11. september er ikke en hvilken som helst dato i New York. Det er byens åpne sår. Nærmere 3.000 mennesker ble drept. Hundrevis av brannmenn, politifolk og vanlige kontoransatte mistet livet. Etterlatte har levd med savnet i et kvart århundre.
Når byens øverste leder velger å knytte den seremonielle handlingen for å minnes disse ofrene til en mann som har brukt år på å forsvare en al-Qaida-tilknyttet terrorist med direkte familiebånd til en av kaprerne, sender han et klart signal. Det signalet er alt annet enn respekt.
New York Post rapporterte fra hendelsen:
Etter at Mamdani hadde signert det siste dokumentet, ga borgermesteren den seremonielle pennen til politimester Jessica Tisch og hvisket: «Kan du sende denne videre?»
Tisch overleverte den litt keitete til Mamdanis sjefsjurist, Ramzi Kassem, som nettopp hadde sneket seg inn på pressekonferansen. Deretter skyndte hun seg ut av Blue Room – som den første politiansatte som forlot pressekonferansen.
«Det var kalkulert,» sa pensjonert etterforsker og adjunktprofessor ved John Jay College of Criminal Justice, Michael Alcazar, til The Post.
«Det skjedde under en seremoni som skulle handle om ofrene, og ingen andre. 11. september-familiene kom ikke til City Hall for å se Mamdani sette søkelyset på noen som har arbeid som henger sammen med den samme ideologien som tok livet av deres kjære. Politimester Jessica Tisch ble redusert til en rekvisitt, i stedet for at man anerkjente hennes rolle som leder for NYPD.»
Borgermesterkontoret har forklart at Kassem og hans team var med på å utarbeide ordrene, og at det derfor var naturlig at han mottok pennen. Forklaringen er forsåvidt teknisk korrekt, men moralsk er den tom.
Man trenger ikke være konspirasjonsteoretiker for å se at valget av mottaker var et bevisst valg. Det fantes en rekke andre personer i rommet som hadde større krav på den symbolske gesten. Politifolk, brannmenn, overlevende og etterlatte var til stede.
Radikale Mamdani
Mamdani har gjennom hele sin politiske karriere omgitt seg med miljøer og personer som har et problematisk forhold til islamistisk terror og dens ofre. Valget av Kassem som sjefsjurist var allerede kontroversielt da det ble kjent. At den samme mannen nå får en sentral plass i den offisielle markeringen av 11. september, forsterker inntrykket av en borgermester som enten er ufølsom for symbolenes kraft, eller som bevisst velger å utfordre dem.
For de etterlatte er dette personlig. Det er minnet om ektefeller, barn, søsken og kolleger som ble brent ihjel eller knust under tonn av stål og betong. Å se minnepennen for minnedagen havne hos en mann med bakgrunn nært på terroristene, oppleves naturlig nok som en hån.
Respekt for ofrene krever dømmekraft. Den krever at man forstår forskjellen mellom å forsvare rettssikkerhet i et rettssamfunn og å gi symbolsk anerkjennelse til den som har stått nær dem som angrep det samme rettssamfunnet. Zohran Mamdani hadde en enkel mulighet til å vise at han forstår tyngden i 11. september. Han kunne ha gitt pennen til en representant for de etterlatte, til en brannmann eller til politimesteren selv.
Vi tør spå at Mamdanis handling vil bli husket som et symbol på noe større. For enkelte i dagens politiske elite veier ideologiske lojaliteter tyngre enn den enkleste form for respekt overfor dem som betalte den største prisen den dagen.
Hovedillustrasjon: Skjermbilde av video New York Post