Arbeiderpartiet kjemper for sitt gode navn og rykte som ansvarlig bystyre, og byens økende ungdomskriminalitet – som blir stadig mer rå og brutal – er ikke god reklame. Byrådspresident Raymond Johansen har flere ganger fastslått at Oslo er trygg!, men at det offentlige ordskiftet gjør det vanskelig for byrådet å trygge den trygge byen.
Er det flere å skylde på nå?
Hver gang har han blitt sabotert av nye voldsepisoder, hvilket jo er forferdelig irriterende for Raymond og byrådet. Det nærmer seg tross alt kommunevalg og alt mulig!
Først skyldte man på Sylvi Listhaug, som visstnok gjør helt vanlige ungdommer så redde at de rett og slett blir voldelige vanekriminelle av ren skrekk. Så ble man kvitt henne, men problemet besto, så da gikk man fra Arbeiderpartiets side ut og skyldte på fellesskapet. Det er fellesskapets skyld alt sammen, for de er ikke inkluderende nok. Ikke punger de ut nok heller, for det er bare ikke nok fritidsklubber for de søte små, som dermed kjeder seg. Det blir man også voldelig vanekriminell av. Hva forventer egentlig Oslos borgere når de er så gjerrige?
Fattigdom og fattigdom
Gjerrigknarkeriet har for øvrig resultert i en meget mystisk barnefattigdom blant visse grupper. De kan jo ikke noe for det, de bare må ha flere barn enn de har råd og plass til, stakkars, og da er det ikke noe rart at barna uheldigvis reker gatelangs til alle døgnets tider? Og kjeder seg, for foreldrene har rett og slett ikke råd til fritidsaktiviteter, helt uforskyldt fattige og trangbodde som de er. At de samme gruppene sender enorme summer til opprinnelseslandene har selvfølgelig ikke noe med saken å gjøre. Bare i 2014 ble det sendt mellom tre og fire milliarder kroner ut av Norge via hawala-systemet. I første halvår av 2017 ble det overført 390 millioner til Somalia, 110 millioner til Afghanistan og 384 millioner til Pakistan.
Og selv om over halvparten ikke er i jobb, bare må de bo i Oslo – byen med landets dyreste boliger – og det kan de heller ikke noe for. Så folk flest får jaggu se å stille opp, og tidligere denne måneden anbefalte Raymond akkurat det: – Der trenger vi også at foreldrene tar i et tak, og at folk flest tør å være litt «nabokjerringer» og si ifra når de ser unger som reker ute seint på nattestid, sa han.
Provoserende nabokjerringer
Det var nok ikke så lurt, for nå gjør andre Ap-politikere oppmerksom på at det er nettopp nabokjerringeri som er problemet. Natteravner provoserer nemlig ungdommen så inn i hampen, atte!
For ærlig talt, det må jo være en grunn til at steinkastingen skjer akkurat i denne bydelen, og det kan selvfølgelig ikke være at det er en stor konsentrasjon av dysfunksjonelle innvandrerfamilier og deres kriminelle og/eller voldsparate ungdommer der. Nei, det må naturligvis være utenforliggende årsaker. Det er det jo alltid.
Tre ganger på en måned har ungdommer kastet stein på Natteravnene i Stovner og Vestli. Rashid Nawaz (Ap) understreker at han tar avstand fra handlingene, og at steinkasting ikke kan godtas.
Samtidig lurer han på hvorfor dette skjer akkurat i denne bydelen.
– Dette skjer ikke med natteravnene i andre områder. Er det noe de bør gjøre annerledes eller noe som kan provosere unødig? Vi må forsøke å forstå hvorfor det har skjedd for å få gjort noe med den uakseptable oppførselen, sier Nawaz.
Det bør natteravnene helt sikkert, for den 73 år gamle Vestli-beboeren Britt Lindhart er enig med Ap-politiker Nawaz og mener det er trygt på Vestli. Hvis bare ikke natteravnene var der og provoserte frem vold, da. De bør følgelig trekke seg unna fordi «de skaper mer uro enn trygghet».
Men vanlige beboere lar seg ikke skremme!
– Alt var stille og rolig den kvelden, men like før 22.30 hører vi et par ungdommer si at «vi skal steine og skyte natteravnene». Det er ikke greit å si slike ting, men jeg oppfattet ikke situasjonen som truende, sier Lindhart.
Hun forteller at den ene av natteravnene løp for å varsle politiet.
