Ytringsfrihet

Kronikk: Selger ut grunnkulturen

"Christian Tybring-Gjedde og Jon Hustad har fått hele landet med seg i en debatt som er viktigere enn det meste annet; nemlig hva er norsk kultur." Slik åpner Hege Storhaug en tosiders kronikk i Klassekampen i dag 10.januar.

Klassekampen 10.januar 2013

Selger ut grunnkulturen

Christian Tybring-Gjedde og Jon Hustad har fått hele landet med seg i en debatt som er viktigere enn det meste annet; nemlig hva er norsk kultur. 

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Det er blitt sagt mange kloke ord, riktignok i varierende grad, fra de ulike deltakerne. Noe av det minst kloke var kanskje da kulturminister Hadia Tajik sa at det beste hun visste med norsk kultur er (mors) pinnekjøtt.

Kultur er selvsagt noe langt mer enn mat. Kultur dreier seg først og fremst om mellommenneskelige relasjoner, hvordan vi løser våre konflikter og, ikke minst, hvorvidt vi har eller ikke har tillit til hverandre. Kort sagt dreier det seg om hvorvidt Norge er et egalitært, demokratisk samfunn eller ikke. Om vi, etter at vi har løst våre konflikter på demokratisk vis, setter oss ned og spiser pinnekjøtt eller ris og karri, er nok ganske uvesentlig

Hvordan skal vi så bevare og om mulig forsterke vår demokratiske kultur? Da vil jeg uttale det verken Christian Tybring-Gjedde, Hadia Tajik eller Jon Hustad ser ut til å våge å påpeke: Norsk kultur er en vestlig kultur, utviklet i samsvar med de frihetsidealene som vokste fram i den europeiske opplysningstiden. Hvis man erkjenner dette, må man samtidig erkjenne at norsk kultur ikke vil overleve om det menneskesynet og den mangelen på tillit samfunnsborgerne mellom som råder i de fleste islamdominerte land, får fotfeste hos oss.

Selv har jeg pakket kofferten 17 ganger for å besøke venner i Pakistan, landet som ble opprettet i 1947 for å være et hjem for muslimer på det indiske subkontinentet, og som under Zia ul-Haqs regime fra 1977 til 1988 ble islamisert.

Hvilket resultat ser vi av den islamske kulturkampen i Pakistan? En stat og et samfunn som er i den lite hyggelige verdenstoppen på ett felt; utviklingen av atomvåpen. På alle andre felt som er mulig å måle, befinner Pakistan seg nær bunnen.

Hva er det et land som Pakistan har, som ikke kan forenes med norsk kultur? 

  • Sterkt begrenset bevegelsesfrihet for kvinner grunnet vold, terror, kriminalitet og ikke minst et kvinnesyn ukjent i norsk historie. Dessuten et generelt sosialt forbud mot vennskapelige bånd og omgang mellom to av motsatt kjønn.
  • En gjennomsyret mistillitskultur der styrende ikke har tillit til dem som styres og vice versa. Mistilliten går helt ned til privatplanet der du kan forvente at det du trodde var en venn, lyger deg rett opp i ansiktet og endog snyter deg økonomisk.
  • Et gruppesamfunn basert på føydalitet, kaster, stammer, klaner, og etniske og religiøse grupper, barrikadert bak egne sosiale murer.
  • Et land der interaksjonen mellom grupper gjerne skjer ved voldsutøvelse. Så godt som ingen respekt for menneskets ukrenkelige rettigheter.
  • Et gjennomkorrupt statsapparat der dommere, politifolk og politikere kan kjøpes for penger av høystbydende. 

Listen er langt lengre, men jeg stopper her. Hva vi snakker om er et samfunn preget av en æreskultur – som heller burde kalles en trussel-, og derav fryktkultur – der gamle, hierarkiske mønstre består, der den maktesløse underkastes den mektige, der kvinner underkastes menn. Og der islams makt har økt betydelig siste årene. Som min nærmeste venn i Islamabad instruerte meg før min siste avreise til Pakistan i mars 2011, samme dag da statsråd for minoriteter, den kristne Shahbaz Bhat ble drept av islamister fordi han var mot å drepe dem som anklages for blasfemi: ”du må ikke lenger si ett kritisk ord på utsiden av husets fire vegger om islam eller Muhammed.” 

Tybring-Gjedde har påpekt det enkle faktum at om det kommer for mange mennesker til Norge som har med seg denne kulturen, da vil den pakistanske (eventuelt den somaliske, irakske eller arabiske) kulturen vinne fram i Norge. Derfor må Tybring-Gjedde naturligvis piskes av det gode borgerskapet, piskes til han ikke våger eller orker å forvalte sine politiske verv. For tenk hvis det på et eller annet tidspunkt skulle bli umulig å benekte at hans varselrop hadde noe for seg? 

Vil så dette ”gå seg til med tiden”, for å bruke et av yndlingsuttrykkene til islamapologetene her på berget? For å få en pekepinn kan man ta et billedsøk i Google av kvinner i Karachi på 1960-tallet. Da ser man korte ermer og knekorte skjørt, kombinert med utslått hår. Pakistan hadde via koloniveldet fått porsjoner med vestlig kultur, hvorav mange av dem samsvarte med moderne, vestlige frihetsidealer. Gjennom islamiseringen på slutten av 1970- og inn i 80-tallet ble denne utviklingen reversert. Islam ble en sentral motor i Pakistans vei mot mørket. 

