Den israelske avisen The Times of Israel har avslørt at det jobbes med en avtale om hvordan Gaza skal styres etter at krigen har tatt slutt. Trumps svigersønn Jared Kushner og Englands tidligere statsminister Tony Blair er de som står bak forsøket. Hvor realistisk avtalen er kan det helt klart stilles spørsmålstegn ved.

Vi sier ikke takk ofte nok, men i dag ønsker vi å starte dagen med et stort og ektefølt takk til dere alle! Til tross for at sosiale medier begrenser synligheten til både Rights' Facebook-konto og våre private Facebook-sider, opplever vi at dere trofast tar turen innom, kommenterer og engasjerer dere. Det betyr utrolig mye, og vi setter virkelig stor pris på støtten deres.

Tidligere Egypts ambassadør til Norge, Amr Ramadan, er klokkeklar når han analyserer Norges posisjon som ikkemedlem av EU. - Landets ikke-medlemskap gir landet frihet til å avvike fra den kollektive europeiske posisjonen. Denne større frihetsmarginen tjener palestinske og arabiske sakers interesser.

Folkemord er ikke bare en juridisk kategori; det er også et politisk våpen. Anerkjennelse eller fornektelse av folkemord kan mobilisere opinionen, rettferdiggjøre intervensjoner eller sanksjoner, og forme nasjonale historier for framtiden. Gjennom historiske eksempler som massakrene på armenerne i 1915–1917, Srebrenica-massakren i 1995 og dagens debatter om Israels handlinger i Gaza, ser vi hvordan politiske interesser, alliansebygging, religion og maktspill former bruken av folkemordbegrepet. 

Diskusjonen om hvem som skal lede Høyre etter at avtroppende partileder Erna Solberg takker for seg, er i full gang. Den norske glemselen synes gjennomgående i den forbindelse, der Peter Frølich seiler opp som kandidat ved siden av den mest sannsynlige neste lederen, Ine Eriksen Søreide. Mens Solberg får på pukkelen for behandlingen av sin nå utmeldte partikollega Simen Sandelien, er det verdt å minne om hvordan lederkandidat Frølich omtalte professor Benedikte Moltumyr Høgberg da hun tidligere i år advarte mot loven som gir regjeringen ekstraordinære fullmakter til seg selv - til å frata borgere alle rettigheter.

På lørdag mobiliserte Tommy Robinson tusenvis av briter, der antallet er blitt en debatt i seg selv, under fanen "Unite the Kingdom" (Foren kongeriket) i en protest mot landets liberale innvandringspolitikk. Flere spørsmål henger i luften: Hvordan klarte Robinson å samle så mange mennesker? Hvorfor var ikke Nigel Farage (Reform UK) tilstede? Kan demonstrasjonen forklares som en slags ideologisk buffersone for å forhindre at ytterligere misnøye med innvandringen brer om seg i landet? Er Storbritannia i en tilstand av desperasjon? 

Fortsatt sittende, men avtroppende Høyre-leder Erna Solberg har nylig belært folket om Høyres ideologi. I den ideologien er det ikke rom for å feile. 

Da Hamas, en terrorgren av Det muslimske brorskapet, ble opprettet for over 35 år siden, var det uttalte målet å eliminere Israel. Målet er det samme i dag. For Hamas har konflikten med Israel aldri handlet om økonomi eller bosetningene eller forbedring av palestinernes levekår. Hamas ser på Israel som én stor illegitim «bosetning» som må rives opp med roten og erstattes med en islamistisk stat. Dette faktum ser ikke MSM ut til å ta på alvor, selv nå snart to år siden det ekstreme terrorangrepet Hamas utførte mot israelere.

I dag brukes "nazi" ofte som et skjellsord mot høyrepopulister eller nasjonalister, og i tiltakende grad mot enhver med konservativt ståsted. Det mest paradoksale ved å assosiere nazismen med høyresiden er navnets opprinnelse: "Nazi" kommer fra "Nationalsozialist", men nazismens sosiale røtter er også svært tydelige, der nazistene var fiendtlige mot konservative verdier som frie markeder og individuell frihet – verdier høyresiden tradisjonelt forsvarer. Dagens venstreside har noen urovekkende likheter med det tyske arbeiderpartiet og dets utvikling.

