Den norske kirken har bevisst banet motorvei for islam i Norge. Det vi mistenkte kunne være en konspirasjon; at Kirken i sin tid vurderte at med islams fremvekst, ville dette skape rom for økt innflytelse også for kirken, viste seg likevel ikke å være en konspirasjon. Terje Tvedts bok Det internasjonale gjennombruddet dokumenterer «dialoglinjen» som kirken valgte:
Hovedlinjen var den samme fra slutten av 1980-årene og frem til det internasjonale gjennombruddets slutt, og var med andre ord bemerkelsesverdig upåvirket av islamistiske terroraksjoner, utdrivelsen av kristne fra Midtøsten, fremveksten av norsk islamisme, eller av hva den faktisk oppnådde.
Den norske kirke og Mellomkirkelig råd representerte i disse tiårene en usedvanlig imøtekommenhet og toleranse overfor islam i forhold til hva som hadde preget tilsvarende møter mellom islam og kristendommen opp gjennom historien. Ikke minst er det et slående trekk at der kristne tradisjoner er fulle av teologiske verker der Koranen og den islamske tro diskuteres med det største teologiske alvor, var norske kirkeledere ikke bare stort sett tause når det gjaldt kritikk av islamske trossetninger: Teologene drøftet ikke teologiske forskjeller. Mellomkirkelig råd var mer opptatt av politikk enn av teologi, eller mer opptatt av multikulturalisme enn av treenigheten.
Derfor ble heller ikke dødsdommen over Rushdie i sin tid fordømt, tvert om viste Kirken forståelse for «de krenkedes» såre følelser, samtidig som kirken aktivt hjalp Islams Råd Norge å etablere seg på 90-tallet. Angivelig islamofobi og muslimhets skulle likeledes bekjempes – fra kirkehold.
I Vårt Land (betalingsmur) kunne man således nylig lese at Kirken stiller seg bak bønnerop fra minareter. Foranledningen for at tema kom opp, var et fjernet Facebook-innlegg fra den svenske biskopen Fredrik Modéus som støttet at en moské i Väksjö kan få kalle inn til bønn.
Preses Helga Haugland Byfuglien kan fortelle at hele bispekollegiet stiller seg bak Modéus sine uttalelser.
Skulle dette bli aktuelt i Norge så ville det kirkelige perspektivet vært at religionsfrihet er en grunnleggende menneskerettighet. Vi lever i et livssynsåpent samfunn der vi må tåle å bli eksponert for ulik tros- og livssynsutøvelse.
Menneskerettighetsindustrien, her anført av professor Tore Lindholm ved Norsk senter for menneskerettigheter, støtter ikke overraskende opp biskopene. Det er ingen rett til å slippe å bli utsatt for religion, ei heller er det noen grense i forhold til å oppleve sjenanse, hevder han.
Det finnes ingen rett til ikke å bli utsatt for religion, og man kan heller ikke snakke om noe grense for religionsutøvelse med tanke på sjenanse. Det er kun hvis man snakker om helseskadelige konsekvenser, av veldig høy lyd for eksempel, at dette kan gjelde.
Det er altså støy som kan begrenses, mener Lindholm, samme mann som (selvsagt) støtter muslimske skoler, hijab, og nær sagt alt av religiøsitet som kan fylle det offentlige rommet.
Lindholm og biskopen klarer ikke å differensiere kristendommen og islam. De to ses som to like størrelser.
Både biskopene og muslimske talspersoner generelt er rørende opptatt av minoriteters (muslimers/islam især) rettigheter. De ser ikke ut til å klare å ta innover seg at islam ikke er opptatt av minoriteters rettigheter der islam får makt, ei heller kvinners rettigheter. Islams grunntekster er undertrykkelse av mennesket satt i system. Og islam i maktposisjon gir nettopp minoriteter færre rettigheter og ekstra skatt.
Det må være en menneskelig belastning å være dissident i Norge med opphav i den islamdominerte verden, dertil frafallen muslim, og oppleve islams økende makt i Norge. Skulle en slik person i tillegg bli utsatt for bønnerop i sitt nærområde, kan man kanskje begynne å snakke om «helseskadelige konsekvenser», eller hva mener biskopene og Lindholm? Det ville heller ikke være særlig helsebringende for oss som faktisk har satt oss inn i islams ødeleggelse av frie samfunn at det jaller fra minareter.
Islam gis forkjørsrett, og de som ikke måtte være like begeistret som biskopene anses som dårlige mennesker?