Politikk

Tragedien som ble til gjennombrudd

I går var det 12 år siden svenskkurdiske Fadime Sahindal ble henrettet av sin egen far fordi hun elsket ”feil mann” og nektet å inngå henteekteskap med slektning i Tyrkia. Hendelsen førte til rystelser Skandinavia over, ikke minst fordi dette var et varslet drap, varslet av Fadime selv i fjernsynsdokumentar. Tragedien ga oss her nord noe nytt: endelig en faktabasert kritisk debatt og analyse om innvandringens konsekvenser, en debatt den gang anført av HRS som fikk sitt politiske og offentlige gjennombrudd.

Drapet på Fadime utløste en mengde debattert i media i 2002, om tvangsekteskap, om ekteskap mellom søskenbarn, om æresdrap, æreskodeks, kvinneundertrykking, henteekteskap, og patriarkalsk religion (les islam). Mange artikler kunne vært trukket frem, men jeg nøyer meg med tre, her  , her  og her.  Faktabaserte analyser av innvandringens konsekvenser, kombinert med avdekning av kritikkverdige forhold i nye grupper i Norge med røtter i Asia og Afrika, skjøt allerede fart på midten av 90-tallet. En bok som bør trekkes frem er Mot en ny underklasse av Unni Wikan (1995),  som skapte en debatt der venstresidens fastlåste bilde av ”undertrykker vs undertrykt”, dominerte, og der Wikan ble utsatt for forsøk på karaktermord, av blant andre Thomas Hylland-Eriksen.

Mellom drapet på Fadime og Wikans bok, opplevde vi den såkalte Nadia-saken, jenta født i Oslo, kidnappet av foreldrene i 1997 til Marokko, et drama som nasjonen fulgte i media mens det pågikk (Dagbladet), og med påfølgende rettssak året etter, da også Erna Solberg fortjenstfullt gikk på talerstolen i Stortinget og etterlyste nasjonal handlingsplan mot tvangsekteskap. Den kom. Og året etter kom det nasjonale gjennombruddet for et sterkt fokus på nettopp tvangsekteskap. Da hadde TV2, Rikets tilstand (og jeg som frilanser), produsert flere lengre innslag om æresdrap/tvangsekteskap basert på fakta som fremkom i boken min Hellig tvang. Unge norske muslimer om kjærlighet og ekteskap (1998). I 2000 vitnet vi den neste debattmilepælen: avsløringene av kjønnslemlestelse og holdninger blant aktuelle imamer, som utløste nok en nasjonal handlingsplan, denne gang i rekordfart av statsråd Karita Bekkemellem (Ap).

Fra å ha vært definert som et marginalt problem av etablissementet ble tvangsekteskap og kjønnslemlestelse et nasjonalt problem.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Men tilbake til Fadime-tragedien i 2002. HRS var da etablert halvannet år tidligere. Vi var den eneste organisasjonen innen innvandringsfeltet som ikke hadde plassert oss på den kulturrelativistiske siden, eller en blokkpolitisk side. Vi søkte fakta, kunnskap og tiltak – kontinuerlig. Var det noe politikere nettopp var opptatt av da media satte bredt søkelys på disse temaene, var det nettopp forståelse etterfulgt av tiltak. De famlet, de hadde trodd på mantraet om at ”integreringen går seg til med tiden”, de hadde latt seg forlede av den organiserte antirasistiske bevegelsen (og fastlåste venstrevridde organisasjoner) til å tro at ”skoen trykket” i forhold til nordmenns angivelige negative holdninger til ikke-vestlige innvandrere – at ”vi” stengte ”dem” ute. Drapet av Fadime, og tre måneder senere Anooshe i Kristiansund,  ga støtet til en faktabasert debatt som så lenge hadde vært forsøkt torpedert av selvoppnevnte talspersoner, politikere med særlig pakistansk bakgrunn, og allerede nevnte organisasjoner.

