#islam

Flere og flere røster de to siste tiårene har advart om at europeere er i ferd med å bli i mindretall i sine egne land. Men politikerne vil ikke høre på det øret. De benekter det åpenbare folk ser med egne øyne, og de fortsetter å tro på den utopiske ideen om "integrering". I løpet at ett til to tiår nå vil det som fremstår som uunngåelig skje: Gjennom de demografiske endringene som kan observeres, seiler islam opp som den nye dominerende maktfaktoren. Europeisk kultur fortrenges. Dette er politisk villet. Folket er etterlatt fortapte på perrongen av ikke minst en statsminister som Jonas Gahr Støre.

Vi går mot borgerkrig, sier en anerkjent britisk krigsforsker. I Englands nest største by, Birmingham, føles den spådommen farlig nær, der man nylig så voldsomme sammenstøt mellom muslimske demonstranter og hvite fotballfans. Krigsforskeren spår borgerkrig innen fem år, og han ber Vest-Europa slutte å være godtroende. Hvis ikke vil vi bli drept, mener han.

I en normal verden ville enhver journalist og redaktør i Norge vært over seg av begeistring for det iranske folkets opprør mot mulla-terroristene. Endelig skal folket bli fritt, ville mantraet ha vært. Når dette ikke skjer, hva skyldes den manglende hengivenheten? Det ligger tre egg i kurven plassert rundt i Norges redaksjoner: Islam, Trump og Israel.

I kjølvannet av veldferdskriminalitet i milliardklasssen i Minnesota begått av somaliere, advarer somaliskfødte Mona Walters mot at den samme kriminaliteten foregår her hos oss i Skandinavia. Hun beskriver en innvandret kultur som overhodet ikke har tenkt å bli bidragsytende til velferd og frihet. Tvert om, sier hun: "Ambisjonen er å vokse, bli flere og flere og til slutt ta over det demokratiske samfunnet gjennom demokratiet, og deretter avskaffe demokratiet og opprette en islamsk stat. Når det blir nok av dem, vil de ta over, og de vil drepe deg hvis du protesterer."

Jeg har nettopp sendt et brev til Bente Estil, leder for Familie- og kulturkomiteen, og Arbeiderpartiets hovedansvarlige på Stortinget for trossamfunns-saker. Her stiller jeg noen spørsmål angående APs politiske linje for tros- og livssynsfrihet, deres holdning til "rom for mangfold", brobygging og åpenbart manglende kunnskaper om islam.

Kan vi ytre oss uten redsel for å bli drept? Nei, det kan vi ikke. Ikke når det gjelder å si noen sannhetens ord om islams iboende voldelighet. Dette ble med all tydelighet demonstrert da den nederlandske filmregissøren Theo van Gogh syklet fredelig på vei til jobb i Amsterdam i 2004. En jihadist ventet ham med sin kniv og sin pistol. Dette mordet fikk mange av oss til å våkne og forstå at med islam midt iblant oss er samfunnet vår utsatt for en eksistensiell kamp for vår overlevelse.

Nesten en av tre dansker vil forby islam. Nesten halvparten vil at det skal være "nesten umulig" å leve et islamsk liv i Danmark. Over halvparten mener helt eller delvis at innvandringen utgjør en alvorlig trussel mot den nasjonale identiteten. Færre enn én av tre er uenige i sistnevnte.

- For de av dere som så den grufulle terroren på Bondi Beach i Australia, der uskyldige jøder ble angrepet, og som fremdeles har lukket øynene: Jeg har en nyhet for dere. Det som starter med jødene, stopper aldri med jødene. Det er et ordtak på arabisk: Først kommer lørdag, så kommer søndag. Først dreper vi jødene, så går vi etter de kristne, sier Brigitte Gabriel i en flammende video til Vesten.

