Jyllands-Posten har de siste ukene satt søkelyset på Danmarks Statistiks rapport Indvandrere i Danmark. Tallene som fremkommer er begredelige og forteller om en integrering som ikke fungerer, på visse områder går den til og med feil vei. Det er dårlig nytt for økonomien i Danmark, som ikke har ikke noe oljefond å trekke på.
Rapporten viser at nesten halvparten av innvandrerne og etterkommere fra islamske land lever av offentlige overføringer, mens andre innvandrergrupper – hvorav noen som også inneholder flyktninger – klarer seg på lik linje med eller bedre enn etniske dansker.
Ifølge Danmarks Statistik lever 42 prosent mannlige og 47 prosent kvinnelige innvandrere fra islamske land i aldersgruppen 30-59 år av forskjellige sosiale ytelser. For kvinner med bakgrunn fra Libanon (hovedsakelig statsløse palestinere) og Somalia er antallet 8 av 10, mens det er nesten 7 av 10 for menn i de samme gruppene. For innvandrere fra Filippinene, Kina og India er tallet under 15 prosent.
Rapporten viser også at kriminalitetsindekset for de førstnevnte gruppene er foruroligende høy, mens skoleresultatene er dårlige. Etterkommerne gjør det ikke bedre enn foreldregenerasjonen, samtidig som 3. generasjonsinnvandrere – etterkommeres barn – med ikke-vestlig bakgrunn gjør det like dårlig på skolen som 2. generasjon.
På bakgrunn av PISA-undersøkelsen i 2000 ble det iverksatt en rekke tiltak med utdannelse av språkveiledere, opprettelse av språksentre og kurs i interkulturell pedagogikk, men den nye rapporten viser at det ikke har hatt noen effekt. I 2012 viste tall fra København kommune at annenhver gutt med innvandrerbakgrunn forlot folkeskolen som funksjonell analfabet.
Antallet innvandrere og etterkommere fra islamske land på trygd stiger også markant med alderen. Disse gruppene er generelt overrepresentert som mottakere av sosiale stønader, men dette antallet stiger kraftig med alderen. Hele 65 prosent av ikke-vestlige innvandrere i aldersgruppen 55-59 år lever av offentlige overføringer. Det tilsvarende tallet for etniske dansker er 26 prosent.
I september viste en analyse fra LG Insight at antallet innvandrere og etterkommere fra islamske land som lever av økonomiske overførsler fra det offentlige (overførelsinnkomst) har steget jevnt siden finanskrisen i 2008. Fra dette året har antallet ikke-vestlige innvandrere og etterkommere utenfor arbeidsmarkedet økt med 39.600, hvilket tilsvarer en stigning på 43 prosent.
En gjennomsnittlig asylsøkerfamilie mottar rundt 450.000 kroner i året i statlige overførsler. Ifølge Rockwool Fonden vil det danske samfunns nettoutgifter til innvandrere fra Midtøsten og afrikanske land beløpe seg til 16,6 milliarder bare i 2014.
Kommunenes treårige integrasjonsprogram for å få asylsøkere og familiegjenforente i arbeid har beskjedne resultater å vise til. Bare fire av ti kommer i arbeid eller utdannelse etter å ha gjennomført programmet. En ny undersøkelse viser at andelen som kommer i arbeid/utdannelse attpåtil har falt, ikke økt.
Samtidig fortrenger EU-innvandrere fra Øst-Europa innvandrere og etterkommere fra islamske land på arbeidsmarkedet. Antallet østeuropeere som jobber i Danmark tilsvarer nesten antallet arbeidsledige fra disse gruppene.
I september var der 56.229 personer fra de nye østeuropæiske EU-lande ansat i Danmark.
I samme periode var der 54.803 ledige indvandrere og efterkommere fra ikke-vestlige lande. Af disse var 20.362 vurderet til at være parate til straks at kunne tage et arbejde eller gå i uddannelse, mens resten havde andre problemer end arbejdsløshed, f.eks. psykiske problemer. Med i disse tal er ikke regnet de mange ikke-vestlige indvandrere og efterkommere, der er på andre former for passiv forsørgelse, ikke mindst førtidspension og sygedagpenge.
Tidligere leder for Danmarks Statistik, riksstatistiker Jan Plovsing, mener tallene som fremkommer i den nye rapporten er sjokkerende og stiller spørsmål om det kan ha sammenheng med kultur:
»Det er en overordentligt chokerende andel. Disse mennesker skulle jo være på arbejdsmarkedet. Det er et udtryk for, at det går elendigt med integrationen for i alle tilfælde nogle befolkningsgrupper; andre befolkningsgrupper, eksempelvis indvandrere fra Sydøstasien, er jo i langt mindre grad offentligt forsørgede. Mødet mellem det danske velfærdssystem og visse kulturer harmonerer rigtig dårligt.«
Som Plovsing peker også Jyllands-Posten på at andre ikke-vestlige grupper klarer seg bra eller bedre enn etniske dansker og spør i en lederartikkel om ikke det ikke er på tide å undersøke om kulturelle eller religiøse faktorer spiller inn:
Det danske samfunds nettoudgift til forsørgelse af indvandrere fra ikkevestlige lande vil ifølge Rockwool Fonden beløbe sig til 16,6 mia kr. i 2014. Det er slemt nok i sig selv, men det er værre endnu: Hvis man deler begrebet ikkevestlig op i dem, som kommer fra Afrika og Mellemøsten på den ene side, og dem, som kommer fra Asien, dvs. fortrinsvis Thailand, Filippinerne og Kina, på den anden, viser det sig, at sidstnævnte faktisk bidrager positivt til det danske samfund, og forsørgelsesraten blandt indvandrere fra Thailand, Filippinerne og Indien faktisk er mindre end blandt indfødte danskere.
