– Moderat islam er død, skriver den britiske muslimen Mehrdad Amanpour i «The quiet death of moderate islam».
Han bruker som eksempel at man rundt i Europa nå – fritt, åpent og offentlig kan erklære at det bør innføres dødsstraff for homofili, utroskap og blasfemi – uten at man blir betegnet som ekstremist eller får masseprotester mot seg – ikke en gang fra dem man har som mål å utrydde.
Man slipper unna ved å si:
– Vi har ikke tenkt å gjøre det ennå, men i en ideell islamsk stat vil vi drepe homofile, frafalne, vantro og folk som begår utroskap. Og i en ideell islamsk stat skal vi hogge av hoder og kappe hender av tyver.
For å vise vanviddet, gjør Amanpour et tankeeksperiment der han bytter ut en ideell islamsk stat med en ideell apartheidstat.
Hvis noen åpent hadde stått fram og spredd en ideologi, iblandet en eller annen religiøs begrunnelse, om en ideell apartheidstat, der man vil drepe alle fargede, ville man garantert ikke blitt betraktet som moderat i samme Europa.
Media vet innerst inne hva slags islam som er rådende, skriver Amanpour videre, og viser til at det nå er langt farligere for han selv, i Storbritannia, å forfekte sitt syn på islam enn det er for ekstremistene å forfekte sitt.
Hans syn – som han ble opplært i av sine foreldre – var at hudud-straffer som steining, halshogging og amputasjon, ikke hører hjemme i moderne islam, men i en svunne tid – på samme måte som heksebrenning i Europa.
Noen sier at det trengs en reformasjon i islam. – Den har allerede skjedd, sier Amanpour, men ikke på den måten han og hans foreldre regnet med, som en opplysningstid, vekk fra tilbakeliggenhet og barbari. I stedet har man fått den islamistiske reformasjonen til Abdul Wahhab, grunnleggeren av wahabismen.
Saudi Arabia har de siste par tiår brukt mange titalls milliarder dollar på å spre wahabismen. Samtidig har også konkurrerende shia- og sunnimuslimske ideologier blitt aggressivt promotert i Europa fra stater som Iran og Qatar.
Moderat islam er død. Den hadde aldri en sjanse, konkluderer Mehrad Amanpour.
Hva slags islam formidles så i norske moskeer? Vi har tidligere sett på Rabita.
Det er likeledes verdt å se grundigere på Tafiiqmoskeen, den største somaliske moskeen i Norge, som i fjor sammen med Islam Net inviterte den ekstreme predikanten Abu Usamah al-Thahabi som foredragsholder til moskeen sin.
Moskeen kom dessuten i medias søkelys fordi en norsksomalier ble koblet til terrorhandlingen i Nairobi og fordi to jenter fra det norsksomaliske miljøet dro til Syria i jihad.
Aftenposten intervjuet i den forbindelse representanter for de største moskeene i Norge. Samtlige avviser at det foregår radikalisering i deres moské og skylder på internett som den store, stygge ulven som hjernevasker ungdommen:
«Stopp rekruttering av barna våre! Vi aksepterer det ikke!
Det er beskjeden fra Mohamed Bahdon Osman i Tawfiiq Islamic Center, Norges største somaliske moské, til dem som rekrutterer unge, norske muslimer til jihad og ekstremisme. For første gang stiller Mohamed Bahdon Osman (44) i Tawfiiq Islamic Center opp til intervju for å fortelle at moskeen er svært bekymret for økt radikalisering og vil bli mer aktive for å motvirke utviklingen. Styret skal ha samtaler med unge om radikalisering og jihad. Majoriteten av de ca. 6000 medlemmene er barn og unge fra fem til 20 år.»
Aftenposten burde imidlertid, som vi etterlyste i samme avis, tatt en nærmere titt på hva som faktisk daglig formidles til alle disse barna og ungdommene i Tawfiiqmoskeen.
Moskeens representant løy til Aftenposten – første og eneste gang han har stått fram i media. For det er selvsagt ingen tilfeldighet eller noe enkeltstående tilfelle at ekstremistgruppa Islam Net og Tawfiiqmoskeen inviterer samme hatpredikant.
I undervisningen bruker moskeenSheikh Said Rageh . Han lærer ungdommen at det er forbudt å ha ikke-muslimske venner, at det er dødsstraff for frafall fra islam – det samme for blasfemi. Han lærer dem at Vesten er muslimers fiende, og at kvinner må holde seg hjemme og bare bevege seg utendørs hvis det er helt nødvendig.
Spredning av slike holdninger får naturligvis flere umiddelbare følger for det norske samfunnet. Aftenposten hadde eksempelvis en artikkel for et par dager siden som jeg gjerne skulle ha lest, men som av en eller annen grunn ble fjernet før jeg rakk å lese mer enn overskrift og ingress:
Noen sier nei til jobb på grunn av klesdrakt, svin og alkohol.
Nav og bedrifter opplever at noen minoritetskvinner ikke vil jobbe i kantiner hvor det serveres svin, butikker hvor det selges øl, sykehjem hvor de må stelle/ vaske menn.
Rageh, som altså formaner alle muslimske kvinner om å holde seg hjemme, deltar sammen med selveste imamen i Tawfiiqmoskeen, Ali M. Salah, på Islam Nets «Fredskonferanse».
De reiser rundt i Norge og foreleser sammen med de importerte ekstremistene fra Storbritannia. «Fredsbudskapet» er hele den ideologiske pakka om et idealsamfunn styrt av sharialover med barbariske hudud-straffer.
– Vi må se det i kontekst, sier «fredsskaperne», og også her til lands slipper man stort sett unna protestaksjoner ved å si det. Fortsettelsen lyder gjerne slik: – Allahs lover er bedre enn menneskeskapte lover, og straffene er forordnet av han – som en nødvendighet i opprettholdelsen av en ideell islamsk stat.
Og så kommer det obligatoriske, retoriske spørsmålet som kveler enhver idé om moderat islam:
– Vet du bedre enn Allah, kanskje?
Vi minner om Espen Barth Eide, som syntes det var riktig å gå på talestolen akkurat i denne moskeen og ytre: ”Sammen skal vi definere norske interesser.”