Pedro Sánchez og hans sosialistparti PSOE trodde kanskje de hadde funnet den «perfekte saken» for å fremskynde nasjonalvalget i Spania – nemlig høyresidens nei i parlamentet til PSOEs forslag om å bedre forhold for leietakere i den opphetede debatten om boligpolitikken. Men Sánchez hadde kanskje ikke sett for seg at det katalanske separatistpartiet Junts som har vært et støtteparti for regjeringen, skulle slå seg sammen med høyresiden og stemme nei.
Junts ga sine syv avgjørende mandatstemmer til Sánchez-regjeringen i bytte mot en svært omstridt og omfattende amnestilov for katalanske uavhengighetsaktivister – og har siden opplevd seg fullstendig sviktet.
Eller kanskje Sánchez hadde sett for seg at også Junts ville stemme nei, og at det slik sett trodde det ville gi et sterkere insentiv for å styrke venstresiden da folket krever en ny boligpolitikk. Men det var før den nye grusomme togulykken.
Tidligere nasjonal stolthet
Bare det siste tiåret har Spania årlig registrert flere mindre jernbanehendelser, to svært alvorlige katastrofer med store tap av menneskeliv, begge inntruffet i løpet av 2026 (januar med 46 drepte og nå i oktober). I tillegg har vi den kjente Santiago de Compostela-ulykken (hvor 79 mistet livet) som fant sted i juli 2013.
Spanias omfattende nettverk av høyhastighetstog har i årevis vært en nasjonal stolthet, der teknologien bak har blitt eksportert over hele verden. Disse togene har vært så effektive at det spanske NSB/Vy, Renfe, villig vekk har annonsert generøse kompensasjoner selv for svært korte forsinkelser.
Men over tid har det oppstått flere og flere problemer, ikke minst dataproblemer, men også menneskelig svikt (som den i januar da lokføreren ikke var oppmerksom nok). Folkets mistillit har økt, og det kan være at siste rest av tillit forsvant med den nye ulykken – samtidig som tilliten til Sánchez-regjeringen sporet av. Sánchez har vært statsminister siden 2018.
Det sier også sitt at Renfes lokførere hadde varslet streik kommende fredag i protest mot nettopp manglende sikkerhet.
Sánchez har da også innrømmet at to ulykker med høyhastighetstog på under ett år er «fullstendig uakseptabelt i et høyt utviklet, vesteuropeisk land».
Ifølge eksperter skyldes forfallet utilstrekkelige investeringer i vedlikehold og forbedring etter gjeldskrisen i Spania på 2010-tallet, melder Berlingske.
It’s all about money
Den spanske gjeldskrisen på 2010-tallet ble utløst av at en enorm boligboble sprakk i kjølvannet av den globale finanskrisen i 2008. Krisen handlet i utgangspunktet ikke om uansvarlig statlig forbruk, men om en privat lånefest som veltet banksystemet (med enorme mengder verdiløse eiendommer og råtne lån) og tvang staten til å ta opp like enorme lån for å redde økonomien. Men samtidig som staten fikk disse ekstrautgifter, kollapset statens inntekter fra eiendomsskatt og moms. Spania gikk fra å ha budsjettoverskudd før krisen til å få gigantiske underskudd.
I 2012 fikk Spania krisehjelp Det internasjonale pengefondet (IMF) på opp til 100 milliarder euro for å rekapitalisere bankene sine. Til gjengjeld ble landet pålagt strenge reformkrav og kraftige budsjettkutt, noe som førte til høy arbeidsledighet og store sosiale protester i årevis etterpå.
Siden har både koronapandemien, konsekvensene av Ukraina-krigen og krigene i Midtøsten, skapt nye utfordringer for den spanske økonomien, ikke minst knyttet til prioriteringer. Og her er ikke Sánchez-regjeringen i takt med folket.
Den spanske økonomien har vokst klart over EU-gjennomsnittet de siste årene. For eksempel er Spanias offentlige gjeld nå tilbake under 100 prosent av bruttonasjonalproduktet, så det er en betydelig sunnere situasjon enn i for eksempel tungt kriserammede Frankrike.
Samtidig har Sánchez klart å bremse de skyhøye energiprisene med subsidier, noe som sannsynligvis er en av grunnene til at Spania – i hvert fall frem til nå – har unngått like alvorlig sosial uro som i nabolandene Frankrike, Portugal og Marokko.
Men Spania, etter Italia, er det landet som har mottatt mest midler fra EUs gjenopprettingsfond, Next Generation. Dette er et historisk, midlertidig fond som ble vedtatt i 2020 for å gjenreise den europeiske økonomien etter koronapandemien. Midlene fordeles til medlemsland gjennom både lån og direkte tilskudd, der hvert land må sende inn nasjonale planer som viser nøyaktig hvordan de vil reformere og investere i tråd med EUs prioriterte mål.
Lån som fristende løsning
Hovedprioriteringene til EU er det grønne skiftet, digital omstilling og styrking av helsevesen, utdanning, arbeidsmarkedstiltak og kriseberedskap.
For å få dette til har EU-kommisjonen tatt opp felles lån på kapitalmarkedene på vegne av hele EU for å finansiere pakken. Dette betyr at landene står sammen om gjelden, som skal betales tilbake over EUs fellesbudsjetter frem mot 2058.
Siden den gang har nye låneordninger blitt introdusert, blant annet for finansiering av Ukraina.
Det er som Kontrast påpeker: EU-budsjettet har vært beskjedent og måtte finansieres med penger som medlemslandene var villige til å betale. Men nå vokser unionens ambisjoner raskere enn betalingsviljen. For ingen ønsker å gi opp støtteordningene sine, og bare noen få ønsker å betale mer. Dermed er lån blitt den fristende løsningen som politikerne ikke kan motstå.
EU kopierer dermed nasjonalstatenes dårlige vane med å finansiere dagens politiske ambisjoner med penger som fremtidige skattebetalere må betale tilbake. Her er selvsagt Norge ett unntak, da våre politikere har de oljemarinerte klåfingrene sine i det såkalte pensjonsfondet.
Før parlamentsvalget i Spania viser meningsmålingene at høyrepartiene Partido Popular (PP) og Vox ligger an til å få et klart flertall sammen, mens PSOE har kraftig tilbakegang. Spesielt Vox går frem, noe som igjen kan ha en direkte sammenheng med at regjeringen også har gjort seg kraftig upopulær ved å gi amnesti til over 1 million illegale migranter og en skandaløs takling av innvandringskrisen i Ceuta.
Spanjoler er kort og godt forbannet, og nå også i ny sorg. Spania har innført tre dagers landesorg etter siste togulykke.