Dagens Næringsliv (DN) fulgte statsministeren til minnemarkeringen av D-dagen for to år siden, og det var der Støre uttalte at han trodde de unge igjen har vilje til å ofre livet. Nå som vi er godt inne i Totalforsvarsåret 2026, uttalte stortingspresidenten omtrent det samme i sin tale ved åpningen av Stortinget:
Sist Stortinget måtte flytte sin virksomhet var 9. april 1940. Det setter dagens situasjon i perspektiv. Friheten vår er ingen selvfølge. Den ble bygget av generasjonene før oss. Og forsvart av kvinner og menn som var villige til å bære store byrder på vegne av fellesskapet. Også i vår tid finnes det mennesker som vil ofre liv og helse for idealene vi har bygget folkestyret på. Derfor må vi investere i sikkerhet, beredskap og motstandskraft.
Det høres unektelig ut som krigsforberedende retorikk. Begge uttalelsene er del av en bredere mobilisering av det offentlige språket rundt totalforsvar, beredskap og demokratisk motstandskraft, og selv om det ikke nødvendigvis er «krigsforberedelser» i betydningen at man planlegger mobilisering neste år, er det forsøk på å skape mental beredskap og legitimere økte forsvarsutgifter, skjerpede krav til befolkningen og en mer robust totalforsvarsordning. Men viljen til å dø for folk og fedreland er neppe så tilstedeværende som Støre og Gharahkhani mener å se.
Skillet mellom forsvarsevne og forsvarsvilje
Svein Wara, kaptein og vernepliktig liaison offiser, HV-17, hadde kronikken Hvor er langtidsplanen for forsvarsviljen? på trykk i Stratagem for to år siden. Han forklarer den vesentlige forskjellen mellom forsvarsevne og forsvarsvilje:
Forsvarsevnen eies av staten og bygges planmessig i Langtidsplaner for Forsvaret. De handler om strukturer, personell, våpensystemer, materiell, utdanning og trening. Forsvarsevnen handler om rasjonelle størrelser og logiske sammenhenger – det som i retorikken omtales som Logos og som snakker til hjernen.
Forsvarsviljen eies derimot av det norske folk. Viljen bor hver og en av oss og formes av faktorer som verdier, empati, integritet, stolthet og selvrespekt. Det dreier seg om holdninger og normer, og et helt nettverk av koder knyttet til omsorg og kjærlighet til Norge, til våre medmennesker, til våre barns fremtid og ikke minst respekt for alt våre forfedre har bygget. Dette er godt rammet inn av Forsvarets motto: «For alt vi har og alt vi er». I retorikken knyttes forsvarsviljen til kommunikasjon som snakker til hjertet – ethos og pathos eller etikk og følelser.
Forsvarsviljen betjener like mye staten som den betjener folket. For statens del dreier det seg om statssikkerhet. For folkets del dreier det seg om garantien for våre rettigheter og vår frie livsutfoldelse. Befolkningens sikkerhet er like avhengig av statsledelsens forsvarsvilje som statens overlevelse er avhengig av at folket, soldatene, forvaltningen og politikerne er villig til å sloss for Norge.
Viljen til å dø for Norge er en del av forsvarsviljen, og man vet noe om hvor sterk denne viljen er. Folk og Forsvars meningsmåling viser at nordmenn har høy forsvarsvilje, men når spørsmålene dreies inn på hva vi villige til å ofre for friheten, blir bildet straks mer nyansert.
Nytt av i år var at undersøkelsen stilte et hypotetisk, men viktig spørsmål: Hva ville du vært villig til å gi opp for å få slutt på en militær okkupasjon og gjenvinne friheten?
-
- 29 % ville ofret offentlige tjenester og velferdsordninger, for å finansiere krigsinnsatsen.
- 26 % personlige eiendeler, 21 % jobb/yrkesmuligheter, og 17 % utdanningsmuligheter.
- 15 % av de spurte sier de kunne ofre sitt eget liv, men store kjønnsforskjeller i dette spørsmålet. Kun 5 % av kvinnene svarte ja på dette, men blant menn er tallet 24 %.
- Samtidig sier 20 % av de spurte at de ikke ville ofre noe, uansett.
Disse tallene gir grunn til ettertanke. Det er selvfølgelig vanskelige spørsmål, og i en reell situasjon er ikke nødvendigvis valgmulighetene så mange. Og ikke minst – om man skulle kapitulere overfor en sterkere fiende, ville mange av godene vi har i et demokratisk samfunn sannsynligvis forsvinne uansett. Resultatene gir et mer nyansert bilde av forsvarsvilje i praksis – og reiser spørsmål om hvor langt vi faktisk er villige til å gå for å bevare friheten, skriver Folk og Forsvar.