Målet helliggjør tydeligvis middelet. Også om middelet er små barn. Derfor tråkket pro-palestinske aktivister i går over en grense som burde være umulig. Men knapt noe synes umulig for dem med de angivelige "gode hjertene". Foran en jødisk skole i Stockholm samlet således aktivister seg med budskapet om at "alle barn er like". Reaksjoner fra toppolitikere er unisone: Dette er avskyelig, heter det - med rette. Det er rett og slett kvalmende.

Søndag den 14. september ble Mahsa-dagen markert i Oslo, slik den ble i en rekke byer verden over der iranere lever i eksil. Det som begynte som en sorgens dag for en ung kvinne i Teheran, har vokst til et globalt symbol på motstand, verdighet og frihet. På Eidsvolls plass samlet vi oss – frivillige, støttespillere, venner – for å bære hennes navn videre, tre år etter at hun ble drept.

Socialdemokratiet i Danmark, anført av statsminister Mette Frederiksen, vil sette strengere innvandringspolitikk på toppen av agendaen de kommende årene. Hun vil at Danmark skal "forbli et kristent land". Derfor skal innvandringen strupes fra land med verdier som er i strid med de danske. På partikongressen for Socialdemokratiet der Frederiksens ord falt, var både Jonas Gahr Støre og Sveriges Magdalena Andersson med på videolink. Hva statsminister Støre tenkte da de krystallklare ordene falt fra søsterpartiets leder, er det nok mange av oss som gjerne skulle ha visst. Det man derimot med visshet kan slå fast, er at sosialdemokratene i Skandinavia er dypt splittet i spørsmål om innvandring, verdier og nasjonalstat. Og at Danmark er Europas ledestjerne.

Fra Støres første regjering har innvandrere på sosialhjelp økt raskt og jevnt. I 2021 var andelen 46 prosent, i 2024 var den 56 prosent. Utbetalingen til økonomisk sosialhjelp i 2024 lød på nesten 12 milliarder kroner. Hørte vi noe om dette i valgkampen?

Jeg har vært litt deprimert helt siden jeg kom hjem fra Strasbourg tidligere denne uken. Hvorfor? Fordi jeg har denne ubehagelige følelsen som ikke vil slippe taket i meg, av at vi mister vårt demokratiske fotfeste.

Det har ennå ikke gått 48 timer siden Charlie Kirk (31) ble skutt og drept på en campus på et amerikansk universitet. I de få timene før Kirk ble erklært død satt vi som noen spørsmålstegn i HRS: Hvem i all verden er Charlie Kirk!? Svaret på spørsmålet kan både avkle og forklare hvilken tid – og fremtid – demokratiet og ytringsfriheten står overfor.

Jødiske professorer rapporterte antisemittiske handlinger og kommentarer fra kolleger, administrasjon og ansatte. Enkelte rapporterte om fysiske konfrontasjoner og vandalisering. Å skjule sin jødiske identitet er blitt vanlig blant professorene. Funnene er hentet fra en fersk rapport som fokuserer på antisemittisme og anti-israelsk bias opplevd av jødiske fakultetsmedlemmer ved amerikanske universiteter etter Hamas-angrepet 7. oktober 2023.

Rødt-leder Marie Sneve Martinussen forventer at Rød Ungdoms leder Amrit Kaur går av. Statsminister og Ap-leder Jonas Gahr Støre fordømte terroren mot Israel. Begge påstander er helt korrekte - og budskapet fra partilederne er i begge tilfeller også det korrekte. Men så er det det med timingen. 

Det er noe galt med partiet Rødt. Det går ikke an å se det annerledes. Dersom FpU-leder Simen Velle, Unge Høyre-leder Ola Svenneby eller AUF-leder Gaute Skjervø hadde lagt ut en video av samme kaliber som Rød Ungdoms Amrit Kaurs lattermilde harselas over drapet på Charlie Kirk, ville det vært kroken på døra umiddelbart. Alle vet det, alle ser det. Det er allerede for lite og for sent av ledelsen i Rødt og de kreftene i Rød Ungdom som lar Kaur bli sittende.

