#tilhørighet

Fafo kom nylig med en rapport om hvordan det går med integreringen. Kort fortalt forteller den at ikke-vestlige innvandrere ikke opplever at de blir oppfattet som "norsk", mens de som har det "verst" er den ikke-vestlige 2. generasjonen - og muslimer.

Oslos byrådsleder Eirik Lae Solberg (H) lovte under valgkampen å lyssette gater i Oslo under den muslimske ramadan. Og slik ble det, noe som koster Oslos skattebetalere opp mot 1,5 millioner kroner. Lae Solbergs kronargument er inkludering og mangfold, men det er korttenkt. For Norge er et vestlig, sekulært land med kristne røtter, og i integreringens navn - hvis det betyr noe - skal man forvente at muslimer i Norge feirer ramadan på norske premisser. Hva vil så være konsekvensen av det?

Pandemien har vist hvor ivrig mange av oss nå lengter etter både frihet og trygghet. Vi ønsker mer åpenhet, men godtar også nedstengning. Også verdensborgere kan være realister, og ønske å leve i den tryggheten som bare en nasjonal- og velferdsstat kan tilby.

Ja, er svaret, hvis man skal lytte til antropolog Thomas Hylland-Eriksen. Men jødenes botid utenfor Israel er på ca. 2 000 år, repliserer Mona Levin, kvinnen med norsk pass og Norge i sitt hjerte, født som hun er her. Det samme er hennes over 100 år gamle mor, Solveig Levin. Like fullt parallellfører Hylland Eriksen den nasjonale tilhørigheten til norske jøder med tyrkere i Nederlands røtter til Tyrkia. Hvorfor denne forvirringen fra professorhold?

På en konferanse om radikalisering i Oslo i går, sies det at ungdom i Norge føler seg ikke hjemme i Norge. Det er for så vidt gammelt nytt. Ut fra medias dekning av konferansen, ser det ut til at både liten og stor unngår behørig å ta tak i en sentral kjerne som skaper utenforskap.