Forsvarsviljen er systematisk lavere blant de yngste (18–24 år) og blant kvinner. Når spørsmålet skjerpes til villighet til å kjempe militært med fare for eget liv, synker tallene ytterligere. En NUPI-rapport som ser på lærdommer fra Ukraina, viser at studentundersøkelser gir langt mer beskjedne tall for aktiv kampvilje. I Danmark, som står i en lignende situasjon, svarer bare rundt en tredjedel at de er villige til å ta til våpen ved invasjon. Et tilbakeblikk til artikkelen Støtten til Ukraina kan ikke oversettes til personlig villighet, viser det samme mønsteret. Avsnittet under er gjengitt fra artikkelen:
Kravstor fredskultur
Etter andre verdenskrig har Europa utviklet en kultur for fred, med EU som et prosjekt for å forhindre fremtidige kriger gjennom økonomisk og politisk integrasjon. Mange unge har ikke opplevd krig på nært hold, noe som kan redusere villigheten til å kjempe. Unge europeere prioriterer ofte andre bekymringer, som klimaendringer og sosiale rettigheter, fremfor militær engasjement, som vist blant annet i den siste spørreundersøkelsen gjennomført av Gallup International (2024):
Over hele verden er det nå et klart skille mellom det globale Sør/Øst og det globale Nord/Vest i holdninger til beredskapen til å kjempe for landet sitt. Mens borgere i EU (32 % villige til å kjempe), USA (41 %) og Canada (34 %) er mye mindre villige til å kjempe for landet sitt hvis det var en krig, er folk i Vest-Asia (77 %), Midtøsten, hvor spenningen nå også er høy, (73 %) og India (76 %) mye mer klare til å kjempe for landet sitt om nødvendig.
Unntaket i Europa hvor folk uttrykker mer vilje til å forsvare landet sitt personlig hvis det var krig, er i de landene som ikke er med i EU – rundt 60 % der sier de er villige til å kjempe.
Vi skriker høyt, men mangler altså vilje, spesielt i Vest-Europa. Funnene er ikke unike, de understøttes av en rekke liknende undersøkelser.
FEPS og ThinkYoung Survey, som ble gjennomført i 2022, undersøkte holdningene blant 7.367 unge europeere (18–38 år) fra Frankrike, Tyskland, Storbritannia, Italia, Spania, Polen og Romania. Den viste at unge er bekymret for krigen i Ukraina og ønsker økt forsvarsbudsjett. Imidlertid ble ikke personlig villighet til å kjempe direkte adressert, det var frykt og krav om mer økonomisk støtte til Ukraina som ble kartlagt.
Artikkelen «For King and country? Europe’s young may not be willing to fight» antyder også at unge europeere kan være uvillige til å kjempe, selv i lys av nåværende sikkerhetstrusler.
Ofre livet for hva?
Her ligger det mer prinsipielle spørsmålet. Historisk har mennesker vært villige til å risikere livet for konkrete, avgrensede goder: eget land, egen familie, egen frihet, eget språk og egen rettsorden.
Ap-ledelsen kan ikke sies å ha gjort stort for å styrke disse godene, den har snarere stått på barrikadene for en rekke progressive og ideologiske prosjekter. Hva skal de unge i dag være villige til å ofre livet for? Klima? Kjønnsmangfold? Masseinnvandring? Solidaritet med Palestina? Disse sakene mobiliserer sterke følelser, men de har på ingen måte den samme eksistensielle tyngden som forsvar av territorium og folkestyre.
Problemet er at den samme politiske kulturen som snakker høylytt om offervilje, samtidig har svekket flere av de faktorene som historisk har understøttet den. Tillit til institusjoner er under press. Følelsen av felles skjebne svekkes av rask demografisk endring og parallelle samfunn i hele Europa. Den yngre generasjonen er mer preget av individualisme, trygghetssøken og skepsis til autoritet enn av pliktfølelse overfor nasjonen. Når man samtidig fremmer en ideologi der nasjonalstaten nedtones til fordel for globale eller identitetspolitiske fellesskap, er det ikke rart at forsvarsviljen blir mer betinget.
Støre og Gharahkhanis uttalelser er forståelige som forsøk på å mobilisere moralsk beredskap i en usikker tid, men de møter ikke den faktiske tilstanden i befolkningen. Forsvarsvilje er ikke noe man vedtar eller erklærer, den må bygges gjennom felles erfaringer, troverdig ledelse, en følelse av at samfunnet er verdt å forsvare og at byrdene fordeles rettferdig. De verdiene det er verdt å dø for er de grunnleggende: frihet under lov, et folk som eier sitt eget land, og et demokrati der meningsmotstandere fortsatt kan leve side om side. Hvis den politiske ledelsen ønsker at unge skal være villige til det ultimate offeret, må den først sørge for at det er et samfunn de faktisk kjenner seg hjemme i snarere enn et sett ideologiske prosjekter de blir bedt om å forsvare.