Lørdag 13. september kan bli et før og etter for England. Tommy Robinson skal organisere den fjerde demonstrasjonen for kongeriket i det sentrale London. Det blir sannsynligvis en av de største demonstrasjonene London noensinne har sett, med muligens over en halv million deltakere fra hele landet. Landets innbyggere mobiliserer kolossalt i alle større byer i kjærlighet til et land som seiler raskt i nedoverbakke.

Norge kan stå ved et historisk veiskille. For hvordan skal Støre og co. klare å etablere et fornuftig samarbeid med ytre venstre i norsk politikk? Et ytre venstre som vil stenge olje- og gasskrana, som vil øke antall kvoteflyktninger og asylinnvandring. Et ytre venstre uten magemål på offentlig pengebruk. Forhandlingene om statsbudsjettet er allerede i gang, og de forhandlingene kan føre til en helt ny politisk konstellasjon i norsk historie, der Ap og Høyre stiller seg skulder ved skulder.

En og en halv måned etter slutten av "12-dagers krigen" mellom Iran og Israel, har konsekvensene av konflikten blitt stadig tydeligere. Begge parter mobiliserer nå styrker og allierte, og både i Teheran og Jerusalem tiltar samtalene om en mulig fornyelse av konfrontasjonen. Flere indikatorer tyder på høy sannsynlighet for et israelsk angrep på Iran den kommende tiden, spesielt fra midten av september til oktober. Israels strategiske imperativer, Den islamske republikkens defensive mobilisering og Benjamin Netanyahus politiske beregninger forsterker denne utviklingen, og er en del av en kampanje i flere faser som tar sikte på å svekke Irans regionale militære nettverk.

- En drone er én feil, flere droner er én test. Omtrent slik lyder konklusjonen til Jim Townsend, en tidligere høytstående amerikansk tjenestemann i Pentagon etter nattens krenkelse av Polens luftrom med fiendtlige droner. Hendelsen fikk Polen og Nato til å sende jagerfly på vingene. Krenkelsene skal ha skjedd i forbindelse med russiske angrep på Ukraina nær grensen til Polen, men de færreste synes å tro at det hele beror på noen misforståelse eller feil. Hva svarer Nato nå?

Det historisk mest Israel-fiendtlige Stortinget siden andre verdenskrig er et faktum, og SV og Rødt varsler en rekke krav de vil stille i eventuelle regjeringsforhandlinger med valgvinner Arbeiderpartiet. Spesifikt stiller partiene krav om at Norges nye fregatter skal leveres uten teknologiske komponenter levert av israelske selskaper. Det er fristende å spørre hva slags fregatter den krakilske ytre venstresiden mener Norge skal kjøpe. Russiske eller kinesiske? Og fremst av alt: Bør ikke norske forsvarsansatte få tilgang til det tryggeste, best testede utstyret på markedet?

De rødgrønne klarte å beholde makta, men fordelingene mellom de fem partiene gir ikke håp om en fredelig fremtid. For Norges finanser ser det heller mørkt ut, der fremtiden på mer enn en måte flytter ut av Norge. På den borgerlig siden kan FrP juble over å ha vunnet slaget, men det hjelper lite all den tid man tapte krigen. Og nå starter den nye krigen; om hvem som skal finansiere den stadig økende velferdsstaten, mens vi dreper private initiativ med enda høyere skatter - og samtidig skal sette en stopper for oljeeventyret til fordel for det grønne skiftet.

Valgseier til Arbeiderpartiet er ingen overraskelse - ei heller stor oppslutning om Rødt. Arbeider partiet og Jonas Gahr Støre får fire nye år i statsministerstolen, mens Høyre og Erna Solberg, valgets store tapere, kollapset og falt historisk lavt til under 15 prosent. Skal jeg være ekstra slem, vil jeg ikke bare kalle det en rød seier med kommunistiske ekko, men også påpeke at det så ut som om Erna personlig hadde bestemt seg for å unngå en blåblå seier for enhver pris.