I Expressen 14. januar kom Tobias Baudin, nåværende partisekretær i Socialdemokraterna (S), med en kraftsalve mot Moderaterna (M):
Ms innvandringspolitikk knekte nesten Sverige, fastslår Baudin – åpenbart uten snev av skam, og legger til: I dag ser vi konsekvensene som segregering og gjengkriminalitet.
Ifølge samme Baudin var det under Fredrik Reinfeldts (M) regjeringstid at innvandringen skjøt fart. Reinfeldt, som ledet en koalisjonsregjering fra 2006 til 2014, tok over etter at sosialdemokratene hadde ledet landet siden 1994 (først Ingvar Carlsson, deretter Göran Persson), har altså skylden med sine åtte år i statsministerstolen, etter at sosialdemokratene ledet Sverige i 28 år (1994-2006, 2014-2022) til Moderaternas Kristersson overtok.
Ja, for mer logisk kan det vel ikke bli? Greit nok at Reinfeldt med sin «öppna era hjärtan» ikke fremsto som spesielt innvandringsrealistisk, men i Baudins tolkning burde Moderaterna gjort mer for å stramme inn innvandringspolitikken disse åtte årene – da Kristersson «tross alt satt i M-regjeringen hvor en slapp innvandringspolitikk resulterte i en hurtig og kraftig økning av innvandringen til Sverige». Og når man ikke tror det kan bli frekkere, da blir det selvsagt det: «Det var den etterfølgende S-ledede regjeringen som skapte orden og gjennomførte paradigmeskiftet som Moderaterna snakker så mye om. En innstramming som var helt nødvendig.»
Den som overtok etter Reinfeldt var ingen ringere enn Stefan Löfven, og Löfven kan defineres som mye, men innvandringsrealist var han definitivt ikke.
Det Baudin hevder er at «statistikken fra det 21. århundre taler for seg selv». Da har man med respekt å melde ingen greie på statistikk.
Da kan vi se litt på tallene – men før det skal vi se litt hva som har skjedd i Sverige.
Kuet til høy innvandring
Som vi pekte på i boken Feminin integrering (2003) var den amerikanske professoren i sosialantropologi, Jonathan Friedman, svært svært kritisk til ytringsfrihetens kår om innvandringen til Sverige. I et intervju med danske Weekendavisen (26. juli 2002) sa Friedman at det «ikke er ytringsfrihet om innvandringspolitikken». Han pekte på at til tross for den massive innvandringen til Sverige i perioden 1980 til 2000, på 255.000 asylsøkere og 327.000 familiegjenforeninger, var den offentlige debatten fraværende: «De som mener at denne innvandringen har vært for stor og for rask, har ikke mange muligheter for å få synspunktene frem i offentlig debatt. En person som sier at vi skal behandle dem som allerede er her på samme måte som svensker og integrere dem godt, men som også sier at vi skal begrense innvandringen fremover, betegnes som fremmedfiendtlig og rasist.»
Friedman pekte på «assosiering» som taktikk for å kneble en åpen debatt: «…bare det å snakke om omfanget av innvandringen eller konkrete konsekvenser av innvandringen, klassifiseres straks som og assosieres til ordet fremmedfiendtlig. Og å være fremmedfiendtlig assosieres til å være rasist, og det kobles ofte til å være fascist eller nazist.» Denne klassifiseringen og kategoriseringen, mente Friedman umuliggjorde en rasjonell diskusjon. Han viste også til en rekke eksempler på ulovlige oppsigelser av ansatte som uttrykker kritiske holdninger til innvandringspolitikken, særlig innen universitetsmiljø. Selv slapp han unna: «Jeg er jøde og newyorker av opprinnelse. Jeg har ikke samme angsten, som de fleste svensker har, for å gå på tvers av det vedtatte. Jeg kan si mer og gjøre mer. Jeg føler ikke samme skam eller tenker på hva andre måtte mene, fordi jeg kommer fra New York… På den andre siden har det kanskje skadet meg en gang i mellom, når jeg har søkt forskningsmidler, men jeg er gammel nok til å takle det.»