– Jeg skjønner at noen av natteravnene er litt nervøse etter å ha blitt kastet stein på tidligere. Men jeg var også der og følte meg altså ikke truet, sier Lindhart og fortsetter:
– Jeg tenker at natteravnene bør ta seg en pause. De er de eneste som blir angrepet på Vestli, og det kan handle om deres tilnærming til ungdommen. Kall meg gjerne naiv, men jeg opplevde ikke situasjonen truende, gjentar Lindhart.
En helt vanlig, tøff hverdagsdame, med andre ord.
En aldri så liten forglemmelse?
Dagbladet har etter sigende vært i kontakt med en rekke personer som har patruljert med natteravnene på Vestli og som sier de er «skeptiske og skremt» av enkelte natteravner som «provoserer mer enn de trygger nærmiljøet».
Vi får gå ut fra at alle disse personene er vanlige beboere på lik linje med Britt Lindhart, som Dagbladets Line Fransson av ukjente årsaker glemmer å nevne er medlem av (skal vi nå se…) Arbeiderpartiet, tidligere byrådsmedlem for AP og nåværende medlem av Stovner Arbeiderpartis Miljø- og byutviklingskomité. Hvor Ap-Nawaz, som Ap-Lindhart er helt enig med, er varamedlem. Snakk om tilfeldig sammentreff!
Til tross for at begge hørte trusler om skyting og steinkasting fra ungdommen da de gikk sammen med natteravnene, følte de seg ikke truet på noen måte. Det gjorde ikke Ap-politiker Awais Aslam heller. Men så er Ap-politikere skikkelig tøffe også, da. Ikke som pysete natteravner som ikke tåler en stein i hodet en gang!
Men når natteravner altså provoserer den uheldige ungdommen, er det selvsagt best å fjerne dem. Å bevisst fremprovosere trusler, vold og kriminalitet hører jo ingen steder hjemme. Dessuten har de med seg hund, hvilket provoserer enda mer.
Etter møtet med politiet ble det i korte trekk bestemt at det skulle iverksettes fire tiltak:
Enkelte natteravner fjernes.
Hunden må bli hjemme.
Politiet skal øke sin tilstedeværelse.
Det skal rekrutteres flere natteravner.
Som vi vet fra nabolandet, er dette en ualminnelig vellykket strategi, for det er svært mye som provoserer kjekke ungdommer i visse bydeler. Og som av helt uforskyldt utenforskaps- og avmaktsfølelse ikke har noe annet valg enn å ty til vold for å få statens forferdelige provokasjoner til opphøre.
The road to Sweden
Eksempler på slike uutholdelige provokasjoner er:
Postbud, budbiler, politi, hjemmetjenesten, sosialfunksjonærer, lærere, vektere, brannslukningspersonell og ambulanser.
For ikke å snakke om andre kriminelle gjengmedlemmer, som også tilhører de gruppene de stakkars ungdommene heller ikke tolererer på sitt private territorium.
Men siden staten insisterer på å provosere på denne måten, sier det seg selv at beboerne blir enda mer voldelige. Før tydde de hovedsakelig til trusler og småoverfall, før de utvidet med kasteskyts og fyrkverkeri rettet mot provokatørene, og endte med dagens skyting og knivstikking.
Og selvfølgelig er det samfunnets skyld, for hva har det nå i det hele tatt inne på klanens privatrettslige territorium å gjøre?
Vi har riktignok ikke svenske tilstander enda, men det later til at Arbeiderpartiet gjerne vil ha det. Så da er det jo bare å begynne å plukke vekk alt som kan fremprovosere ytterligere vold fra allerede voldelige ungdommer. Hunder er således en god start, skitne udyr som de er.
Siden kan byrådet bare trekke seg helt vekk, for så innfinner freden seg og det blir øyeblikkelig slutt på steinkasting, vold og kriminalitet. I hvert fall hvis byrådet husker å legge igjen nok penger til fritidsklubber ved døren når de drar. Hvis ikke må jo ungdommene etterhvert oppsøke andre bydeler når de kjeder seg, og da blir det jo enda vanskeligere for Raymond og byrådet å bortforklare problematikken. Da ender de kanskje med å måtte bruke fyord som «innvandring», «personlig ansvar» og «klanmentalitet» og sånn. Det passer kjempedårlig nå som det snart er kommunevalg og greier.
So Sweden, here we come!