Tirsdagens store nyhet rullet over NRKs sendeflater time etter time. Norges statsminister Jonas Gahr Støre og Finlands president Alexander Stubb hadde snakket med Russlands president Vladimir Putin i halvannen time. En alvorlig, men tydelig fornøyd Støre forklarte at det som hadde skjedd var både «substansielt» og «profesjonelt», og at det var veldig viktig at USA ikke er de eneste som fører dialog med Russland. Telefonsamtalen utløste riktignok noe misnøye hos Danmarks statsminister Mette Frederiksen, men norske kommentatorer og eksperter sto klare til å forklare at det var helt riktig av Støre å snakke med Putin fordi Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj ville at samtalen skulle finne sted.
– Han fikk veldig klare meldinger, sa Støre om Putin til NRK onsdag morgen.
Litt mer pinlig ble det dog da Financial Times kunne avsløre at Putin brukte store deler av samtalen med Støre og Stubb på å holde et foredrag om middelaldersk slavisk historie.
Samtalen, som opprinnelig var planlagt å vare i under en halvtime, varte i 90 minutter, fortalte Stubb til finske medier. Men i stedet for å diskutere avgjørende spørsmål om hvordan krigen kan avsluttes, utsatte Putin de nordiske lederne for en lang tirade om det Kreml kalte «de opprinnelige årsakene til konflikten», ifølge tre personer med kjennskap til samtalen.
Muligheten for en umiddelbar våpenhvile – Ukrainas hovedkrav – ble knapt diskutert, la kildene til. De nordiske lederne valgte å ikke avbryte Putins historiske digresjoner, i et forsøk på å finne ut hvor alvorlig han mente det med dialog med Europa, fortalte en av dem, skrev Financial Times.
– Det er feil. Og det har vi bedt Financial Times rette, for det er ikke sant, sa Støre til TV 2 onsdag kveld. Men Financial Times vil ikke rette noe som helst, de holder fast ved det kildene har fortalt.
Så har det seg jo slik at folk flest selv kan velge hvem det er verdt å ha tiltro til av den kjente finansavisen og Støre. Det finnes nok en reell sannsynlighet for at Financial Times trekker det lengste strået.
Tull om tall
Mens vi er inne på sannsynlighet er det en annen profilert Ap-mann som kan fortelle litt om akkurat det. Statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik er ikke dårligere verdensmann enn sin leder Støre. Denne uken har Kravik skrevet en lang kronikk i Aljazeera.
Det underligste i kronikken handler om sannsynligheten for menneskehetens undergang, intet mindre:
Å forhandle frem gjensidige begrensninger gjennom folkerett og internasjonale institusjoner blir ansett som naivt eller selvødeleggende. Slike tilnærminger er i beste fall ineffektive. Som global politikk kan de føre til menneskehetens undergang. Det er nesten som om man kan høre stemmene til tidligere generasjoner som opplevde krig: «Ikke gå i fellen igjen.»
Og det bør vi virkelig ikke, med tanke på hvordan uhemmede nasjonale ambisjoner – kombinert med svake internasjonale regler og institusjoner – har skadet oss tidligere. Likevel virker mange ute av stand til å ta innover seg alvoret i situasjonen. En årsak er utvilsomt vår tendens til å undervurdere risikoer som bygger seg opp over tid. En årlig sannsynlighet på 1 prosent for en global katastrofe kan kanskje høres betryggende lav ut. Men over et århundre betyr dette en risiko på omtrent 63 prosent for at en katastrofe inntreffer – et uakseptabelt risikonivå.
Det er ikke så vanskelig å se hva Kravik har tenkt.
Hvis sannsynligheten for katastrofe hvert år er 1%, er sannsynligheten for å komme gjennom ett år uten katastrofe 99%, altså 0,99. Antar vi at risikoen er den samme hvert år, og at årene er uavhengige, blir sannsynligheten for ingen katastrofe i 100 år beregnet ved å gange 0,99 med seg selv 100 ganger, og vi lander på 0,366. Tar man så 100%, altså tallet 1, minus 0,366, får man 0,634, og lander dermed på Kraviks «omtrent 63 prosent».
Men utregningen er helt uten hold i virkelighetens verden. I virkelighetens verden vil risikoen endre seg over tid og katastrofeår være avhengige av hverandre. Menneskeheten som sådan kan heller ikke avgrenses til et århundre og ingen kan fastslå at risikoen for menneskehetens undergang eller tilsvarende katastrofer er 1 prosent. Men det høres selvsagt spektakulært ut med Kraviks risikoanalyse, det skal han ha, og den egnes til å skremme.
