Aftenposten premierer en integreringsmessig fallitterklæring

Ytringsfrihet er en fredelig måte å drepe på, skriver 21 år gamle Kamilla Sadol, som går lenger i å forsvare massakren på Charlie Hebdo-redaksjonen enn noen hittil har tatt sjansen på å ytre. Så hun skal ha for ærligheten sin. For i kronikken…

Ytringsfrihet er en fredelig måte å drepe på, skriver 21 år gamle Kamilla Sadol, som går lenger i å forsvare massakren på Charlie Hebdo-redaksjonen enn noen hittil har tatt sjansen på å ytre.

Så hun skal ha for ærligheten sin.

For i kronikken Ytringsfrihet – deres «fredelige» måte å drepe på sammenligner Sadol friskt ord med et kuler fra et gevær, med den forskjellen at «vold, bomber og våpen» i det minste ikke dreper i skjulte. Den voksne kvinnen gjør da også oppmerksom på at hun ikke ser noen forskjell på «det korrupte Afghanistan og det fredelige Norge.» For i Afghanistan blir du tross alt bare drept med våpen, i Norge blir du drept med ord – hvilket er enda verre.

Kronikken er om noe et eneste langt bevis på en feilslått integrasjon, men er ikke desto mindre blitt premiert av Aftenposten.

Så i realiteten gir altså ytringsfriheten «lov» til å angripe og drepe et annet menneske eller en viss folkegruppe, så lenge du gjør det med ord og ikke våpen!

I Sadols artikkel fremgår det tydelig at hun overhodet ikke skjelner mellom ord og drap. Snarere gir hun uttrykk for at drap er en berettiget reaksjon på det hun opplever som drepende ord.

«Ber du om bråk, så får du bråk», slik har spillereglene alltid vært. Så hvorfor be om noe når du vet de vil hysje på deg på samme måte som før? Hvor ble det av den holdningen om at «vi må lære av historien»?

Som en klok forfatter sier det på Facebook: Hva med jødene i Kosher-butikken i Paris? De ba vel om bråk da de gikk inn i en jødisk butikk selv om de godt visste hvor krenket mange mennesker er av det jødene driver med.

Jøder er et yndet mål for islamister over hele verden. Franske islamister har på under tre år myrdet 12 jødiske borgere i Frankrike og Belgia. Skyldes det at jøder dreper islamistene med ord eller ber om bråk? Sadol bør avkreves et svar, for det er faktisk dette hun skriver.

Men hun har kanskje vært for opptatt av sin egen livstruende ytringssituasjon i det krigerske Norge til å få med seg islamistenes drapsorgier?

Charlie Hebdo ba uansett om bråk, samtidig som de gjorde Sadol til et offer med sine drepende ord og skarpladde tegninger. Og ingen opplot sin stemme til hennes forsvar. Hva slags ytringsfrihet er det, liksom?!

Enda verre: hun er også et offer fordi noen som «tilsynelatende er muslimer» har misbrukt hennes religion. Det skal ikke være enkelt. Selv må jeg bare innrømme at jeg aldri før har støtt på en så uttalt aggressiv offer- og krenkelsesmentalitet som Sadol legger for dagen.

I begynnelsen hørte jeg ingen si noe imot det Charlie Hebdo hadde publisert, eller noen som sto opp for å forsvare meg. Akkurat som alle de andre gangene. Og de få som gjorde det, ble aldri hørt. Hvorfor? Fordi det ikke gjaldt dem.

Det var ikke deres far som ble kalt terrorist, eller mor for ekstremist, eller dem selv for muslimjævel. Det var jeg og de 1.6 milliarder menneskene der ute som aldri var ekstreme eller terrorister før dere gjorde oss til det.

«Fredelig» måte å drepe på

De krenket meg med den såkalte ytringsfriheten. «Såkalt» fordi det dessverre ser ut til å gjelde bare for noen, og ikke alle. Hos meg hadde ordet begynt å få en helt annen mening, i hvert fall som det etter hvert begynte å bli brukt.

«Ytringsfrihet betyr altså at du har rett til å trakassere, krenke, si og skrive rasistiske og diskriminerende utsagn om andre, så lenge du ikke holder et våpen i din hånd, men har ord i din munn og en penn i din hånd.»

Den premierte kronikken viser også at hun mangler en grunnleggende forståelse av – for ikke å nevne sympati for – samfunnet hun etter sigende er en del av.