At utviklingen var på full fart i feil retning allerede da, skjønte alle som fulgte med – ikke minst var avvisningen av en reell debatt påtakelig.
Avviste enhver kritikk
Da vi forfattet boken Feminin integrering innhentet vi blant annet statistikk fra ulike land. Sverige var absolutt vanskeligst å få noe ut av. For eksempel nektet det svenske statistikkbyrået (SCB) å gi oss tall over ekteskapsmønsteret, vi kranglet i nærmere ett år p eposter og telefoner, men nei. Til slutt priset de seg ut, SCB forlangte flere hundretusener kroner for tallene. Argumentasjonen fra SCB var at dette var uinteressant og de fnøs av vår påstand om at hvem som gifter seg med hvem, kan si noe om integreringen. På denne tiden hadde Sverige for øvrig to aldersgrenser for ekteskap, en for svensker og en for innvandrere (henholdsvis 18 og 15 år). I februar 2000 ba Riksdagen regjeringen om å utarbeide et lovforslag som skulle forhindre barneekteskap og arrangerte ekteskap/tvangsekteskap – det var imidlertid ikke et initiativ fra regjeringen.
På slutten av 1990-tallet og inn i 2000 skjedde det mange tragedier spesielt knyttet til unge innvandrerkvinner. Men til tross for flere drap skjønte åpenbart regjeringen ikke utfordringene før Fadime Sahindal ble drept av sin far (2002). Bare uker etter mordet på Fadime oppfordret en enstemmig riksdag regjeringen til å iverksette nødvendige tiltak for å beskytte truede innvandrerjenter/-kvinner, samt påse at 18 år blir minimumsalder for å gifte seg – ikke bare for etnisk svenske jenter, men også for jenter med utenlandsk bakgrunn. Men regjeringen fikk sterk kritikk fordi de umiddelbart etter drapet på Fadime lovet å ordne opp, men lite eller ingenting konkret skjedde. Daværende demokrati- og integreringsminister Mona Sahlin (S) fremsto heller som usedvanlig naiv, og hun og regjeringen avviste enhver form for kritikk.
I årene etter har Sverige fortsatt på feil vei. De så ikke ut til å skjønne hva som var på vei til å utvikle seg, mens de enda hadde mulighet til å gjøre noe.
Den ikke-bærekraftige innvandringen vokser voldsomt
I Sverige i 2000 var det en befolkning på i underkant av 8,9 millioner, ifølge SCB. Herav var det noe over 1 million innvandrere (2. generasjon er ikke inkludert). Ti år etter, i 2010, var innvandrerbefolkningen vokst med over 380.00 personer til underkant av 1,4 millioner. Så følger neste tiår, 2010-2020, der innvandrerbefolkningen er kommet opp i over 2 millioner.
Bare fra 2020 til 2022, altså på to år, vokste innvandrerbefolkningen med i underkant av 100.000 personer. Men veksten i innvandrerbefolkningen er skjevfordelt. Kort fortalt finner ikke folk fra Norden Sverige så attraktivt mer. I 2020 var det i underkant av 280.000 fra Norden i Sverige, i 2022 litt over 217.000. Nesten 63.000 er borte.
Men de som virkelig finner Sverige attraktivt er personer fra Afrika og Asia. I 2000 var det 55.138 innvandrere fra Afrika i Sverige, i 2022 var det 250.881. Det er en økning på 355 prosent i perioden. Den største veksten var i tiåret 2000-2010 på over 108 prosent, men veksten var nesten like stor neste tiår på 106 prosent.
I 2000 var det nesten 221.000 innvandrere fra Asia, i 2022 var det 845.230. Det er en økning på 283 prosent i perioden. I 2000-2010 økte den med nesten 86 prosent, i 2010-2020 var økningen nesten 95 prosent.