Det er sjeldent ærlig kost som kommer fra en sosialdemokratisk ordfører i Ishøj ved København. «Du kan ikke bli ordfører i Ishøj hvis det ikke er noen med innvandrerbakgrunn som vil stemme på deg.» Merete Amdisen slapp med dette katta ut av sekken. Det er innvandrere som avgjør valg nå, først og fremst muslimer, og dermed tilpasser partiene politikken sin etter det. Først lokalt, dernest nasjonalt. Det er skjebnetiden vi lever i, intet mindre.

Den danske filosofen Eva Selsing er ikke skuddredd. Trump-administrasjonens advarsel om at Europa er på vei mot en sivilisatorisk undergang, får Selsing til å si følgende: «Det krever ofte noen utenfra for å se sannheten. Du kan ikke alltid se den mens du sitter i det.» Ingen toneangivende norske medier har gjort annet siste dager enn å slakte Trumps advarsel, men ingen av dem har hatt fakta med seg. Det var det Trump og hans administrasjon som hadde.

Nå er debatten om såkalte sekundærflyktninger i gang - igjen. Og atter en gang fremmes påstanden om at det er en "menneskerett" å bo hvor en vil i dette landet, og at det er vanskelig å gjøre noe med problemet fordi vi ikke kan ha et regelverk basert på etnisitet. Imens sitter noen kommuner igjen med svarteper og den stadig voksende regningen. Sarpsborg prøver - igjen - å løfte frem sine problemer, mens regjeringen - igjen - viker. Stadig flere påpeker at det er en "varslet krise", men likevel stemmer folk dette frem. Det er på tide at det synker inn: Du kan faktisk få det du stemmer på.

Det har eksplodert en ideologisk tsumani blant unge i Frankrike. Den heter islam. De unge ber i moskeen, de ikler seg hijab, de overholder strengt fasten, i det hele tatt har de tatt begge beina med seg inn i islam. Og de er mange. Svært mange. At den franske fremtiden er islamsk, fremstår mer korrekt enn noensinne før. Og gjør vi mostand er vi allerede varslet om voldelig motstand.

I løpet av de siste tiårene har det kommet en rekke advarsler om innvandringens negative konsekvenser. Mens advarslene effektivt har blitt ignorert, har den ikke-bærekraftige innvandringen – og dens problemer – bare fortsatt å vokse. Spørsmålet er nå om det er for sent. Den danske avisen Berlingske tar oss med på et tilbakeblikk, ikke minst av de første varslerne. Et tilbakeblikk som burde kunne fungere som en oppvåkning i dag.

Det er dramatisk. Rett og slett. Man ser det med det blotte øyet. Sverigedemokraterna ved Jimmie Åkesson har laget et interaktivt kart over migrasjonen til Sverige i perioden 2002 - 2022. Migrasjonskartet, som det kalles, visualiserer den demografiske utviklingen de siste to tiårene. Utskiftningen av befolkningen kan ikke fornektes lenger. Den skjer og den er observerbar med ett tastetrykk. Samtidig raser debatten i Danmark rundt repatriering av dem som ikke vil vårt demokrati vel.

Hva er det som gjør at islam mislykkes med å skape gode samfunn for sine borgere? Dette ville forskeren Ruud Koopmans finne ut, og han står igjen med én hovedforklaring: Nemlig islam i seg selv. Av den enkle grunn at islam blander religion og politikk, hvilket fører til lammelse av den frie, kreative tanken.

Islams makt øker år for år tross at Frankrike innførte i 2004 forbud mot hijab i skolene. Forbudet var et forsøk på å beskytte muslimske jenter fra islams kontrollerende klør. Frankrike ville rett og slett sette jentene fri fra åk ikledd religion. I dag 21 år senere sitter jenter i leiligheter og opplever seg urettferdig behandlet av en stat som ville vise omsorg. Uten kanskje å ville det, støtter jenter som dette oppunder islamiseringen av det franske samfunnet. Utviklingen går hele tiden i feil retning i republikken - men slett ikke for islam.