Så hva er det mine pakistanske venner elsker med norsk kultur? Bevegelsesfrihet. Sitte alene på kafé som kvinne uten å bli trakassert, som ung mann å kunne snakke fritt med unge kvinner, kunne bade i hav og innsjø, hyttekos (uten vakthold!), åpne og oppriktige relasjoner – mellom begge kjønn. Empati og barmhjertighet. Høflighet overfor fremmede. Følsomhet og forsiktighet i menneskelige relasjoner. Folkelig fellesskap og samhørighet, der 17.mai er toppen av kransekaka. 

Ja da, også pinnekjøtt og andre (norske) delikatesser. 

Mine gode pakistanske venner, alle oppdratt i sunniislamsk pakistansk tradisjon, dog innpodet med en stor porsjon likestilling og likeverd, fortviler over det samme som jeg mer og mer fortviler over, og som også avspeiles i kommentarfeltene etter at Tybring-Gjedde i Stortinget utfordret to statsråder: bekymringen over islams økende makt i Norge og Europa. Som kommunistene i sin tid brukte salamitaktikken til å skjære bort bit for bit av det demokratiske samfunnet, bidrar islamiseringen av europeiske storbyer til at den frihetlige, europeiske kulturen begrenses. Bit for bit, eksemplifisert ved Jonas Gahr Støre som i Debatten i NRK 1.november 2012 uttalte: ”Vi må leve med” at en person ikke vil håndhilse på en person av motsatt kjønn. 

Nei, Støre, vi må ikke ”leve med” at vår grunnkultur, likheten mellom kvinner og menn, endres. 

Og som da Tajik uttalte at ”å arrangere ekteskap er like legitimt” som kjærlighetsekteskap, og som nektet blant annet å svare på om det er greit at muslimske jenter gifter seg med en ikke-muslim, slik islamsk tenkning foreskriver (rights.no 31.oktober 2012).   

Nei, Tajik, arrangert ekteskap hører ikke hjemme i et sivilisert og humant samfunn der kvinner og menns rettigheter sidestilles, der vi inngår livslange kjærlighetsbånd på tvers av religion og familiær og sosial bakgrunn, og der respekt for individet har forkjørsrett for et autoritært kollektiv. 

Og skal vi leve med flere og flere konflikter knyttet til hva som er haram (forbudt) og halal (tillatt), ifølge islamsk lov? Alle særkravene som sniker seg inn og som påvirker oss til å leve på en annen måte? 

At Støre og Tajik mener vi må leve med denne reverseringen av frihet, skal de selvsagt få lov til. Men jeg tror neppe de applauderes av Aps grunnfjell, vanlige norske kvinner og menn. 

For hør her: I Frankrike, som huser den desidert største populasjonen fra den islamdominerte verden (minst 6 millioner), har det nå gått så langt at i en måling i fjor sa 63 prosent at de vil ha hijaben ut av hele det offentlige rommet, nesten halvparten vil stoppe moskébygging og mener islam er ”en trussel mot den nasjonale identiteten”. 

Kun 18 prosent mener det er greit at det bygges flere moskeer på republikkens territorium (Le Figaro 25.oktober). 

Klarere verdisignal fra franskmennene kan man knapt få. For det er verdiene dette handler om, ikke pinnekjøtt eller chicken masala (som jeg for øvrig kokkelerer langt oftere enn pinnekjøtt). 

Da er spørsmålet dette: Skal vi kalle rundt halve Frankrike rasister og islamofober? Hva skal vi kalle de over 30 prosent av samtlige unge franskmenn som nå stemmer Nasjonal Front? Disse har neppe noe til overs for Jean-Marie Le Pens avskyelige bortforklaringer av jødeutryddelsene på fransk territorium under krigen. Hva de først og fremst reagerer på, er oppsplittingen av fellesskapet grunnet fremveksten av islam og høy innvandring. Og da kan en jo spørre, noe også norske politikere bør ta inn over seg, hva slags politiske alternativer har de unge? For: Langt de fleste politikerne i Norge og Europa glimrer med sitt fravær eller fremstår uten klare visjoner i den politisk betente innvandringsdebatten. 

I kjølvannet av den høye innvandringen og den økende radikaliseringen av den muslimske befolkningen, ser vi altså en liknende radikalisering av den innfødte, franske befolkningen. De europeiske samfunn polariseres, og politisk sett rammer dette ikke minst de sosialdemokratiske partiene. Om Støre og Tajik ikke er bekymret for innføringen av islamske skikker til Norge, bør de i hvert fall være bekymret for at deres eget velgergrunnlag eroderes. 

Nå trenger ikke utviklingen i Frankrike å bli Norges skjebne om 10-20 år. Men det forutsetter at vi er bevisst hvilke verdier vår kultur er bygget på, hva det kostet å kjempe disse verdiene fram, og at vi dermed har en full forståelse for hva vi kan miste.  Nettopp derfor bør politikere på tvers av den partipolitiske skalaen lytte til varsleren Tybring-Gjedde – hvis frihet betyr noe.