Steinkasting og ungdommene som utfører den behandles med silkehansker i det offentlige ordskiftet. Den søkes aktivt og regelmessig bortforklart med alle mulige utenforliggende årsaker, i den hensikt å frata de unge – og ikke minst deres foreldre – ansvaret for at det faktisk er de som velger å plukke opp steinen og de som faktisk velger å kaste den på sivilister i nærområdene.
Hvor kommer denne merkverdige holdningen fra?
Farlig fritidssyssel
Det er mulig jeg er blitt gammel og sur, men en gang i tiden ble kasting med stein behandlet med det alvoret det fortjente. Av den enkle grunn at steinkasting er potensielt livsfarlig eller kan forårsake store, permanente skader. Jeg våger den påstanden at min generasjon – og dermed de etter fordi de fleste har en tendens til å videreføre oppdragelsen de selv har fått – ble oppdratt med at steinkasting var strengt forbudt og medførte, i beste fall, omfattende kjeftbruk og i nest verste fall straff som ris eller husarrest i ukesvis. I verste fall kunne du ende med å skade kameraten din på livsstid.
Nettopp fordi det er farlig. Og nettopp derfor ble det behandlet med alvor.
Barn er imidlertid barn, og noen av oss har så tungt for det at man må lære på den harde måten. Det gjorde jeg som 11-åring med lang skolevei. Min bestevenn og jeg var på vei hjem, og vi visste godt at vi ikke hadde lov til å kaste stein, så det begynte – som det meste gjør – i all uskyldighet: i stedet for å leke vanlig sisten, kastet vi singel etter skoene til hverandre og den som ble truffet «hadde’n». Det gikk fint, men det var ikke flust av singel der vi gikk, så vi tok det vi fant og steinene ble større og større. Så siktet jeg galt og traff kompisen hardt midtskips. Det gjorde naturligvis fryktelig vondt, og i vilt sinne ropte han: Det skal du ha igjen!, og avleverte en stein på størrelse med en middels potet. Den traff én millimeter fra det gode øyet (jeg ser ikke noe særlig på det andre). Vi skiltes ikke som venner, for å si det sånn. Med blodet silende og et øye som hovnet opp kom jeg meg hjem, og fikk sjokk da jeg så meg i speilet. En aldeles praktfull blåklokke sperret for utsynet og det så ut som det hadde rent minst åtte liter blod. Imidlertid visste jeg godt hvordan det ville bli mottatt av Øvrigheten, så jeg forsøkte å plastre det igjen i håp om at ingen skulle legge merke til det. Nokså fåfengt, for plasteret satt sånn cirka fem centimeter lenger ut enn øyenhulen. Mamma så da også skaden før hun kom inn av døren. Det var bare å tilstå og ta sin straff. Såret ble stelt, jeg fikk bøtter med kjeft og husarrest, og attpåtil måtte jeg be kompisen min om unnskyldning. Han hadde på sin side fått både kjeft og ris, og våget ikke å sette sine ben hjemme hos meg på flere måneder. Det var et savn for oss begge, bestevenner som vi var. Blåveisen satt i over et halvt år og jeg har fremdeles arr. Steinkasting ble aldri mer et alternativ, uansett hvor mye vi ellers måtte kjede oss i ettertid.
Mine egne unger har ikke så mye som skjelt på en stein, for de er klar over hvor forbudt det er og hva de kan vente seg hvis de våger. Dette er jeg rimelig sikker på at en gang var en normal holdning til steinkasting. Skal tro hvorfor den har endret seg så drastisk sånn helt plutselig?
Grense- og ansvarsløshet som livsstil
For i dag snakker vi ikke en gang om barn, men om ungdommer som tydeligvis er gamle nok – i følge Ap-politiker Rashid Nawaz – til å ha rett til å oppholde seg gatelangs til alle døgnets tider uten såkalt provoserende tilsnakk av voksne natteravner. Og man glatter over og glatter over så godt man kan.