Nei, det er ikke Ali eller Aisha i seg selv som er problemet, for hvem vil vel mistenkeliggjøre en hel gruppe? Men vi bør være ærlige nok til å legge sannheten på bordet. Det er islam i seg selv som er problemet, ikke den såkalte islamismen som er et begrep funnet opp i Vesten. For uten islam, ingen fundamentalisme. Dette tabuet må utfordres, uten at man snur ryggen til de frihetselskende muslimene.

I Norge fosser FrP frem, i Danmark gjør Dansk Folkeparti det samme. Jimmie Åkesson er Sveriges fremste politiske realist og belønnes stort for det på meningsmålingene. Utskjelte og fascisme-erklærte Åkesson troner på borgerlig svensk side. Hvorfor skjer dette? Det handler om innvandringens negative konsekvenser som folk opplever i hverdagen og som de gamle partiene nekter å ta på alvor. De nekter altså å beskytte sitt eget folk, det samme gjelder deres iver etter mer og mer globalisme, mer EU, og med konvensjoner som en religiøse rettesnor. Men på grasrota vil folk flest ha mer trygghet og sterke, beskyttende nasjonalstater.

Som nasjon klarer vi ikke å bekjempe fundamentalistisk islam ved å halse etter med ett mottiltak her og ett mottiltak der. Politisk ledelse har feilet durabelig overfor verdiene, og nå er det gått så langt at det kun står ett mottiltak: Repatriering av alle dem som ikke vil oss vel. Dette er den helt avgjørende fjerde erkjennelsen, fastslår Eva Selsing.

En imam i Kristianstad propaganderer åpent i moskeen at menn har rett til å slå konene sine. Ingen i forsamlingen protesterer. Ei heller de organiserte feministene på utsiden av dørene. Det er kanskje ikke så rart, for da måtte de ha protestert mot islam som sådan. For imamen gjør kun jobben sin. Han formidler læren til Muhammed og hans rike utvalg av tekster som ikke en gang hørte hjemme noe sted for 1.400 år siden. Islam er og har vært et konkursbo fra den spede begynnelsen. Vold er helliggjort. Hvordan skal politisk ledelse forholde seg til, mon tro?

Den folkekjære artisten Carola har stukket hånden inn i det mange blant "eliten" har laget til et vepsebol. Carola er opprørt over kvinneundertrykkingen i islam. Derfor skal hun få kjenne de hissige vepsestikkene. Carola har nemlig vært så frekk at hun har postet bilder tatt av vestlig kledde muslimske kvinner 50 til 60 år tilbake i tid, og vist dagens påkledning der kvinner i de samme landene er pakket fullstendig inn i shariaklær. Så til det helt utålelige, for Carola spør: "Hva vil skje med Europa om noen få år?" For virkelig å svine til Carola går pressen til en helstøpt muslimsk fundamentalist som gis mikrofonen som sannhetsvitne.

Statsminister Mette Frederiksen åpner opp for muligheten for religionskrig i Europa. Hun tror dog ikke at det blir krig mellom islam og kristendommen i Danmark, sier hun, og begrunner det med landets strenge innvandringspolitikk. Igjen viser Frederiksen at hun er innforstått med at islam og koranen ikke kan forenes med et fritt og åpent sekulært demokrati. Kan man se for seg statsminister Støre uttale seg om dette spørsmålet? Nei, fordi mediene spør ham ikke.

Den danske politikeren Naser Khader ble utsatt for et komplott som førte han ut av dansk politikk. Det var ikke minst muslimske angivelige feminister som stod bak. De forbereder våre vestlige samfunn til å bli klare for å åpne armene for islamsk lov sharia. Dette avdekkes i en dyptpløyende granskning.

Folkemord er ikke bare en juridisk kategori; det er også et politisk våpen. Anerkjennelse eller fornektelse av folkemord kan mobilisere opinionen, rettferdiggjøre intervensjoner eller sanksjoner, og forme nasjonale historier for framtiden. Gjennom historiske eksempler som massakrene på armenerne i 1915–1917, Srebrenica-massakren i 1995 og dagens debatter om Israels handlinger i Gaza, ser vi hvordan politiske interesser, alliansebygging, religion og maktspill former bruken av folkemordbegrepet.