bekymret for. Disse medlemmene ville tilbakevise oss. Ingen av dem trodde at problemet hadde det omfanget vi forsøkte å forklare… De sa til oss at «det vil skape en masse spenninger hvis de blir utpekt spesielt». Vi ønsket deres støtte…, forteller en politibetjent.

Caseys rapport tar også for seg byrådsmedlemmenes holdninger og den generelle kulturen i byrådet. Hun beskriver den som usunn og macho-preget. Enkelte byrådsmedlemmer har også sexistiske, rasistiske og utdaterte holdninger. Dette var kjent i organisasjonen, men ble ikke utfordret eller påtalt.

Et byrådsmedlem blir sitert på at de britiske-pakistanske mennene etter hans mening er blitt lurt av de mindreårige jentene:

– Jentene, måten de kler seg på, de ser ikke ut som de er 14-15 år gamle, måten de sminker seg på – de ser eldre ut. De går på klubber, får servert i barer, det er veldig vanskelig for meg, veldig moderne klesstil… De (britisk-pakistanske menn) har definitivt blitt lurt. Britisk-asiatene. Hvis dere har identifisert så mange forbrytere, hvorfor har det vært så få arrestasjoner? De føler at britisk-asiater har blitt slått av Jay.

At byrådsmedlemmer ble utnevnt til «meglere» har også fått konsekvenser for jenter og kvinner i det britisk-pakistanske miljøet. Professor Jay viser til at flere byrådsmedlemmer forsøkte å presse sosialtjenesten til å endre tilnærming i visse spørsmål. Et lite antall byrådsmedlemmer forlangte at sosialtjenesten skulle begynne å avsløre hvor kvinner som hadde flyktet fra voldelige hjem oppholdt seg og jobbe for forsoning med ektemann eller slektninger istedet for å støtte oppunder kvinnens rett til bestemme selv.

Den aktuelle meglervirksomheten foregår ellers bare mellom menn, så man har hørt lite fra kvinnene i det samme miljøet. De selvutnevnte lederne for miljøets respons har hovedsakelig vært å bagatellisere det hele.

Det er imidlertid ikke til å komme fra at Rotherham er en ganske liten by, det britisk-pakistanske miljøet enda mindre og trafikken med mindreårige jenter svært stor og aktiv. Den har også vært såpass åpenlys at ungdomsarbeidere eller sosialtjenesten har kunnet observere den i fullt dagslys. Den tilhørende taxitrafikken er likeledes blitt observert i skoletiden. Der jentene har blitt holdt for misbruk, har man kunnet observere køer av menn som ventet på tur. Så flere innad i miljøet må ha visst.

Men i både Jays og Caseys rapport kommer det frem at de mindreårige jentene i flere tilfeller ble omtalt av politibetjenter og byrådsmedlemmer som tøyter.

Det finnes for øvrig dommer i slike saker hvor det er fastslått at gjerningsmennene gikk etter etnisk hvite briter av rasistiske årsaker, men det gjelder langt fra alle. I de tallrike sakene som har kommet til offentlighetens kjennskap, er ofrene hovedsakelig etniske briter eller fra andre minoriteter enn gjerningsmennenes. En norsk-pakistansk venn foreslo at dette mønsteret kanskje kunne skyldes at muslimske jenter har mindre frihet og holder seg mer hjemme. De er dermed mindre tilgjengelige. Det lød logisk, så jeg sa meg enig.

Vi tok begge feil.

I Jays rapport kommer det nemlig frem at en lokal gruppe for pakistanske kvinner opplyste at britisk-pakistanske jenter og unge kvinner også var et mål for områdets taxisjåfører og eldre menn som ventet på dem utenfor skoleporten ved lunsjtider og skoleslutt. De kjente til mange saker fra Rotherham hvor britisk-pakistanske boligutleiere hadde gjort seg til venns med ugifte britisk-pakistanske kvinner og jenter, brukt dem for sex selv og så gitt navnene deres videre til andre menn i miljøet som i sin tur kontaktet dem for sex. Ofrene lot være å rapportere det til politiet fordi det kunne få negative konsekvenser for deres fremtid på ekteskapsmarkedet.

