Det som skjedde i Union Square er et klassisk eksempel på det politiske renhetskravet. For den pro-palestinske aktivismen finnes det ingen akseptabel mellomposisjon. Å delta på en minnestund for israelske ofre, selv den som var arrangert av en venstreorientert fredsgruppe, ble tolket som å «slikke støvlene» til sionismen. Å anerkjenne jødisk lidelse på 7. oktober ble sett som forræderi mot palestinasaken.
En radikal borgermester
Zohran Mamdani kom til makten som et produkt av den progressive venstresiden i New York. Han har utmerket seg ved å påstå at Israel begår folkemord på Gaza og under valgkampen appellerte han til den unge, pro-palestinske mobiliseringen.
Før han kom til makten var han anklaget for å ha akseptert ulovlige utenlandske donasjoner, noe som ikke bare bryter med amerikanske valglover, men også åpner døren for infiltrering fra organisasjoner som Det muslimske brorskap. Det som gjorde situasjonen ekstra bekymringsverdig, var Mamdanis tilknytninger til radikale islamistiske miljøer.
Mamdani har eksempelvis fremført en sang der han uttrykker «kjærlighet» til «Holy Land Five» – fem menn dømt for å ha samlet inn millioner til Hamas. Men det blir verre. Han har også møtt Imam Siraj Wahhaj, en muslimsk lederskikkelse som er kjent for ekstremistiske uttalelser, inkludert oppfordringer til å erstatte demokratiske valg med sharia.
Mamdani støttes av en rekke muslimske organisasjoner, inkludert CAIR, som føderale etterforskere har knyttet til Det muslimske brorskaps nettverk i USA. CAIR fungerer ofte som en lobbygruppe som fremmer Brorskapets agenda under dekke av sivile rettigheter, skrev vi.
Sist vi omtalte Mamdani var da han signerte to såkalte executive orders i forbindelse med 25-årsdagen for terrordagen 9/11. Da ga han seremoni-pennen videre til sin egen sjefsjurist, Ramzi Kassem. Kassem har tidligere vært forsvarer for Ahmed al-Darbi, en al-Qaida-operativ som erkjente skyld for sin rolle i bombingen av den franske oljetankeren MV Limburg i 2002. Al-Darbi er svoger til Khalid al-Mihdhar, en av kaprerne som styrtet American Airlines Flight 77 inn i Pentagon og drepte 184 mennesker.
Mamdani har generelt gjort det mange progressive politikere har gjort de siste årene. Han har plukket opp energien fra gatene, campusene og sosiale medier. Han brukte den til å vinne makten i New York. Men den samme energien er ikke lojal mot personer. Den er lojal mot den mest ekstreme tolkningen av saken, og det ble svært synlig på Union Square i går.
De totalitæres renhetskrav
Radikale bevegelser har en indre dynamikk der den som i går var helt, i dag kan bli utstøtt. Kravene eskalerer. Det som først var støtte til «våpenhvile», blir krav om total avvisning av Israels eksistensrett. Det som først var kritikk av bosettinger, blir forsvar for «væpnet motstand» uten forbehold. Når en politiker som Mamdani – som har vært ekstremt Israel-kritisk – likevel møtes med rop om forræderi, avslører det at målet aldri var kompromiss eller praktisk politikk. Målet er ideologisk totalitet.
Det finnes en tydelig historisk parallell. Under den iranske revolusjonen i 1979 samarbeidet et bredt spekter av krefter om å styrte sjahen: islamister under Khomeini, ulike venstreorienterte grupper som Tudeh-partiet og Fedayeen, deler av Mojahedin-e Khalq, liberale og nasjonalister. Mange på venstresiden så på Khomeini som en midlertidig alliert, en «antiimperialist» som kunne brukes til å knuse monarkiet og den amerikanske innflytelsen. De bidro aktivt til mobiliseringen.
Da sjahen var borte og den islamske republikken ble etablert, snudde dynamikken raskt. Islamistene konsoliderte makten og begynte systematisk å eliminere sine tidligere allierte. Venstreorienterte ble blant de første som ble målrettet. Tusenvis ble fengslet, henrettet eller drevet i eksil. Tudeh-partiet ble forbudt, mange av lederne torturert og drept. Universitetene ble renset. De som hadde hjulpet til med å rydde veien for Khomeini, oppdaget at de ikke lenger var nyttige, de var en trussel mot det nye ideologiske monopolet.
Det som skjedde med Mamdani i Union Square er selvsagt ikke i samme skala eller med samme konsekvenser. Men den underliggende logikken – at den mest kompromissløse fløyen til slutt vender seg mot dem som ikke er rene nok – er den samme.
I politikken finnes det få ting mer forutsigbare enn dette: Den som mater den radikale mobben i håp om å beholde dens støtte, vil før eller senere bli spist av den.
Hovedillustrasjon: Skjermbilde Eyewitness News ABC7NY / YouTube