Men det som skremmer mer enn Kraviks innovative regnestykke er hva han faktisk argumenterer for.
Drømmen om global overvåkning
Mens Støre blir belært av Putin, tar Kravik Ap-politikken til verdensscenen ved å foreslå generell internasjonal overvåking.
Militær styrke vil fortsatt være nødvendig. Men den eneste måten å sikre reell trygghet på i dette nye paradigmet – preget av en multipolar verden og kunstig intelligens – er gjennom sterke internasjonale institusjoner og lover. Globale standarder må utvikles og håndheves. Internasjonale organisasjoner må få anledning til å overvåke, inspisere og rapportere om aktiviteter innenfor landegrensene. Myndigheter vil jevnlig måtte dele sensitiv informasjon. «Fred gjennom samarbeid» må bli det nye globale slagordet – ikke av altruisme, men fordi det er den eneste måten å oppnå reell trygghet på.
Heldigvis trenger vi ikke å begynne helt på nytt. Institusjoner som De forente nasjoner (FN), Verdens handelsorganisasjon (WTO) og Verdens helseorganisasjon (WHO) har fortsatt en uovertruffen autoritet og legitimitet. Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) har vist at internasjonal overvåking effektivt kan verifisere at regler følges, selv på svært sensitive områder.
Visst kan i enkelte tilfeller internasjonalt samarbeid redusere risiko, men det betyr ikke at internasjonale organisasjoner bør få vidtrekkende innsyns- og inspeksjonsfullmakter. Hva har Kravik tenkt om hvem som bestemmer hva som skal undersøkes, hvem som får tilgang til opplysningene, hvordan misbruk skal kunne oppdages og hvilke konsekvenser det får hvis kontrollorganet selv blir politisert eller kompromittert? Nei, se det sies det ingenting om.
For ikke å snakke om det åpenbare legitimitetsproblemet som blinker rødt i Kraviks tekst. FN bygger på medlemskap for nesten alle verdens stater der medlemskap langt fra er det samme som demokratisk styresett. Freedom House rapporterer at bare 88 av 195 land ble vurdert som «Free» i 2025. Hvordan skal FN holdes ansvarlig når de udemokratiske får større makt? Og hva med opphopning av korrupsjonssaker og mislighold av midler i det samme organet?
IAEA-eksemplet til Kravik støtter dessuten en langt mer avgrenset konklusjon enn teksten trekker. Internasjonal inspeksjon kan fungere på et definert område, med avtalte regler og særskilte kontrollordninger. Det beviser ikke at samme modell kan overføres direkte til AI, cyberoperasjoner eller pandemirisiko, der grensene mellom sivil og militær virksomhet kan være uklare, og der innsyn kan innebære helt andre farer. En mer forsvarlig modell ville derfor være begrenset og etterprøvbar kontroll, ikke generell internasjonal overvåking.
Mens Kravik framstår naiv i all globalismen, er Arbeiderpartiet uttalt ikke naive lenger i innenrikspolitikken.
Ikke naive nå lenger
I alle fall er de ikke lenger naive i integreringspolitikken, kunne vi lære av arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng denne uken. Hennes deltakelse i Debatten på NRK har utløst ovasjoner i norsk presse, der uttalelsene hennes omtales som viktige, riktige og modige.
På spørsmål om Arbeiderpartiet hadde vært for naive i møte med innvandringen, svarte Stenseng:
– Ja, jeg tror vi har undervurdert hvor vanskelig det er å lykkes med integrering. Det er for mange som ikke er i jobb og ikke deltar i fellesskapet, og det er for store utfordringer med norskkunnskaper.
Det er for oss litt vanskelig å bøye oss i støvet over denne erkjennelsen etter flere tiår med belysning av problematikken, men slik er nå engang Norge. Snarere enn å ønskes velkommen etter, skal det øses ut at det er modig å si det åpenbare.
Like åpenbart er det kanskje ikke at Stenseng gjorde innrømmelser om integrering, ikke om innvandring. Men det er et vesentlig poeng, for som Høyres Mahmoud Farahmand korrekt påpekte, handler mulighetene for integrering ikke minst om hvor mange man velger å slippe inn. Innrømmelsen om naivitet i innvandringspolitikken generelt kan man antakelig skyte en hvit pil etter, og tull om tall blir gjeldende også innenrikspolitisk for partiet.
Arbeiderpartiet skal likevel berømmes for at de har åpenbar arbeidsmoral, der de tydelig ønsker å være ikke bare statsbærende, men gjerne også verdensbærende, gitt siste ukes ut- og innspill. Det mangler dog ganske mye på moralen generelt der oppe på den maktsøkende tinde.