Ser vi på enkeltland, ser vi at i EU utenom Norden er de største gruppene polakker (fra litt over 40.000 i 2000 til over 98.000 i 2022), tyskere (fra over 38.000 til nærmere 56.000) og rumenere (fra i underkant av 12.000 til nærmere 36.000). For Europa utenom EU og Norden er de største gruppen i Sverige fra Jugoslavia, Bosnia og Hercegovina samt Tyrkia. I 2000 var det nesten 72.000 jugoslavere i Sverige, men i 2022 teller de 61.554, men de utgjør likevel den største gruppen. Når det kommer til Nord-Amerika er USA absolutt største gruppe (nesten 25.000), mens for Sør-Amerika er det Chile (nesten 28.000).
Fra Afrika er de fem største gruppene fra Somalia (i overkant av 69.000 i 2022), Eritrea (over 49.000), Etiopia (over 23.000), Marokko (underkant av 13.000) og Egypt (nesten 11.000). Veksten har vært absolutt sterkest fra Eritrea med over 1.500 prosent, i 2000 var det bare litt over 3.000 eritreere i Sverige. En annen interessant faktor er at det fra 2020 til 2022 var en nedgang blant somaliere, da de var 70.184 i 2020. Som kjent har det vært en voldsom debatt, som til tider pågår enda, om at svenske myndigheter stjeler muslimske barn. Denne konspirasjonen har mange somaliere i Sverige trodd på, så det kan være at flere trekker seg ut av Sverige av den grunn. Hvor de flytter, er ikke godt å si. Våre kilder gjennom årene har pekt på at somaliere som flytter ut av Norge ofte velger England som destinasjon der miljøene er store og det er lett å fortsette verdimessig å leve som i Somalia.
Fra Asia er de største gruppene fra Syria, Irak, Iran, Afghanistan og India. Det var nesten 198.000 syrere i Sverige i 2022, mot litt over 14.000 i 2000. Det er en økning på nesten 1300 prosent. Det er i underkant av 147.000 irakere, mens iranere teller over 85.000 og afghanere nærmere 66.000. Den afghanske gruppen har økt med over 1400 prosent i perioden. Indere teller nesten 54.000, mot noe over 11.000 i 2000.
Hvor mange 2. generasjonsinnvandrere Sverige har, har vi i denne omgang ikke regnet ut, men antallet er nok betydelig.
Så kan man selvsagt krangle om hvem som har «skylden» for denne innvandringen, men statistisk sett er det ingenting som tyder på at man kan peke på Fredrik Reinfeldts regjeringstid, slik de svenske sosialdemokratene prøver seg på. Det som derimot fremstår som klart, er at mange av innvandrergruppene har vokst seg så store at de får gjennomslag for sin kultur og praksis. Og det gjør de med alle tenkelige og utenkelige midler, ikke minst ved å korrumpere systemet.
– Løgn
En som reagerer på det sosialdemokratene nå driver med, er Sverigedemokratenes leder Jimmie Åkesson. I en debattinnlegg i Dagens Nyheter hevder Åkesson at sosialdemokratene prøver å omskrive historien ved å hevde at de alltid har stått for en streng innvandringspolitikk. Det er løgn, fastslår han. Sosialdemokratene har presset på for mer innvandring og beskyldt alle som har ment noe annet for å være rasister.
I flere tiår har vi Sverigedemokrater, og alle andre som har hatt mot og vett til å stille spørsmål ved den destruktive masseinnvandringspolitikken, blitt utskjelt av politiske partier fra høyre til venstre. I flere tiår har vi og andre som våget å snakke om problemene blitt hengt ut som rasister og nazister. Sosialdemokratene har alltid stått i spissen for denne mobben, skriver Åkesson.
Åkesson finner det sosialdemokratene har drevet med som utilgivelig.
Politikken og retorikken til sosialdemokratene har ikke bare skadet landet vårt, det har ødelagt folks liv. Deres brunbeising har fått folk sparket fra jobbene sine. Det har utsatt dem for hat og trusler. Familier og nære venner har blitt splittet av det blinde hatet som S, i mangel av reelle argumenter, gang på gang har falt tilbake på.
Nå bruker sosialdemokratene den samme retorikken som de tidligere har stemplet som fascistisk, sier Åkesson, som ikke kan forstå at de skal slippe unna med denne uredeligheten.
