Frihetsverdier

Takk for friheten, heter det over det ganske land i dag. I dag samles vi for å markere 80 år siden frigjøringen i 1945 – en seier som ikke bare avsluttet en verdenskrig, men som knuste nazismens jerngrep om Europa. Vi feirer friheten, men la oss være tydelige på hva slags frihet vi snakker om. Dette var seieren over en ideologi som trampet på menneskeverdet, som systematisk utslettet seks millioner jøder og millioner av andre i historiens mest grusomme folkemord. Vi må våge å se parallellene i dag.

Ifølge den danske kirkeminister Morten Dahlin (V) skal unge dansker ikke kun ha noe å kjempe med, men noe å kjempe for. Og dette "for" kan ikke skilles fra kristendommen, fastslår han.

Det oser ikke bare av dobbeltmoral – det oser av politisk trippelmoral når Rødt, med Siavash Mobasheri i spissen, forsøker å kle sekterisk ideologi i en kappe av menneskerettigheter og solidaritet.

Det deles ut statsborgerskap til folk som selv har bevist at de hater våre frihetsverdier. I Norge har vi en gang ikke en test av folks verdier før statsborgerskapet er i boks. Det er kun formaliteter av mer praktisk art. I Danmark er man dog også opptatt av søkerens verdier for å få tildelt det gylne statsborgerskapet. Men om du jublet da Muhammedtegneren Lars Vilks ble drept i en angivelig bilulykke, eller mener at forbud mot ansiktstildekning er i kamp med din kultur og religion, får du likevel statsborgerskap. "Politikerne fasiliterer selvmordet. Det er ikke andre ord for det", sier filosof Eva Selsing.

Jonas Benyoub kritiserer Theaterkafen for bare å ha portretter av folk med hvit hud hengende på veggen. Disse portrettene er ikke resultatet av et offentlig utvalg eller et slags rettferdighetsregnskap. De er en personlig gest, en tradisjon som familien bak stedet har holdt i hevd i over hundre år. Hvert år velger de ut én person fra kulturlivet – ofte en stamgjest – som får æren av å bli tegnet og hengt opp. Og ja, det følger med en livslang middagsinvitasjon. Det er ikke en samfunnsoppgave. Det er noe privat.

USA har presset presteregimet i Iran til forhandlingsbordet med krav om total avvikling av atomprogrammet, nedskalering av missil- og dronekapasitet, og en fullstendig stans i støtten til proxy-grupper som sprer terror i regionen. Forhandlingene skjer ikke fordi Iran søker fred, men fordi regimet er desperat. Den islamske republikken står ved stupet – ideologisk, økonomisk og sosialt. Det eneste som holder den flytende, er Vesten og en betinget støtte av Russland.

AUF og den LO-eide Tankesmien Agenda var begge med på å utarbeide og signere en NOU, en norsk offentlig utredning om ekstremisme i fjor. Aktører som selv omtaler seg som "søsterparti" med ekstremistiske Fatah Youth og var involvert i å hente dem til Norge bare uker etter det groteske terrorangrepet 7.oktober, satt med definisjonsmakt til å fastslå at HRS og Hege Storhaug er ekstremister.

"Min fem cents: Verken mellomvalget om halvannet år, eller presidentvalget i 2028 vil bety slutten på Trumps presidentskap. Sagt på norsk: MAGA og Trump vil ikke godta et valg som ikke går deres vei. Det toget er gått", skriver historiker for Civita, Bård Larsen. Mine fem cents er at problemstillingen først og fremst er overdrevent dystopisk, men sekundært at den hviler på et premiss uten rot i virkeligheten; at det finnes oppslutning om Demokratene. På siste NBC News meningsmåling har kun 27 prosent  av registrerte velgere et positivt syn på partiet. 

Siavash Mobasheri fra Rødt forsøkte å kuppe Nowruz - persisk nyttår - og brukte feiringen som et politisk slagord for Gaza. Han fikk sitt pass påskrevet av eksiliranere som påpekte at "Nowruz lar seg ikke kue inn i din ideologiske verktøykasse". Meningsutvekslingen er en ypperlig inngang til å forstå mer om den iranske frihetskampen - og mer om hvor ytterliggående årets leder av 17. mai-komiteen i Oslo, Siavash Mobasheri, er. Ikke minst er iraneres frihetskamp til inspirasjon dagen i dag, når vi samlet sier aldri mer 9. april.

Det skal helst ikke snakkes høyt om, men "alle" har forstått det for lengst: Rasismen mot hvite er et reelt fenomen i dagens Norge og Vest-Europa. Fra toppolitisk hold skal dette fenomenet dysses ned. Men nå sprekker det opp. Den franske regjeringens talskvinne, Sophie Primas, er nemlig ikke redd for å kalle en spade en spade. Hun sier at hennes egen datter har opplevd "rasisme i sin reneste form" på videregående skole. "Rasisme er universell", slår Primas fast.

Hvordan er det mulig for politikerne å erkjenne mange av de negative konsekvensene av den ikke-bærekraftige innvandringen, for så likevel å fortsette stort sett som før? Forventer man å for evig tilgis av velgerne, til tross for at vi nå vet at politikerne vet?

Douglas Murrays kommende bok "On Democracies and Death Cults", beskriver en moralsk kamp mellom demokratier - som Israel - og dødskulter - som Hamas. Murray argumenterer for at krigen avslører menneskehetens beste og verste sider: Israels forsvar av livet mot Hamas' destruktive ideologi. Hans optimisme har økt etter 7. oktober, da han ser Israels besluttsomhet som en motvekt til sin tidligere pessimisme om Vestens respons på voldsideologi.

