Bønnerop: Kirken står opp for islam, men ikke kulturarven

Forfatter, teolog og kandidat for Kristdemokraterna til svenske Riksdagen, Ann Heberlein, var nylig i debatt med biskop Fredrik Modéus. Skal Väksjös moské få lov til å kalle inn til bønn med høytalere plassert i minaretene? Sånn noenlunde slik forløp seansen seg:

Heberlein: – Jeg mener at en viktig del av religionsfriheten er å slippe uønsket religiøs påvirkning i det offentlige rommet. Bønnerop er ikke en innkalling til gudstjeneste – slik kirkeklokkene er det. Bønneropene er faktisk en bønn der man forteller hvem som er den eneste og riktige guden. Jeg mener vi må verne alles frihet til å slippe en slik påvirkning, for det er jo misjonerende på et vis. Og det er jo også hensikten med bønneropene, at alle, muslimer og ikke-muslimer, skal høre hvilken som er en rette guden.

Se innslaget på YouTube her.

Den kristne toleransen

Over til kirkelig ledelse, biskop Modéus, som har to hovedforklaringer for hvorfor han støtter bønnerop fra konkurrenten islam (vår utheving):

– Jeg er kristen, og ut fra min kristne tro vil jeg møte andre mennesker med gjestfrihet og sjenerøsitet. Jeg tenker at det er en del av den kristne troens nerve, dette å være mot andre mennesker slik du ønsker dem skal være mot deg. Det andre argumentet, som henger sammen med det første, er at jeg tror vi skal være svært redde om religionsfriheten, som er grunnlovsfestet, som i Europa-konvensjonen, i FN-konvensjonen om menneskerettigheter. Den har tjent oss som er kristne i lang tid, og den var dyrebar å ta frem. Jeg tror det er viktig å verne den.

Heberlein påpeker at det er en selvfølge at folk må tro på hva de vil. «Men det er også en selvfølge at folk må få slippe å høre det de ikke vil tro på.»

Les også: Den Norske Kirken skapte motorvei for islam.

Flyktet fra islam undertrykkelse

Heberlein forteller at hun har snakket med både muslimer, kulturelle muslimer og eks-muslimer. «Mange av dem har faktisk flyktet fra islamistisk undertrykkelse.»

-For dem er det et mareritt å befinne seg i et samfunn der den rette lære proklameres som et bønnerop. Jeg synes det er svært tragisk at offentligheten, og ikke minst den svenske kirken, hele tiden tar de mest ekstreme variasjonene av religiøse ytringer i forsvar. Man tenker ikke på dem som har levd i undertrykkelse, og som nå kan ende i samme undertrykkelse.

Heberlein tenker her på «islamistiske ytringer». Hun sier videre at «bønnerop er en måte å si at omgivelsene, Väksjö er en muslimsk by».

Hva mener biskopen om retten til å slippe religiøs forkynnelse i det offentlige rommet?

Biskop Modéus står fast ved utgangspunktet: å legge forholdene til rette for å kunne utøve sin religion. Og hva skal man gjøre med Frelsesarmeens musikkorps? Hva med den buddhistiske misjonen? Skal det også stanses?

Dette kan ikke sammenliknes, sier Heberlein. Bønneropene skal komme med jevne mellomrom på bestemte tidspunkt. At et politisk parti eller Frelsesarmeen holder en tale, er noe helt annet. 

Men hva med kirkeklokkene?

– Kirkeklokkene har ikke et religiøst budskap. Det er en påminnelse og innkalling til gudstjeneste, men det er ikke gudstjeneste i seg selv. Det er ingen ord eller religiøse budskap. Jeg vil også legge til at kirkeklokker er en del av vår kulturarv, og det synes jeg vi skal verne.

Kulturarven?

Biskop Modéus vedgår at det er forskjell på kirkeklokker og bønnerop. – Det ene handler om ord og uttrykker en religiøs oppfatning. Men det finnes også likheter. Likheten er å kalle til bønn, å kalle til gudstjeneste.

Kan biskopen se poenget med å ivareta svensk kulturarv?

– Der mener jeg at religionsfriheten, som har tjent oss godt i lang tid, er jo til for akkurat dette, å kunne gi den andre en mulighet til å utøve sin religiøse oppfatning og sin tro offentlig i samfunnet.

