Familiegjenforening

Hvorfor ble ikke Maryam gjenforent med mann og barn?

I over to år har en somalisk seksbarnsmor med innvilget opphold i Norge ventet på en kommune som vil bosette henne. Ikke bare henne, forresten, også hennes seks barn og ektemann som bor i fredelige Etiopia. Nå har Nittedal åpnet armene for henne: Maryam (33) har fått en flott enebolig, fullt møblert og med oppredde senger. ”Regjeringens politikk må representere flertallet i folket,” sa Fabian Stang før valget. Så langt tror jeg vi kan si at Stangs ”ønske” ikke er oppfylt. Maryam-saken vitner om et politisk skipbrudd.

Et kort bakteppe: vi skrev om Maryam-saken og (Fabian Stangs mobbing av Christian Tybring-Gjedde) da media tok opp hansken  i fjor sommer: en høy asylinnvandring fyller opp mottak, og kommune-Norge har ikke kapasitet til å bosette dem med innvilget opphold, et problem Solveig Horne fikk rett i fanget da hun satte seg i statsrådsstolen etter 2013-valget: over 5 000 personer venter på bosetting – og så kommer alle familiegjenforeningene til disse 5 000. Nettopp derfor tok det tid – to år – før Maryam fikk et stort hus med fire soverom, allerede fullt møblert, inkludert flatskjerm. I Etiopia gjør seks barn og ektemann seg nå klare for å flytte til Nittedal.

Fabian Stang benyttet sjansen før valget til å rakke ned på Frp, ved Christian Tybring-Gjedde.  Sistnevnte trodde ikke – akkurat som meg – på en SSB-undersøkelse som viste at flertallet i Norge er mer og mer positive til innvandrere. Undersøkelsen er meningsløs, skrev jeg For SSB skiller ikke mellom en danske, amerikaner og somalier.  Vi vet nok nå, i alle fall de fleste av oss, både verdimessig og økonomisk om kostnadene ved de ulike gruppene.

Hvorfor får vi ikke en meningsmåling om hva folket mener om dagens asylinnvandring? Fordi svaret ligger åpent i dagen, et svar ”de gode” ikke ønsker på bordet: en massiv motstand mot den åpne dørs politikk?

hege_banner_rights_special_778x150

Påstanden om ”åpen dør” mener jeg holder vann. La oss se på Maryam-saken, som TV2 kjørte som gladnyhet i går,  en sak som ikke handler om personen Maryam, hun har bare benyttet sjansen Norge gir henne. Maryam dro fra Somalia til Etiopia sammen med ektemann og seks barn. Der fant de seg en leilighet i et land som kulturelt og altså også geografisk ligger tett på hjemlandet deres. Men planen er honningkrukken Norge, ikke varmere strøk sør i Europa der man også har velferdsstater, om enn noe mindre rause enn den norske. Åpenbart har ekteparet nøkkelinformasjon om norsk asylpolitikk: som enslig kvinne fra Somalia vil Maryam nærmest automatisk få opphold i Norge, mens det samme ikke gjelder ektemannen (hvorfor denne forskjellsbehandlingen, får den avgåtte regjeringen svare for). Derfor sendes Maryam av gårde på ferden mot Norge, med ektemannens velsignelse. Spørsmål og slutninger melder seg:

  1. Hvor kom pengene til ferden fra? Vi snakker antakelig om menneskesmuglere og rundt 100 000 kroner. Eller vi snakker om kjøp av et pass tilhørende somalisk kvinne i Norge, eller kjøp av pass fabrikkert i kanskje Etiopia, og påfølgende flytur til Norge. Sistnevnte muligheter koster også en formue i somalisk forstand. (Og hvor ble det av identitetspapirene til Maryam ved/etter ankomst, mon tro?) Da kan vi konstatere følgende: Maryam og ektemannen tilhører de bedrestilte i Somalia, nettopp derfor har de råd til å legge ut på ferden fra et land der Norge sponser lønnen til de statsansatte
  2. Ektemannen er mer enn villig til å sende sin muslimske hustru alene til et fremmed land med en kultur som bryter med det meste av hans kulturs verdisyn. Dette burde kanskje norske politikere merke seg hver eneste gang det kommer religiøse særkrav fra samme hold: må man, så kan man. Helt åpenbart. Akkurat som tradisjonen med at i kulturer der arrangert ekteskap er normen, endret en helt avgjørende grunnbjelke seg ”over natta”: kvinnen flyttet ikke til ektemannens familie lenger – hvis kvinnen bodde her i Norge, og han i hennes opprinnelsesland. En skam om det hadde skjedd i et land som Pakistan.

Jeg er villig til å vedde et betydelig beløp på at nordmenn flest setter pris på å hjelpe genuine politisk flyktninger. Maryam er åpenbart ikke det. Hun er en velferdsturist. Som koster det norske samfunnet dyrt (rundt 9 millioner kroner per somaliske person gjennom dette århundret – hvis etterkommerne blir perfekt integrert).

Maryam og familien som er på vei til Norge teller åtte personer. Så ganger vi det med ni millioner, og får 72 millioner kroner. Altså hvis familiens etterkommere blir perfekt integrert…

Hva hadde vært den norske statens riktigste svar på Maryam-saken? Man visste åpenbart at hun kom fra Etiopia, der mann og barn bor. Nettopp der i Etiopia skulle familiegjenforeningen ha skjedd, ikke i et fremmed land på et annet kontinent. Ville denne fornuftsbaserte løsningen vært brudd på internasjonale konvensjoner? Det tviler jeg sterkt på. Det er så vidt jeg vet ingen fare for at Maryam blir politisk forfulgt i Etiopia, ei heller hvis familien velger å dra hjem igjen og bidra til oppbyggingen av Somalia – slik du og jeg gjør via skatteseddelen.

Hva kunne ikke 72 millioner kroner gjort for somaliere i Somalia?

PS 1: i TV2’s sending i går kom det frem gjennom IMDi at Norge ”bosetter flere enn noen gang”, men at de rundt 5 000 personene på mottak som Horne fikk i fanget fra forrige regjering, har økt med ytterligere 900 personer. Fortsatt noen som våger å hevde at vi har en forsvarlig og bærekraftig politikk?

PS 2: jeg vil legge til her at jeg kjenner en ung mann som ikke har klart seg godt i livet, men som prøver som best han kan å få seg en stabil jobb. Gjennom NAV bor han i en soppbefengt leilighet som han må betale 200 kroner dagen for, svært sparsomt utstyrt, ingen flatskjerm eller annen TV, ingen internettilgang, i det hele tatt fattigslig på alle måter. Ja, jeg tenkte på han da jeg så boligen til Maryam, og jeg har ikke dårlig samvittighet for å ta den tankeflukten, av den enkle grunn at jeg mener at vi først plikter å ta best mulig vare på dem som allerede er i Norge (han er født her, og er norsk, hvis det er lov å bruke det begrepet), og samtidig legge om asylpolitikken, slik Bærekraftutvalget foreslo i fjor.

PS 3: la oss håpe at Fabian Stang får sitt endelige gjennombrudd i nasjonalpolitikken: ”regjeringens politikk må representere flertallet i folket.” Den setningen står knakende godt i disse dager med innspurt i regjeringslokalene der ny innvandringspolitikk skal vedtas. For i Bærekraftutvalgets rapportarbeid ble det også foretatt en meningsmåling som viste flertall i folket for innstramning.