At Stortinget sover i timen er ikke noe nytt, og i alle fall ikke når det gjelder internasjonale avtaler. Den samme unnfallenheten gjelder også for samtlige regjeringer, etter at eks-statsminister Gro Harlem Brundtland (Ap) lurte Norge inn i EU i 1994 via bakdøren EØS. Er det noen som kanskje har noen oversikt over hva EØS-avtalen betyr for Norge, i alle fall innenfor eget fagområde, så vil jeg tro de er å finne i byråkratiet – og der holder jo mange klokelig kjeft, inntil de blir spurt.
Elin Ørjasæter har skrevet glimrende om den såkalte «Nav-skandalen», under tittelen «Velkommen til galehuset EØS», men et like stort galehus er å finne på Stortinget.
Galehuset Stortinget og sløve medier
Sentralt i Ørjasæters artikkel er at EU overkjører medlemslandene – rett og slett fordi vi er en «gjeng sløve bavianer», og at EUs domstol (EMD) med sine dommer ender opp som lovgivere – ikke minst på grunn av den dynamiske fortolkningen.
Når «Nav-skandalen» nå har rast i offentligheten en tid, er det i kjent stil at MSM jakter på syndebukker. Problemet i så måte er vel heller at ingen medier over tid har brydd seg om alle de lover og regler som via EØS-avtalen blir norsk lov. Og det gjør de fremdeles ikke. Her er problemet for medier og politikere det samme: EU produserer enorme mengder direktiver, og ditto mengder med sakspapirer, som det forventes raskt skal implementeres av medlemslandene. Er man for trege står EU klar med pisken, og det er ikke godt nytt for alle våre ledende politikere som ønsker seg en videre karriere i utlandet. Og da han man ikke tid til å sette seg grundig inn i saken – og i alle fall ikke få vurdert eventuelle konsekvenser det gitte direktivet kan få. For slikt tar tid.
Men hvis noen tror at «Nav-skandalen» er unik på noen måte, så tro om igjen. Det blir nok flere saker som denne, men saken kan kanskje få både våre folkevalgte, regjeringen og mediene til å våkne.
Ikke tid å sjekke konsekvenser
Så vidt meg bekjent har det kun skjedd én gang i vår EØS-historie at en saksordfører på Stortinget har trukket seg fra en forestående implementeringen av et EU-direktiv. Det skjedde i 2008, uten at MSM syntes å forstå alvoret i saken.
Etter først å ha prøvd å få en utsettelse av saken for å få en utredning av konsekvensene til det aktuelle direktivet, som ble avvist, trakk daværende saksordfører Per-Willy Amundsen (FrP) seg. Daværende Ap-regjeringen hadde ikke tid og viste i denne sammenheng til EUs «gjennomføringsfrist», den brydde seg heller ikke om at det aktuelle direktivet fratok Norge enda mer selvråderett over egen politikk. Det var åpenbart hensynet til EU-borgerne som sto i førersetet. Du kan lese hele saken her.
I 2011 ble Norge omtalt som den flinkeste gutten i klassen (bare slått av Malta) til å banke gjennom lover og regler fra Brussel. Tall som Aftenposten hadde hentet inn avdekket at Norge hadde fått på plass 99,8 prosent av de daværende EU-direktivene. Det tilsa at det kun var tre direktiver av de daværende 1.777 som Norge enda ikke hadde tilsluttet seg. Som vi kommenterte:
EØS-avtalen er den mest omfattende avtalen Norge noen gang har inngått. Således er det forstemmende hvor lite oppmerksomhet denne avtalen gis. Som kjent for de fleste omfatter EØS-avtalen blant annet fri handel og fri bevegelighet for kapital, tjenester og personer. Interessant med dette er at førstnevnte (fri handel) har diverse begrensninger knyttet til landbruks- og fiskeprodukter, mens den frie bevegelighet av spesielt personer har få begrensninger, til tross for at nettopp innvandringspolitikk, rett til opphold i et land og derav tilgang til landets rettigheter, er et av de mest betente spørsmål i de fleste landene som underlegger seg direktivene.
Siden har dette bare tiltatt i de fleste europeiske land – ikke minst etter folkevandringskrisen fra 2015, samtidig med at personers rettigheter bare har styrket seg.
«Skandaler» i kø?
Når «Nav-skandalen» nå er et faktum, så kan vi stille spørsmål om hva den neste skandalen kan bli? Kanskje det vil handle om at EU nå vil påtvinge land syke innvandrere som ikke kan få samme eller bedre behandling i hjemlandet? For dette er nok en sak som MSM overser – og politikerne, som dessverre lar mye av sitt politiske virke styre av nettopp MSM, har neppe fått problematikken med seg. Hva med å være føre var for en gangs skyld?
Sannheten er at Stortinget skritt for skritt overfører myndighet fra Norge til organer i EU. Ifølge Grunnlovens § 93 heter det at Stortinget med 3/4 flertall, der minst 2/3 av representantene er til stede, kan samtykke til at Norge overgir suverenitet til en internasjonal sammenslutning som Norge er deltaker i eller skal delta i. Det heter videre at det skal være på et saklig begrenset område, men gjelder uansett ikke myndighet til å endre (denne) grunnloven. Men så skjer ikke, isteden bankes suverenitetsavståelse gjennom på Stortinget med alminnelig flertall, ofte uten debatt. Dette fører igjen til det som er å betrakte som en grunnlovsendring, men der endringen ikke er å finne i grunnlovsteksten.
Ovenstående ble påpekt av Eirik Holmøyvik, nå professor ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen, i 2013. Da møtte politiske ledelse i Justisdepartementet, ved statssekretær Pål Lønseth (Ap), anklagene fra Holmøyvik med å skylde på Stortinget. Det ble vist til at Stortinget hadde begynte å fravike Grunnlovens § 93. Og siden Stortinget hadde gjort det til en vane å fravike Grunnloven, så hevdet Justisdepartementet at det oppsto en sedvane – som dertil berettiger å fortsette å droppe Grunnlovens bestemmelse.
Så kan en jo legge til at i NOU 2012:2 «Utenfor og innenfor – Norges avtaler med EU» lot selv utvalget som jobbet frem utredningen seg overraske:
«Selv om hovedlinjene i Norges forhold til EU var kjent på forhånd har arbeidet vært preget av stadige overraskelser over hvor omfattende Norges tilknytning til EU faktisk er, og hvor mange områder av norsk samfunnsliv som direkte eller indirekte er berørt.»
Da skal vi bare sette oss ned å vente på neste «skandale»? Og lure på hvem vi skal skylde på?