Islam

Hvorfor hører man ikke hjemme i Norge?

På en konferanse om radikalisering i Oslo i går, sies det at ungdom i Norge føler seg ikke hjemme i Norge. Det er for så vidt gammelt nytt. Ut fra medias dekning av konferansen, ser det ut til at både liten og stor unngår behørig å ta tak i en sentral kjerne som skaper utenforskap.

Det er Ditt Oslo som var på seminar i går, på Holmlia i Oslo. Det store spørsmålet ser ut til å ha vært dette: hvorfor føler ikke ungdom i Norge tilhørighet til nasjonalstaten de er vokst opp i, ja, kanskje endog født i? En forklaringsvariabel som ble lagt på bordet, og som ser ut til å ha vært svært sentral, er mangel på fritidsklubber etc. Nå er det vel slik at også unge uten innvandrerbakgrunn rammes av nedleggelser eller begrensede offentlige fritidstilbud – selv om jeg vil påstå at tilbudene i Oslo er særdeles mange, hvis man inkluderer idrett, kunst, kultur – som musikk og dans etc.  Ja, vi har eksempler på konvertitter som radikaliseres. Inntil det dokumenteres at nevnte mangel på tilbud er en sentral årsak til radikalisering, tror jeg vi generelt kan stryke denne variabelen som dugendes til å svare på det innledende spørsmålet.

Og: Husker jeg rett så er en viss herremann, kjent som Ubaydullah Hussein i Profetens Ummah, blitt rosende omtalt som en tidligere lovende fotballdommer og såkalt godt integrert?

Statssekretær Laila Bokhari (H), avskriver at religion er sentralt for å forklare utenforskap. Vel, nå er jeg fra Sørlandet, og selv om sær religiøs innadvent praksis var synlig blant enkelte, og definitivt skapte selvvalgt utenforskap i grupper, så vi aldri voldstendenser eller voldsforherligelse. Tvert om, det var bønn, det var lave stemmer, det var forsakelse og askese på denne jord. De kristne sektene kom likeledes aldri med krav eller trusler, så vidt jeg kan huske.  Ei heller registrerer vi slike tendenser i dagens Norge.

Bukhari stiller opp på foto med representant for såkalte ”moderate” krefter, og nå handler det altså ikke om kristendommen. Representanten for moskeen tror jeg gjerne er moderat, moderat i den forstand at jeg ikke mistenker han for å synes det er hyggelig å piske eller steine folk, men nettopp dette er nedfelt i det ideologiske manifestet til bevegelsen han representerer, Minhaj ul-Quran. At Ditt Oslo kaller henrettelser for ”blasfemi”, altså kritikk av Muhammed og islamske dogmer, med mer, for moderat, jamfør at Minhaj kalles «moderat», får Ditt Oslo ta på egen kappe.

Sånn apropos spørsmålet i tittelen: henrettelser, steining og pisking hører ikke hjemme i Norge.

Det hadde kanskje vært på sin plass å spørre Bokhari om hvorfor tilfeldigvis 9/11, 7/7, Madridangrepet, drapsforsøkene på Kurt Westergaard, Lars Vilks, – listen kan som kjent gjøres lengre – ikke inkluderte ikke-muslimer?

Representanten fra Minhaj er inne på noe som ikke kan overses, og som vi med interesse registrerte at barnevernet i Søndre Nordstrand la frem bredt på Regjeringens radikaliseringskonferanse nylig: Radikaliseringen starter i hjemmet. Enten man ender i nazimiljø eller radikale islamske miljø eller i venstrevoldsmiljø. Det handler om hvilke holdninger foreldre serverer barna. Det handler ofte om vold, også kalt oppdragervold, ekstrem vold, og seksuelle overgrep. Barns hjerner kommer i alarmberedskap. Det handler også om å stenge barna ute fra aktiviteter med andre barn – som å nekte dem å delta i bursdagsfeiringer.  

Dette kom også bystyrerepresentant Zaineb Al-Samarai (Ap) inn på. Ansvaret ligger i hjemmet: Vi (foreldre) må ”ta tak i problemene selv”.

At hjemmebanen er uhyre viktig årsaksforklaring kom i klartekst frem nå nylig i NRKs reportasje basert på HRS sin ekteskapsstatistikk  : eksempelvis gifter 96 prosent andregenerasjon pakistanske kvinner i Norge seg med pakistanere her eller i Pakistan, i perioden 2007 – 2012. To herremenn med pakistanske røtter forklarte hvorfor:  Foreldre lager et skille mellom oss og de andre. De vil opprettholde kulturen sin her. Pakistanere som minoritet har egentlig bare kontakt med pakistanere fordi de ønsker selv å skape et skille. Vi er pakistanere, de er nordmenn, marokkanere osv. Det er veldig viktig å opprettholde den pakistanske kulturen, og det gjør man ved bare å være sammen med pakistanere, sa Adel Khan (23).

Hans slektning, filmregissør Ulrik Imtiaz Rolfsen, bekreftet Khans påstand. Ifølge Rolfsen manipulerer foreldre barna bort fra det norske: barna fortelles at de ikke er norske. Vær som oss, ikke vær som dem. Det koker ned til spørsmål om moral, der det norske samfunnet snakkes ned. Slik manipuleres barna også til å gifte seg med sine egne, fortalte Rolfsen.

At det i tillegg handler om islam – som burde være åpenbart for ethvert noe samfunnsopplyst menneske – unngås i største stillhet. Dog nevnes dialog med moskeene – uten noen forklaring på hvorfor det skulle ha noe med saken å gjøre.

Vi registrerer også ut fra kildene i artikkelen og fra foto fra forestillingen, at kildene har islamske navn og salen mangler sikhenes turbaner, indiske kvinners sari, og så videre. Blir det ikke litt pinlig igjen å hoppe bukk over elefanten i rommet?