Som bydelens nye flergangsdømte natteravn, Aftenpostens prisvinnende homohater Moshan Raja. Årets Oslo-borger i 2015 er også en blatant voldsapologet, og hadde dette å si i forbindelse med massakren på Charlie Hebdos redaksjon: «Mobbing og sjikane er ikke ytringsfrihet, de som gjør det burde være forberedt på at folk kan reagere, og folk reagerer forskjellig.»
Med den holdningen er det kanskje ikke så rart han er dømt for vold?
Litt på sidelinjen, men hva er det egentlig med tanta i Akersgata og voldsapologeter? Ikke bare utnevnte de Raja til årets Osloborger, men samme år premierte de en annen, åpenlys voldsapologet, Kamilla Sadol, som i kjølvannet av Charlie Hebdos 12 myrdede redaksjonsmedlemmer sammenlignet ord/tegninger med kuler fra automatvåpen – til fordel for automatvåpen fordi «vold, bomber og våpen» i det minste ikke dreper i skjulte.
Så i realiteten gir altså ytringsfriheten «lov» til å angripe og drepe et annet menneske eller en viss folkegruppe, så lenge du gjør det med ord og ikke våpen!
…
«Ber du om bråk, så får du bråk», slik har spillereglene alltid vært. Så hvorfor be om noe når du vet de vil hysje på deg på samme måte som før? Hvor ble det av den holdningen om at «vi må lære av historien»?
Ap leverer skjønnmalingen og mediene maler
På samme måte er særlig Ap-politikere, Dagbladet, NGO-Norge og en rekke andre opportunister nå travelt opptatt med å tone ned unge voksnes steinkasting. Den fremstilles som en slags uheldig fritidsaktivitet for stakkarslige, fattige ungdommer som kjeder seg i mangel av fritidsklubber. Eller som et resultat av manglende kompisholdning fra politiets side. Eller manglende dialog. Eller provoserende natteravner med sine enda mer provoserende hunder. Eller negative, provoserende avisoppslag.
Groruddalens nye Nattevakt – «Natteravn» har vel fått en for provoserende klang nå – føler som mange før ham at alt alltid er alle andres skyld:
– De aller fleste av ungdommene er ikke kriminelle og det er det heller ingen i den alderen som ønsker å bli. Det er helt vanlig ungdom som ellers i byen. Mangel på fritidstilbud og møteplasser har ført til at enkelte har kjedet seg og fått fritidsproblemer, og dermed tydd til uheldig oppførsel. Det ligger noen underliggende årsaker bak, og man må komme til kjernen av problemet for å kunne nå fram til løsninger, sier han.
Ja, naturligvis sier han det. Så han blir nok en utmerket påvirkningsagent for Stovners ungdommer og den påfallende offermentaliteten de har internalisert. Akkurat hva vi trenger!
Man skulle tro at de påstått vanlige ungdommene ikke har evnen til å foreta frie, personlige valg slik absolutt alle andre i dette landet – og det øvrige Europa – har, men av utenforliggende årsaker (selvsagt) og negative avisnotiser blir regelrett tvunget til å oppføre seg akkurat som avisnotisene beskriver i utgangspunktet.
Verden opp-ned
Ta ikke feil av rekkefølgen uansett hva rådville politikere, Synes Synd På-ombudene og skrudde journalister nå hevder: den asosiale, personfarlige adferden kom først. Så kom aviskriveriene. Og selv det tok sin tid.
Men er det så nøye’a? Steinkasting er jo bare en helt uskyldig guttestrek? Nei, det er ikke det, i verste fall tar det liv. Det bør derfor ikke fremstilles som noe annet, og ansvaret er ikke samfunnets, det er ungdommene og sannsynligvis foreldrenes. Og hvor er de? Hvorfor er det ingen som krever dem til ansvar? De får praktisk talt alt lagt opp i hendene – bolig, livsopphold, utdanning, helsetjenester og whatnot – og de kvitterer med å ikke en gang gidde å se til sønnene sine, langt mindre oppdra dem. Eller verre: det er nettopp det de gjør, men da ikke til å sosialisere seg i landet de skal leve livet sitt i.
