Politikk

Tybring-Gjedde bryter tausheten

Christian Tybring-Gjedde (FrP) er kanskje mest kjent som en frittalende mann i innvandrings- og integreringspolitikken. Da Fremskrittspartiet kom i regjering, ble Tybring-Gjedde stille. I dag kommer han med bok, der han spør om «det var verdt» å gå i regjering med Høyre.

Bokens tittel levner liten tvil om Christian Tybring-Gjeddes ståsted: «Mens orkesteret fortsetter å spille». Titanic gikk ned mens fiffen danset til et orkester som spilte høyere og høyere for å overdøve tragedien som utspilte seg. Tybring-Gjedde ser ut til mene at det et er godt bilde på samfunnet vårt i dag, da relatert til hvordan vi forholder oss til innvandrings- og integreringspolitikken.

Jeg har ikke lest boka, men det har for eksempel Aftenposten (hvor det for øvrig påpekes at Tybring-Gjedde ikke har ønsket å snakke med dem). I boka kommer det klart frem at Tybring-Gjedde ikke sparer på kritikken, ei heller av eget parti. På spørsmålet om det var verdt å gå i regjering med Høyre, skriver han:

«For de mange som har sikret seg godt betalte jobber som en konsekvens av regjeringsdannelsen, vil svaret selvsagt være et rungende ja».

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

«Det er med beklagelse jeg konstaterer at også mitt parti har karret seg innenfor».

Ifølge Tybring-Gjedde har hans eget parti i regjering sviktet i innvandringspolitikken, der de «prioriterer symbolpolitikk fremfor å legge grunnlaget for et bærekraftig samfunn». Han liker det ikke:

«FrPs politikk på feltet er ikke til å kjenne igjen, og retorikken har stilnet. Jeg savner den, og det tror jeg ikke jeg er alene om».

For når FrP svikter, er det ifølge Tybring-Gjedde ikke lenger noen kraftfull alternativ stemme i innvandringsdebatten. Prisen FrP betaler for regjeringsdeltagelsen er at de har «frivillig påført oss en tvangstrøye», der partiet hver eneste dag bryter løftet om en strengere asyl- og innvandringspolitikk.

Som kjent inngikk Høyre og FrP samarbeidsavtaler med støttepartiene Venstre og KrF, for utlendingsfeltet ble det endog inngått en egen avtale. Tybring-Gjedde var den eneste som stemte imot denne avtalen, da han mente den var for utydelig og uten de nødvendige innstramninger. Han ønsket således å bli fristilt i saker som innebar en mer liberal innvandring, men svaret sliter han enda med å forstå:

«Jeg vet ikke hvordan Sentralstyret valgte å håndtere min søknad. I realiteten tror jeg Sentralstyret toet sine hender og lot generalsekretæren og partiets nestleder håndtere den muntlige og skriftlige korrespondansen med meg. Svarbrevet jeg mottok, var uansett svært uryddig og uklart formulert, og jeg vet til dags dato ikke hva brevet i realiteten sier.»

I boka kommenterer han ryktene om at han kan være på vei ut av partiet:

«Skulle en slik situasjon oppstå, kan du være helt trygg på at jeg velger FrPs partiprogram fremfor regjeringserklæringen, og at jeg velger å følge min samvittighet fremfor partipisken.»

Tybring-Gjedde var også gjest i dagens Politisk kvarter (NRK). Her påpeker han at dagens innvandrings- og integreringspolitikk  verken er økonomisk eller kulturelt bærekraftig. På spørsmålet om hvem det egentlig er som spiller mens skuta går ned, viser Tybring-Gjedde til blant annet politikerne, representanter fra forskjellige organisasjoner, herunder de frivillige, og ikke minst: media. Sistnevnte fordi de er ensrettet og ikke legger til rette for en reell debatt, tvert om er fokuset å skyte budbringeren.

Tybring-Gjeddes «katastrofescenario» blir neppe godt mottatt av journalistene, ei heller i dagens Politisk kvarter, men det gjør han desto ivrigere i å få frem det langsiktige i sitt budskap. For selvfølgelig har vi et godt samfunn, sier Tybring-Gjedde, det er akkurat det som er poenget hans. Og dette gode samfunnet, preget av fellesskap og frihetsverdier, må vi ta vare på. Ikke bare i år, til neste år eller for fem år, men vi må ha et langsiktig perspektiv. Det er ikke nok å fokusere på ett og ett statsbudsjett. Samtidig peker han på at all velstanden i dette landet har gjort oss late, vi er mer opptatt av å nyte enn av å yte. Det går ikke i lengden, og slett ikke sammen med en innvandring som ikke er økonomisk og kulturell bærekraftig.

Utfordringen for Tybring-Gjedde vil nok fortsatt være premissene for debatten. Vi skal ikke diskutere utfordringen med innvandringen etter noen lange linjer, det har media bestemt og langt de fleste politikerne ser ut til å trives med en slik tilstand. Slik slipper de å stå til ansvar. Så selv om jeg tolker Tybring-Gjedde til å etterlyse engasjement og meningsmangfold, så mistenker jeg at han nok en gang blir forsøkt devaluert i offentligheten.

Vi får heller lese boka.