#innvandringspolitikken

Tysklands kristenkonservative leder og kanskje den kommende kansler, Friedrich Merz, lovet å rydde opp i tysk økonomi, gi et stort løft til forsvar og knirkende infrastruktur, at Tyskland skulle være en sterk bidragsyter til frihet og fred i Europa, ja, redde Europa fra Trump, samt foreta kraftige innstramninger i tysk innvandringspolitikk. Nå tas Merz for brøler etter brøler. 

Mange reagerer på at angrepet i München rimelig raskt forsvant fra medienes forside. 36 personer, inkludert barn, ble skadet da den tidligere mindreårige asylsøkeren fra Afghanistan kjørte en bil inn i en menneskemengd., Man trenger ikke være rakettforsker for å skjønne hvorfor mediene har tonet ned det vanvittige angrepet. Om få dager er det nemlig valg i Tyskland, der ikke minst innvandringspolitikken står i forsetet, og nettopp slike angrep vil få innflytelse på valget - og etter all sannsynlighet tjene det innvandringskritiske AfD. Det tåler ikke de venstreorienterte mediene, så da må sannheten vike.

Skepsis til Guds eksistens, samt en fornektelse av eksistensen av (objektiv) sannhet, er noe av kjernen i postmodernisme som en intellektuell og ideologisk bevegelse. Man skulle kanskje tro at dette var noe som fikk jøder, kristne, muslimer og humanister til å sky postmodernisme som pesten. Men, nei, så enkelt er det tydeligvis ikke.

I en ny sikkerhetsrapport fremkommer hva som er tyskernes største bekymringer nå, som er inflasjon, krig, usikker verdenssituasjon og tilstrømning av innvandrere. Over 80 prosent av tyskerne sier de har liten eller ingen tillit til den føderale regjeringens innvandringspolitikk.

Etter den søte kløe kommer som kjent den sure svie, og der er Sverige nå. Sverige har lekt humanitær stormakt i flere tiår. nå sitter svenskene tilbake med dystre fremtidsutsikter. Men politikerne vil selvsagt ikke påta seg noe ansvar for hvor de har ført landet sitt. Blokkene kappes heller om å skylde på hverandre, og her står sosialdemokratene i et særlig grelt lys. 

HRS mottar omtrent daglig tilbakemeldinger fra borgere som er bekymret for fremtiden. Fra personer som politisk finner seg langt fra høyresiden, typisk Ap-ere eller endog langt ut på venstresiden, men som ikke lenger følger partiet sitt i innvandringspolitikken. De opplever seg presset til FrP, fordi ingen andre partier tar folks bekymring alvorlig nok. En representativ stemme for de tilbakemeldinger vi får, har vi i dag valgt å publisere (anonymt, med vedkommendes tillatelse).

Christian Tybring-Gjedde (FrP) er kanskje mest kjent som en frittalende mann i innvandrings- og integreringspolitikken. Da Fremskrittspartiet kom i regjering, ble Tybring-Gjedde stille. I dag kommer han med bok, der han spør om «det var verdt» å gå i regjering med Høyre.