Hun har heller ingen forståelse for kritikk, som hun uten unntak sammenligner med angrep, dødelige sådan.

Sadol skriver at hun kom til Norge som syvåring etter at familien flyktet fra Afghanistan. Det vil si at hun minst har ti års skolegang i Norge. I løpet av denne tiden har åpenbart ingen lykkes i å lære henne noe om- eller få henne til å begripe noe av ytringsfriheten og hva den har betydd for det fredelige samfunnet hun lever i. Kunnskapene om demokratiet som samfunnsordning er også lik null.

Ytringfrihet er en hovedforutsetning for et demokrati. At ideer kan brytes og kritiseres – at enhver borger uten frykt for straffereaksjoner kan tale maktens insistusjoner i mot og slik korrigere kurs eller eventuelle feil –  er årsaken til at vi har utviklet et fritt, ukorrupt samfunn der vi løser konflikter med ord, og ellers er så åpent og humant at vi blant annet ønsker innvandrere velkommen.

Sadol har muligens gått glipp av dette, men Norge hadde en gang i tiden en paragraf som nektet jøder adgang til riket. Den kunne fort ha omfattet muslimer også. Aktiv og hard bruk av ytringsfriheten gjorde at den til glede for alle ble opphevet.

I tillegg er ytringsfriheten forutsetningen for en rekke andre friheter, som den religionsfriheten Sadol selv nyter godt av. Ytringsfriheten har banet veien for en rekke rettigheter og forpliktelser for majoriteten, spesielt hva vern av minoriteter angår. Så når Sadol angriper ytringsfriheten ved å sammenligne den med et dødelig våpen, angriper hun i realiteten premisset for sine egne rettigheter.

21-åringen avslutter med en oppfordring om å bli enige om en definisjon av ytringsfriheten, da dette ifølge henne vil gjøre «det lettere å se forskjell på en som angriper og den som blir angrepet. For det ser ut til å være veldig utydelig for mange».

Den eneste det ser ut til å være veldig utydelig for, er Sadol selv. Det vitner da også hele kronikken hennes om.

Selv har hun fått med seg denne definisjonen av ytringsfrihet hjemmefra:

Det var foreldrene mine som først lærte meg hva ordet ytringsfrihet betyr, for det hadde vi alltid hatt hjemme. Alle skulle få lov til å uttrykke seg og være kritiske til noe, så lenge det de sa ikke angrep eller fornærmet noen.

Altså: si hva du vil, så lenge du ikke angriper eller fornærmer noen. Det er ytringsfriheten sin, det!

Når hun så hevder at hun ikke mener at ytringsfriheten skal begrenses, er det derfor ingen grunn til å ta det for god fisk. For i hennes optikk er religionskritikk og satire angrep som dreper mennesker og hele folkegrupper – å be om bråk av det dødbringende slaget er det også – og vel, hele kronikken viser rimelig klart at terskelen for å fornærme Sadol ikke er utpreget høy. Og skal vi dømme etter kronikkens innhold, så har du da bedt om bråk og må forvente både det ene og det andre.

I disse «Det nye norske vi-tider» er det selvfølgelig best å legge til noe om mangfold, toleranse og sameksistens. Om Sadol ikke har skjønt det døyt av demokrati og ytringsfrihet, så har hun i det minste forstått dette. Så hun legger til:

Akkurat som et samfunn ikke vil fungere hvor vi alle er gruppert etter farge, tro og kjønn, kan heller ikke ytringsfriheten bevares uten respekt og toleranse for alle – uansett tro, kultur, kjønn, farge eller språk.

Det høres flott ut, men når resten av kronikken er en eneste lang anklage mot et «dere» som angriper «oss», står heller ikke dette til troende.

Når jeg nå har skrevet dette, føler jeg meg ordentlig slem fordi Aftenposten beleilig benevner Sadol som en ungdom. Det er hun ikke, hun er en voksen kvinne på 21 år.

Vi vet heldigvis at der finnes andre, for vi har sett mange av dem i kjølvannet av massakren på Be-om-bråkerne i Paris.

Men hvis integreringen fungerer så dårlig at Kamilla Sadols – med lang, norsk skolegang bak seg – mentalitet og grunnleggende mangel på forståelse for samfunnet hun lever i er eller blir utbredt blant en oppvoksende generasjon muslimer, de som skal utgjøre Norges fremtid, da har vi et problem. Et stort et.