Det peger i retning af, at det muligvis er kulturelle eller religiøse parametre, som skal inddrages, hvis man skal have det fulde og retvisende billede af situationen, men her støder vi på modstand fra flere sider. Det skal der ikke tales om.
Kultursociolog Ümit Mehmeth Necef fra Center for Mellemøststudier på Syddansk Universitet oplyser, at der ikke findes forskningsresultater, som peger på en sammenhæng mellem forskellige indvandrergruppers kulturelle baggrund og deres tilknytning til arbejdsmarkedet. Det betyder ikke, at der ikke er nogen sammenhæng, blot at det ikke er undersøgt.
»Vores undersøgelse har vist, at der blandt danske forskere er en udbredt uvilje mod at forklare forskellen med henvisning til kulturen,« forklarer han. Hvorfor mon? Er det, fordi en sådan undersøgelse kunne vise, at det er indvandrere fra lande med muslimsk kultur, som i særlig grad ligger det danske samfund til last? Er det mon, fordi en sådan undersøgelse ville vise, at kvinderne i sådanne kulturer bevidst af deres familier holdes ude fra arbejdsmarkedet og bevidst forhindres i at blande sig i det danske samfund? Er det mon, fordi en sådan undersøgelse ville vise, at der bevidst spekuleres i familiesammenføringer og efterfølgende livsvarig forsørgelse fra den danske velfærdsstat?
Lederskribenten spør seg om det er så urimelig å anta at kultur kan være en årsaksforklaring og tar til orde for en skikkelig undersøkelse uansett:
Er dette urimelige antagelser? Hvis ja, hvorfor så ikke få det undersøgt og urimeligheden dokumenteret? Indtil det modsatte måtte være bevist, må det anses for overvejende sandsynligt, at det netop er kulturen og religionen fra de mellemøstlige og afrikanske muslimsk styrede stater, der sammenholdt med en utålelig dansk politisk berøringsangst holder disse indvandrere fra en produktiv tilværelse.
Politisk berøringsangst er ordet. For der Jyllands-Posten tar opp det de fleste kan se at er store og økende problemer, tier norske politikere og medier.
Det norske bildet er nemlig ganske så likt det danske på dette området.
Så godt som alle de nedenstående opplysningene er hentet fra norske medier, men det er ingen politikere eller lederskribenter – med noen få hederlige unntak som Frps Christian Tybring-Gjedde og Nettavisens Gunnar Stavrum – som så langt har tatt seg bryet med å sette ting i sammenheng og fremstille et helhetlig oversiktsbilde. Eller forsøkt å levere noe som kan minne om en realitetsorientert analyse av eller nytenking rundt problematikken.
I juni viste en rapport fra Statistisk sentralbyrå (SSB) at sysselsettingen for innvandrere fra Midtøsten og afrikanske land er hhv. 55,2 og 41,9 prosent.
Disse nivåforskjellene har vært relativt stabile, uavhengig av konjunkturene på arbeidsmarkedet. Gruppene fra Asia og Afrika har et større innslag av flyktninger med kortere botid i Norge enn andre grupper. I særlig grad gjelder dette den afrikanske. Lengre botid i Norge høyner sysselsettingsnivået i de fleste innvandrergrupper, men forskjellene gruppene imellom utjevnes likevel ikke. Også blant dem med botid på over 10 år ligger de afrikanske innvandrerne lavest med en sysselsettingsandel langt under gjennomsnittet for innvandrere.
Dessuten er sysselsettingsnivået blant kvinner fra enkelte land i Asia og Afrika svært lavt uavhengig av botid. Dette trekker også gjennomsnittet ned i disse gruppene. Forholdet gjelder både etablerte grupper – som dem fra Pakistan og Tyrkia – og innvandrere med kortere botid bak seg i Norge – som dem fra Afghanistan, Somalia og Irak.
Som i Danmark faller også innvandrere fra islamske land tidlig ut av arbeidslivet i langt større grad enn andre grupper i samfunnet. I SSBs siste rapport heter det at sysselsettingen blant de med lengst botid synker til litt under 70 prosent når de er i midten av 40-årene. Tidlig i 50-årsalderen synker sysselsettingsgraden til 50 prosent.
Samtidig har hele sysselsettingsveksten siden finanskrisen i 2008 tilfalt utenlandsk arbeidskraft. – Utenlandsk arbeidskraft presser ut norsk, sa LOs sjeføkonom Stein Reegård til Dagbladet.