Akkurat nå samler de krefter nok en gang for å omskrive historien. På bred front har de via sine toppnavn utbasunert at S alltid har stått for en streng migrasjonspolitikk, og at de alltid har vært strengt imot omfattende innvandring. Alle som har fulgt svensk politikk de siste tiårene vet at det er ren løgn. Bare i de siste åtte årene med S i regjering, fra 2014 til slutten av 2022, importerte de i gjennomsnitt 120.000 migranter – hvert år!
Åkesson viser også til at i Riksdagen i 2010 stemte S for å stoppe forslaget om forsørgerkrav for familieinnvandrere. Det ble omtalt som et innvandringsfiendtlig «systemskifte for den svenske velferdsmodellen». Og like etter hevdet deres da nye partileder, Stefan Löfven, at antallet innvandrere ikke skulle diskuteres. Det ble definert som «uanstendig».
I sin iver for masseinnvandring gikk S så langt at de til og med kritiserte Fredrik Reinfeldts (M) «öppna era hjärtan»-tale i 2014 for ikke å være nok innvandringsvennlig. Löfven ga uttrykk for at han ble uvel av Reinfeldt som «setter flyktninger, som flykter for livet, mot svensk velferd». I sin første regjeringsuttalelse sa Löfven at «Sverige skal være et fristed for de som flykter fra forfølgelse og undertrykkelse». I et senere intervju uttalte han også at det ikke er noen grense for Sveriges flyktningmottak.
Så kom 2015 og folkevandringskrisen. Den avslørte at keiseren ikke hadde noen klær.
Stjeler paradigmeskiftet
I Sverige, som i samtlige land i Vest-Europa, ble det med folkevandringskrisa åpenbart at den førte innvandringspolitikken ikke fungerte, og folkets misnøye vokste. Men i Sverige fortsatte sosialdemokratene med sin uredelige politikk. Åkesson viser til at daværende innvandringsminister Morgan Johansson (S) sammenlignet innvandringskritikere med nazismen.
I SVT stilte han det retoriske spørsmålet: hvordan har det seg at det ikke finnes et sterkt fremmedfiendtlig parti i Tyskland som også tar imot så mange asylsøkere? Johansson selv fulgte opp med svaret: Så snart tyske velgere hører fremmedfiendtlig retorikk, husker de nazismen og hvor den kan føre.
Det hadde jo vært interessant om de svenske sosialdemokratene i dag kan forklare hvorfor partiet Alternative für Deutschland (AfD) nå gjør det så bra på målingene. I en YouGov måling publisert 11. januar fikk de 24 prosent, og ble dermed Tyskland nest største parti.
Etter riksdagsvalget for et drøyt år siden var det klart at velgerne hadde fått nok, fortsetter Åkesson.
Med Tidö-avtalen har den nye regjeringen sammen med Sverigedemokraterna satt en ny retning for Sverige. Paradigmeskiftet som er lovet av Tidö-partiene er nå et faktum. Og selv om det vil ta tid å gjenopprette alt det tidligere regjeringer har gjort, er arbeidet vårt godt i gang.
Nettopp at paradigmeskiftet er iverksatt skremmer nok sosialdemokratene, fordi de nå innser at det blant mange svensker er velkomment. Og nettopp derfor prøver de å stjele paradigmeskiftet ved å hevde at den S-ledede regjeringen gjennomførte paradigmeskiftet etter at de overtok etter Reinfeldt i 2014, slik Tobias Baudin gjør i Expressen – dagen etter Åkessons innlegg. Mon tro om noen i Sverige, eller utenfor for den saks skyld, har sett snurten av noe paradigmeskiftet innenfor innvandringspolitikken i 2014-2022?
Det er helt utrolig hvordan Sverige har stilt seg. Og det er helt utrolig å se hvordan sosialdemokratene, som tross alt – av en eller annen grunn – fortsatt er Sveriges største parti, bedriver politikk. «Uanstendig» er et begrep som burde lyse over S nå. Klarer ikke svensker generelt å gjennomskue dette? Og hvor er mediene?