Hadde Erna Solbergs biografi Mitt liv som Erna, skrevet sammen med Dagbladets sjefredaktør Gunnar Stavrum, vært skrevet mer i ånden som Solberg har opptrådt som politiker, kan det være at flere hadde tatt den godt imot. For som politiker har Solberg vist en enestående vilje til samarbeid og kompromisser, noen ganger strukket så langt at Høyres politikk er blitt fullstendig utvannet. Eller endt opp med at Høyre har sittet musestille i båten for ikke å tråkke noen på tærne eller synliggjøre uenighet.
Alt for maktens skyld, med stor sannsynlighet. Og en politisk biografi med en slik tittel kunne virkelig vært spennende.
For akkurat dette hadde det vært interessant å høre mer om. Hvordan hun som Høyre-leder, statsråd og statsminister valgte sine strategier og hvordan hun førte sine politisk kamper, men Solberg velger tydeligvis heller å gå i strupen på FrP-leder Sylvi Listhaug.
Gitt maktforholdet mellom Høyre og FrP, der sistnevnte fikk 23,8 prosent ved siste stortingsvalg mot Høyres 14,6 prosent, og senere de enormt sterke målingene for FrP, ikke minst blant de unge, fremstår det som Solberg er på hevntokt.
Fremhever seg selv
Alle som fulgte valgkampen 2025 kunne se og høre den dårlige stemningen mellom Solberg og Listhaug. I boken, ifølge MSM, sier da også Solberg at hun «hadde null tro på at Sylvi Listhaug kunne bli statsminister». Det hadde allerede de fleste skjønt, men det blir litt mindre pent når det var hun selv som var motkandidaten – noe hun heller ikke unnlot å påpeke.
Listhaug på sin side gjentok gang på gang at FrP så det som naturlig at det største partiet fikk statsministeren, strategisk nok uten å nevne seg selv.
Men om Solberg ikke hadde tro på Listhaug, hadde hun åpenbart større tro på seg selv:
«Skulle vi få borgerlig flertall i valget, var vi avhengige av at både Kristelig Folkeparti og Venstre kom over sperregrensen. Min vurdering var samtidig at Høyre, Venstre og KrF samlet kunne bli større enn Fremskrittspartiet. Og siden Venstre og KrF neppe ønsket seg Sylvi bak roret, ville jeg med borgerlig flertall mest sannsynlig blitt statsminister», skriver Solberg.
Hun trodde heller ikke noe på at FrP ville blitt med i en bred borgerlig koalisjon, og antakelig samme problemer for KrF og Venstre i forhold til FrP.
Det var bare at velgerne ville det annerledes. Høyre, KrF og Venstre fikk til sammen mindre enn FrP, 22,5 mot 23,8 prosent. Med andre ord virket velgerne lei av Solberg og Høyre. Det var de nok også av Ap, som da hadde ledet Norge siste fire år med en upopulær Jonas Gahr Støre, men som reddet seg inn i siste sekund ved å hente tilbake Jens Stoltenberg.
Selvsagt var valgresultatet en tung pille å svelge for Erna Solberg, etter å ha vært statsminister i en relativt lang periode (2013-2021), Høyreleder i mer enn to tiår (2004-2026) og med fartstid på Stortinget fra 1989.
Slått ut av en obsternasig tverr FrP-kjerring!
Drepende karakteristikker
Solbergs karakteristikker av Listhaug er politisk drepende.
«Mens prosjektet til Siv Jensen var å bygge ned motsetningene på borgerlig side, har Sylvis prosjekt vært det motsatte. Hun har skapt større avstand på borgerlig side», skriver Solberg.
«Spørsmålet blir derfor om Sylvi Listhaug og Fremskrittspartiet forstår hva som skal til for å skape et borgerlig flertall, og om Sylvi klarer den omstillingen. Det vil vise seg.»
Man får litt kremt-kremt-opplevelse av at Solberg krever «omstilling» av Listhaug, i alle fall når FrP ligger skyhøyt over et Høyre som bare ser ut til å tape terreng.
Solberg lister opp sin motstand mot politikeren Listhaug. Ifølge Solberg var det «et stort konfliktpotensial» i å utnevne Listhaug til landbruks- og matminister (2013-2015). Hun mener at hun fikk rett i sine bange anelser:
«Under landbruksoppgjøret våren 2014 førte Listhaugs linje til totalt kaos, og tilbudet fra staten var så dårlig at kommentatorer mente det kunne utløse en regjeringskrise».
Ifølge Solberg var ikke Listhaug interessert i annet enn å markere seg og avviste ethvert kompromiss. «Etterpå kan hun i stedet fortelle historien om hvordan Fremskrittspartiets gode forslag ble nedstemt av alle de andre. Det er mulig det fungerer i mediene, men dette er ingen god måte å styre et land på.»
Samme oppførsel fra Listhaug kom under folkevandringskrisen i 2015 (da var hun justis-, beredskaps- og innvandringsminister), der forlik var et fremmedord. «Sylvi og jeg hadde flere opprivende diskusjoner om dette under den ukentlige regjeringslunsjen. Jeg følte at jeg ikke kunne stole på Fremskrittspartiet her.»
Listhaugs enorme forandring
Så kom den famøse Facebook-statusen der Listhaug anklaget Ap for å mene terroristers rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet. Posten skapte voldsomme reaksjoner, særlig fra Ap og AUF med koblinger til 22. juli. Jeg kan være enig i at Listhaug i denne saken, om enn den ble blåst ut av sine dimensjoner, gjorde en dårlig jobb. Dette skrev jeg om i en analyse i 2018 – og fikk massiv kjeft fra FrP-ere og -tilhengere. Men mitt mål med denne analysen var å få Listhaug til å innse at hun og FrP ville tjene på at hun endret kurs.
FB-statusen endte med at Listhaug gikk av som statsråd. Hun hadde ikke villet unnskylde statusen, og hennes avskjedshilsen som statsråd var en lovnad om «ikke å gå stille i dørene på Stortinget».
Selvsagt var daværende regjeringssjef Solberg forbannet (og jeg har sett henne forbannet, og det er mildt sagt ikke noe vakkert syn). Men når Solberg nå ser sitt politiske liv i bakspeilet virker det som hun går glipp av hvilken forandring politikeren Sylvi Listhaug har gått gjennom.
Nei, Listhaug er fortsatt ikke den fremste til å unnskylde seg (det er knapt noen politikere, ei heller Solberg, som stort sett «ikke ville ordlagt seg slik»). Listhaug synes fremdeles uvillig til å inngå kompromisser. Hun gjentar (til det kjedsommelige, men antakelig politisk nødvendig) hva som er FrP politiske standpunkter.
Men Listhaug har tatt én Carl I. Hagen – hun setter partiet i forsetet. Hun er mindre obsternasig og tverr, og fremtrer stadig mer statsmannsaktig, både i oppførsel og bekledning. Det gjør det vanskeligere for de andre partiene å ta henne, og åpenbart lettere for velgerne å velge henne og FrP.
Skal jeg så lese boka til Erna Solberg? Neppe, særlig hvis MSMs gjengivelse viser høydepunktene, for slike «hevntokter» synes jeg gir lite. Selv om MSM klapper og vil kose seg med slike karakterdrap.