I 2013 publiserte et britisk-muslimsk kvinnenettverk en rapport om 35 saker fra hele Storbritannia hvor ofrene hovedsakelig var muslimske. Rapporten satt søkelys på at «asiatiske» jenter blir seksuelt utnyttet mens myndighetene svikter når det gjelder å identifisere eller støtte dem. De er mest sårbare for menn i sine egne miljøer, da disse bruker kulturelle normer til sin fordel for å hindre dem i å anmelde misbruket. Rapporten beskrev hvordan misbruket artet seg: Den forbryterske atferden involverte som regel menn som opererte i grupper. Offeret ble sendt på rundgang og prostituert blant mange menn. Forskningen viste også at det forekom et komplekst grooming-hierarki. Det fysiske misbruket inkluderte oral, vaginal og anal voldtekt; rollespill, penetrering med objekter, mishandling, brenning med sigaretter og andre degraderende seksuelle aktiviteter foran kamera. Beskrivelsen er mer eller mindre identisk med hvordan de britisk-pakistanske mennene opererer i forhold til etnisk britiske jenter i Rotherham og øvrige engelske småbyer.

Innenriksdepartementet siterte vitner som fortalte at saker hvor «asiatiske» menn groomer «asiatiske» jenter er lite kjent, fordi ofrene ofte blir fremmedgjort i – og utstøtt av sine egne familier og miljø hvis de går ut offentlig med anklager om sexmisbruk.

Når man leser Caseys og Jays rapporter er det nesten så man ikke tror det er sant. Et helt byråd har agert som muliggjørere for organiserte, brutale seksualforbrytere og latt deres mindreårige ofre i stikken. Ikke bare det: de har gitt britisk-pakistanske byrådsmedlemmer roller som offentlighetens uoffisielle representanter og dermed gitt dem en maktposisjon med muligheten til å videreføre patrialkalske normer innad i miljøet og i byrådet selv. De har også fått presse frem lisenser – eller la folk beholde lisens som ikke burde hatt det – i en næring som helt klart burde vært gått nærmere etter i sømmene.

Her er nesten bare ofre: mindreårige jenter av alle avstamninger og deres pårørende, muslimske kvinner på flukt fra voldelige hjem, ærlige og arbeidssomme taxisjåfører og resten av det lovlydige britisk-pakistanske miljøet.

Alt for at politkere og offentlige tjenestemenn skulle slippe å bli bebyrdet med ordet «rasist».

I realiteten har de faktisk handlet rasistisk, skriver den upåklagelig venstreorienterte og antirasistiske journalisten Dan Hodges i The Telegraph. De lokale myndighetene visste godt hva som foregikk, men lente seg tilbake og gjorde ingenting av en enkelt grunn: de så på ofrenes etnisitet og på gjerningsmennenes ditto. Og valgte deretter å underslå bevisene på den politisk ubekvemme sannheten. Bare på bakgrunn av de involvertes etniske tilhørighet. Det er selve definisjonen på rasisme, skriver han.

Byrådet og politiledelsen i Rotherham bør straffeforfølges, for det de har gjort er ganske enkelt utilgivelig. En straffeforfølgelse vil også være en klar markering av at man ikke kan tillate seg alt med henvisning til ens gode intensjoner i forhold til samfunnsrelasjoner, antirasisme og minoritetsmiljøers anseelse.

Og når ordet «rasist» er blitt belastende i den grad at det forventes at en anklage om det vil medføre så store konsekvenser at politikere heller ofrer barn og minoritetskvinner enn å få det slengt etter seg, da bør det mane til ettertanke og føre til en bred, offentlig debatt om måten ordet blir anvendt på og hvorvidt det er gavnlig i samfunn som blir stadig mer fleretniske.

For det finnes en grense for alt. Den bør gå ved Rotherham.