Historisk sett sitter Europa på stor voldskapital. I kjølvannet av Trumps utspill om at Zelensky er en diktator og at Ukraina startet krigen, og nå, USAs FN-resolusjon som utelater både det russiske angrepet og krav til at russiske styrker må trekke seg ut av ukrainske territorier, vokser den europeiske kritikken til nye høyder. Men ett problem blir stående: Europa skiller seg ut med lavest globalt nivå av unge som er villige til selv å gå i krig. Europeere vil sende penger, ikke soldater, og fordømmer Trumps linje. Det er på alle måter et regnestykke som ikke går opp.

Europa, Norge inkludert, har i årevis har hatt en tendens til å prioritere ideologi over pragmatisme. For å gjenvinne troverdighet må vestlige ledere balansere innenlandske krav med global strategi, styrke militær og økonomisk uavhengighet, og fremfor alt gjenopplive en felles visjon som kan samle både eliter og folk. Uten dette risikerer de å bli redusert til tilskuere i en verden der makten glir østover – en skjebne som ville markere slutten på den vestlige æraen som vi kjenner den.

Etter intens innsats i 16 måneder har det blitt taust fra palestinaaktivistene. Ropene om å slippe palestinerne ut av "konsentrasjonsleiren Gaza" har stilnet. Trumps forslag om å «bosette folk permanent i fine hjem og hvor de kan være lykkelige og ikke bli skutt, ikke bli drept», er umenneskelig, fastholdes det, og tanken om at det beste for palestinerne er å opprettholde evig flyktningestatus selges inn. Noen hver bør gjøre seg tanker om hva som reelt sett gir palestinerne en mulighet til bedre framtid. 

«Martin» ble dømt til to år og tre måneders fengsel for en "sovevoldtekt" etter at retten fant det sannsynliggjort at han onanerte med hånden til en sovende kvinne. Salwan Momika, en irakisk asylsøker og islamkritiker, ble skutt og drept i sitt hjem i Stockholm mens han var i direktesending på TikTok. De svært ulike sakene speiler likevel det samme: Et samfunn der lovgiver har feilfordelt oppmerksomheten. 

"Jeg tok helt feil om den danske loven." Dette skriver Expressens kommentator, Sofie Löwenmark. Hun var en av dem som fordømte Danmark da landet innførte 24-årsgrensen og tilknytningskravet ved familieetablering, regler som kom for å prøve å stanse de transkontinentale arrangerte ekteskapene som unge kvinner i Danmark ble utsatt for. Kravene ble unisont fordømt både i Sverige og Norge da de kom i 2002. Rasismeanklagene satt løst. Både Norge og Sverige har siden den gang tatt steget i retning av Danmark. Når får vi se ledende medier i Norge beklage sine uredelige skyts mot Danmark?

Det er bare en snau uke til Donald J. Trump på nytt inntar det ovale kontor i Det hvite hus. Dette kan etterhvert få positive innvirkninger for HRS ved at våre lesere på nytt vil finne våre artikler i feeden på Facebook. I hvertfall er det lov å håpe.

Bokbrenningen i Nazi-Tyskland var en viktig symbolsk og ideologisk handling som bidro til Holocaust på flere måter. Den tjente som et tidlig varselsignal om regimets totalitære ambisjoner og deres mål om å kontrollere tankegang og kultur. Vår tids sensur av ytringer bærer i seg kimen til det samme, og at ord straffes hardere enn vold er allerede et faktum. Opphevingen av det meste av den politiske sensuren på Metas plattformer er en stor seier mot vår tids destruktive, demokratiundergravende parallell til bokbålene. 

Ofre i tusentall, detaljer så groteske at de er vanskelige å ta innover seg, de ressurssvake jentene som aldri fikk noe #metoo-øyeblikk og en statsminister som ikke ønsker noen ny granskning. Dette er noen av elementene i groomingskandalen som nok en gang ryster Storbritannia, etter en rekke utspill fra Trumps støttespiller Elon Musk. Det hele kan ende med at statsminister Keir Starmer (Labour) må gå.

Endelig! Ytringsfriheten kan vinne - for Meta-sjef Mark Zuckerberg har tatt til vettet. Metas program for faktasjekking skal nedlegges, og samtidig oppheves restriksjoner for å «gjenopprette frie ytringer» på Facebook, Instagram og Meta-plattformer. Ytringsfriheten skal gjenopprettes, sier Zuckerberg. 

Skepsis til Guds eksistens, samt en fornektelse av eksistensen av (objektiv) sannhet, er noe av kjernen i postmodernisme som en intellektuell og ideologisk bevegelse. Man skulle kanskje tro at dette var noe som fikk jøder, kristne, muslimer og humanister til å sky postmodernisme som pesten. Men, nei, så enkelt er det tydeligvis ikke.

NATOs nye generalsekretær Mark Rutte talte torsdag kveld til forskningsstiftelsen Carnegie Europe. Han sa at det er på tide at europeere bytter ut fredsmentalitet med krigsmentalitet. - Russland, Kina, men også Nord-Korea og Iran, jobber hardt for å prøve å svekke Nord-Amerika og Europa. Vi er ikke i krig. Men vi er absolutt ikke i fred heller, sa Rutte. 

Det israelske militæret har utført mer enn 350 angrep i Syria i løpet av de siste 48 timene, og har truffet «de fleste av de strategiske våpenlagrene» i landet for å forhindre at ekstremister får tilgang til dem. Det har de all grunn til. Gjennom flere tiår har Bashar al-Assads styrtede regime hatt tungt fokus på utvikling og bruk av kjemiske våpen som en del av sin militære strategi.