Og hva med nærmiljøet selv? Mange har de siste ukene vært ute i mediene og forsvart bydelen sin, og skrytt av både samhold og naboskap. Alle kjenner visst hverandre og alle passer på hverandre på Stovner. Det er bare en liten klikk som holder på slik, sies det.
Av uttalelsene later det til at mange vet veldig mye om hvilke miljøer de kommer fra og åpenbart også hvordan de har det hjemme («trangbodde», vanskelige forhold, ikke råd til fritidsaktiviteter osv.). Men hvis det er så godt samhold i nabolaget der oppe og så mange tydeligvis har full innsikt i både miljøer og hvilke hjem de kommer fra, taler sannsynligheten også for at mange positivt vet hvem de aktuelle ungdommene er. Og likevel får politiet stort sett aldri tak i steinkasterne. Hva sier egentlig det om nabolagets fremherskende mentalitet og/eller problemtilnærming?
Kanskje pressen en dag skulle ta seg bryet med å spørre hva dette skyldes?
Heller tråkke på egne velgere enn å reorientere seg?
Samtidig bør politikere, og da særlig Raymond Johansens bystyre, snart svare for seg. Hva kommer det av at der man alltid stiller unge voksne og deres foreldre til ansvar for deres personlige valg – samfunnet vårt er faktisk bygget opp på dette – plasserer man utelukkende skylden for den fremvoksende, brutale ungdomskriminaliteten i innvandrermiljøer på alt annet, selv egne velgeres gjerrighet og manglende inkludering? Er det slik at man overhodet ikke kan, tør eller vil kreve at ikke-vestlige innvandrere tilpasser seg og utøver personlig ansvar, og ikke minst: oppdrar barna sine til å fungere i rettsstaten Norge, ikke i voldelige, dysfunksjonelle klansamfunn?
Hva slags menneskesyn avslører i så fall politikerne her? Du og jeg forventes å ha ansvaret for vår egen livsførsel og våre egne barn, være lovlydige og betale vår skatt, mens ikke-vestlige innvandrere ikke kan avkreves noen verdens ting. De er ikke aktører i sitt eget liv, de agerer ikke – de bare reagerer. På oss andre, fordi vi ikke er inkluderende nok eller bruker nok penger på bostøtte og fritidsklubber for å rydde opp etter ikke-vestlige foreldres personlige svikt når det gjelder livsførsel, familieplanlegging og oppdragelse. Det rimer kanskje ikke helt med påstandene om at samme innvandring er fordelaktig og vil redde velferden, gjør det vel?
Hurra, et røverkjøp!
Sant å si tror jeg ikke det er mye til velgermagnet heller, så Raymonds svinnende hærskare kan like gjerne hoppe i det først som sist: Vi er nødt til å sterkt begrense innvandringen fra dysfunksjonelle kulturer før problemene vokser seg større enn selv Raymond kan gjøre seg håp om å snakke og betale seg ut av. For det koster å være kar: på revidert budsjett for Oslo har bystyret nettopp vedtatt å bruke ytterligere 49 millioner på forebyggende tiltak som beviselig ikke virker. Til sammenligning har Sosialistisk Venstreparti lagt frem sin vanlige universalløsning på absolutt alt mellom himmel og jord: økte trygder. I dette tilfellet barnetrygd, som SV har satt av 1,8 milliarder kroner til på sitt alternative statsbudsjett. 49 millioner kroner er tross alt småpenger i forhold.
Enhver skattebetaler i Oslo bør med andre ord si seg fornøyd med det, for det kunne blitt så mye dyrere. Det vil det imidlertid bli i takt med byens økende andel ikke-vestlige innvandrere. På den annen side bør skattebetalerne la være klage, for noe får de jo for pengene:
Pøbeladferd, økt kriminalitet, bortforklaringer og dårlige unnskyldninger.
Du snakker om varp!