Blant skoleelever med bakgrunn fra islamske land er språkkunnskapene for dårlige til å at de klarer å følge vanlig undervisning. Til tross for at nesten alle norskpakistanske barn er født i Norge, må fortsatt hele syv av ti ha ekstra språkundervisning for å kunne følge den øvrige undervisningen.
I mai viste en rapport fra SSB at bare fire av ti innvandrergutter fra ikke-vestlige land fullfører videregående skole. Av gutter med samme bakgrunn i Asker og Drammen står syv av ti igjen etter skolegang uten noen studie- eller yrkeskompetanse.
I 2011 kom det frem at statens utgifter til innvandring og integrering hadde økt fra 6,7 milliarder til 13,7 milliarder kroner på bare fire år. Aftenposten fant at det hittil er brukt 100 milliarder på ulike handlingsplaner og tiltak, hvorav mange aldri er blitt evaluert. Uavhengig av eventuelle eller manglende resultater blir de stadig gjentatt i nye handlingsplaner, og likevel er arbeidsledigheten blant ikke-vestlige innvandrere tre ganger høyere enn i den øvrige befolkningen.
Dette ble for øvrig dokumentert av Brochmann-utvalget, som i 2011 påpekte at skatteinntektene vil gå ned og sosialutgiftene opp, fordi innvandrere jevnt over har lavere arbeidsdeltagelse, lavere inntekt og er større forbrukere av trygdeytelser.
Dette gjenspeiles i SSBs tall fra norske kommuner i 2012, der innvandrere utgjør 35 prosent av alle sosialhjelpsmottagere. Bruken av sosialhjelp går tilbake for den øvrige befolkningen, mens av 114.000 sosialhjelpsmottagere, er 39.900 innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn. Det en økning på 4 prosent fra 2010.
Det har allerede fått konsekvenser for norske kommuner. I 13 av 18 Østfolds-kommuner har man nå store problemer med sosialhjelpsklienter og økte utgifter til barnevern, familieinnvandring og «krevende» flyktninger som følge av bosettingen av rekordmange asylsøkere.
Mange kommuner melder også fra om elendige resultater fra regjeringens viktigste tiltak for for å få flyktninger ut i samfunnet, introduksjons- og kvalifiseringsprogrammet:
Historien om hva som skjedde med flyktningene i Skien som gjennomførte kvalifiseringsprogrammet i 2012, rimer dårlig med Regjeringens bilde av en vellykket integreringspolitikk:
Av 60 flyktninger som fullførte kvalifiseringsprogrammet i 2012, er bare 8 i arbeid og to i utdannelse. 40 lever av sosialhjelp, mens resten går på andre statlige tiltak.
I sommer erklærte leder av finanskomiteen, Hans Olav Syversen, at Norges æra som oljenasjon hadde nådd toppen. Prognosene for olje og gassektoren neste år ligger 41 milliarder lavere enn budsjett. Nye tall på eldrebølgen er også offentliggjort: antallet personer over 65 år vil dobles til over 1,2 millioner i 2040.
Norge står overfor utgifter så enorme de neste tiårene at de er vanskelig å forestille seg. Kort sagt viser beregninger fra Statistisk Sentralbyrå at statens utgifter vil overstige inntektene hvert eneste år fra 2020 hvis ikke drastiske budsjettpolitiske endringer blir iverksatt.
Oljeanalytiker Thina Saltvedt advarer nå om at ytterligere fall i oljeprisen kan få dramatiske konsekvenser for Norge, mens BI-professor Hilde C. Bjørnland advarer om at regjeringens pengebruk vil kunne drive norske kostnader videre oppover.
– Usikkerheten rundt neste år er ganske stor. Hvis det er slik at oljeinvesteringene kuttes mer og man får en lavere oljepris, kan norsk økonomi gå enda dårligere tider i møte. Det betyr enda større oljeavhengighet, sier Bjørnland til DN.
Utfra SSBs tall beregnet Finansavisen at den norske stat har en netto kostnadsforpliktelse på 4,1 millioner kroner per ikke-vestlig innvandrer. Det vil si at de rundt 15.400 ikke-vestlige innvandrerne som ankom bare i 2012, betød statlige utgifter på 63 milliarder kroner. La oss tenke oss at innvandringen fremover blir like stor, da vil belastningen på offentlige budsjetter bli nærmere 2.900 000.000.000 kroner for perioden 2015-2100. Til sammenligning er 2900.000.000.000 litt mindre enn vi vil bruke på hele helsesektoren i samme periode. Og ettersom innvandringen har økt jevnt og trutt de siste 20 årene, er dette bildet faktisk realistisk; med mindre Erna Solbergs regjering tar noen kraftige politiske grep.
Det er det imidlertid ingen ting som tyder på. I landets partilokaler og redaksjoner er det fortsatt fest.
Men skriften på veggen er der og den blir ikke borte. Situasjonen som begynner å avtegne seg er så alvorlig at enhver politiker og enhvert medie med ansvarsfølelse burde gjort den til førsteprioritet.
Når landets politiske ledelse og hovedmedier ikke gjør det, er det grunn til å stille spørsmål om hvor ansvarlige de egentlig er.