Ups, han hoppet over kulturarven, den gode biskopen.

Heberlein parerer Modéus med at hun ivaretar religionsfriheten bedre enn biskopen. «Jeg tror at en av grunnene til at Sverige tilhører et av de landene i verden med mest likestilling, og så videre, det handler om at vi er sekulariserte, og det ligger til grunn i vår tro.» Hun peker videre på Luther, som skilte «mellom det åndelige og verdslige, og det synes jeg vi skal fortsette med».

Et underlig skue, disse biskopene

I Norge har Modéus 100 prosent støtte fra bispekollegiet. De kan knapt få nok islam inn i samfunnet vårt. De blir «rent religiøse» av å se at religion igjen befester politisk makt i vårt samfunn.

Det er et underlig skue å oppleve disse biskopene, hvordan de hele tiden avslører at de ikke kan noe som helst om det sterkt misjonerende islam. Et organisert islam som hvis det får makt, parkerer biskoper og kirker fullstendig på sidelinjen rettighetsmessig. Islam står over, vi skal betale ekstra skatt som dhimmier. Det blir verken «gjestfrihet», «sjenerøsitet» eller «religionsfrihet».

Eller som svensksomaliske Mona Walter, konvertitt bort fra islam, dernest ateist, og nå kristen, sa det i Helsinki i helgen under paneldebatt vi deltok i: – Forstår de ikke at den dagen islam tar makten, kappes dere hoder? Så mye for den toleransen!

Omarpakten

Da vil vi minne om den underordnede statusen ikke-muslimer fikk under muslimsk herredømme i Spania, som har sine konkrete spor tilbake til 700-tallet og kalifen Omar b. Abd al-Aziz, som regjerte i 717-720 i Syria. Kalifens lov, Omar-pakten. Den er bygd på Muhammeds traktat fra Medina med jødene. Den regulerte rettigheter til kristne, jøder, zoroastere og hedninger under muslimsk herredømme. Pakten fikk kanonisk status innen islamsk juss helt inn i vår tid. Pakten stiller klare betingelser til ikke-muslimer hvis de skal få beskyttelse.

Punkter i pakten lyder slik:

• Forbud mot å bygge nye kirker, klostre, synagoger etc., i eller nær muslimske byer.
• Forbud mot å gjenoppbygge ødelagte gudshus i egne bydeler eller i muslimske bydeler.
• Forbud mot kors på kirker.
• Påbud om at muslimer kan benytte seg av andres gudshus i form av praktiske formål (som å benytte dem som stall for hester og lagerplass).
• Forbud mot å misjonere overfor muslimer og avholde offentlige seremonier.
• Påbud om å gi reisende og forbipasserende muslimer husly og mat i tre døgn.
• Avgi sitteplass når muslimer ønsker det.
• Forbud mot å forsøke å likne muslimer på noe vis.
• Avstå fra å besitte våpen.
• Ikke ri med sadel eller dyr som muslimer rir på.
• Klippe panneluggen.
• Forbud mot å kritisere islam, Muhammed eller engelen.
• Ikke heve røsten i kirker eller når muslimer er i nærheten.
• Forbud mot å lære ikke-muslimske barn Koranen.
• Forbud mot påskeparader.
• Begravelser må avholdes i stillhet.
• Forbud mot å begrave ikke-muslimer i nærheten av muslimer.
• Forbud mot å avle frem griser i nærheten av muslimer.
• Forbud mot å lyge overfor en muslim (altså, ikke motsatt).
• Påbud om at ikke-muslimske gudshus må være lavere enn muslimers gudshus.
• Påbud om å bygge så lave hus at hver gang man entrer eller forlater huset, må man bøye seg. Dette for å minnes den lavere statusen.
• Forbud mot å selge vin.
• Forbud for ikke-muslimer å ansette eller lede muslimer

Og selvsagt: Forbud mot å konvertere til en annen religion enn islam. Kanskje biskop Modéus kunne kommentere dette?

Det er politiet i Väksjö som skal avgjøre søknaden fra byens moské om bønnerop fra minaretene. Vi får håpe at det sitter støpninger som politibetjenten Peter Springare der.