Langt på vei kan man si at hovedskissen så langt la forholdene til rette for at en bok, unik i europeiske kontekst, slo ned som en bombe året etter i 2003, Feminin integrering. Utfordringer i et fleretnisk samfunn. Boken er en bred analyse med svært omfattende dokumentasjon som tar for seg hvordan innvandringen til Norge og Europa gikk for seg, den skilte mellom de ulike innvandringskategoriene (frem til da skilte ikke debatten strengt på familiegjenforening, etablering, kvoteflyktning, asylsøker, noe ikke minst media begynte å gjøre etter dette), den viste ulike lands regler, den viste overgrepspraksiser, og hvordan ulike europeiske land prøvde å løse problemene. Ikke minst hadde HRS da gjort noe ingen andre i Europa hadde gjort: vi kartla en innvandringshistorie i en pakistansk storfamilie her, og viste hvordan Ahmed som kom i 1973 som arbeidsinnvandrer gjennom først familiegjenforening med hustru og barn, dernest gjennom å bruke barna som levende visum for å hente søskenbarn hit, hadde blitt til 67 medlemmer i 2002.

Det familietreet vi tegnet rundt Ahmed opp fikk voldsom oppmerksomhet (først omfattende oppslag Aftenposten, der daværende kommunalminister Erna Solberg avviste at mønsteret kunne være utbredt, til tross for at vi også la frem et bredt material over ekteskapsmønster/henting i ulike nasjonale landgrupper ved en unik bestilling hos SSB), dernest gikk ferden til særlig familietreet og den høye hentingen av ektefeller i opprinnelseslandet som ødela for en reell integrering, til dansk media, Nederland, England, Tyskland, USA, Canada og endog Brasil. Og debatten gikk bredt også om muslimske kvinners mangel på skilsmissemuligheter, at de ble stoppet av sharia på norsk og europeiske jord etter at Stortinget på bakgrunn av et kapittel i boken fattet enstemmig vedtak om optimalt å sikre kvinnene skilsmisse.

Året etter, i 2004, fikk nok en omfattende rapport fra HRS bred internasjonal så vel som nasjonal oppmerksomhet: det handlet om den fortidde praksisen med å sende barn tilbake til foreldrenes opprinnelsesland.  I 2005 skjedde det samme: nytt flertall på Stortinget som påla daværende Regjering å utrede hvordan helseundersøkelser kan forebygge og avdekke kjønnslemlestelse og som igjen utløste enda en rapport og analyse  og en mengde debatter, det samme gjaldt en annen rapport i 2005, som igjen viste den kontinuerlige hentingen av nye ektefeller i opprinnelseslandene i aktuelle grupper

I disse årene – fra 2002 da Fadime ble drept, og frem til midten av 2000-tallet, var det langt flere sendeflater i fjernsyn med debattprogram. Også dette la forholdene godt til rette for bredt fokus offentlige på temaene. Fadime-tragedien ligger uansett som en direkte utløsende eller bakenforliggende faktor bak at temaene ble fanget opp bredt, og at andre analyser enn de politisk ofte fastlåste analysene vant frem, ikke minst også fordi ”noen” la på bordet bredt dokumentasjonsgrunnlag som også førte til realpolitiske handlinger.

Det skal overhodet ikke underslås at ”kampen” likevel har vært tung. Så da HRS også kom med en befolkningsfremskrivning i 2008  og en analyse av innvandringens kostnader i 2009  , var det stort sett taust fra alle hold. Mer tabubelagte tema i innvandringsdebatten skal man vel lete lenge etter. Kostnadsanalysene sprakk dog voldsomt i fjor etter at Finansavisen gravde frem tall som også SSB gikk god for, og etter år med press i spaltene på den demografiske utviklingen, som da Dagsrevyen tok opp vår neste rapport om temaet, Oslo segregeres raskt,  er begge temaene mindre tabubelagte og mer faktabaserte.

Så ja, HRS var tidlig (-st) ute med en faktabasert analyse og dokumentasjon av innvandringens konsekvenser for Norge, men vi glemmer ikke at det var det som ikke skulle skje, nemlig at Fadime fikk bøte med livet grunnet en feilslått politikk, som førte til det nasjonale gjennombruddet i den offentlige debatten for oss, og som endelig styrte temaene inn på riktigere spor.  

(PS: dette er ingen fyllestgjørende oversikt over historien om innvandringsdebatten i Norge, først og fremst en gjennomgang av solide gjennombrudd i debatten basert på hendelser og fremlagt dokumentasjon og analyse som førte debatten til nye nivå og politiske vendepunkt.)