Som mangeårig ansatt i en av Bufetats barnevernsinstitusjoner vet jeg at mangfoldsfokuset er stort. Det tres ned over institusjonene fra høyeste hold i Bufdir, og velmenende kvinner (ja, det er stor overvekt av kvinner i sektoren) implementerer velvillig pålegget.
I mange ansettelsesprosesser har «mangfold» gått fra å være et ønskelig tillegg til å bli et mål i seg selv. Det blir virkelig problematisk når dette hensynet begynner å konkurrere med – eller overstyre – kravene til skikkethet, vandel, stabilitet og faglig kompetanse.
Mangfold som overordnet hensyn
I en sektor som allerede sliter med høyt sykefravær, høy turnover og rekrutteringsutfordringer, blir presset om å «øke mangfoldet» fort en snarvei. Bakgrunnssjekker kan bli mindre grundige. Advarsler om problematiske nettverk kan bli nedtonet av frykt for å bli beskyldt for fordommer. Man kan bare se til Sverige der infiltrering av kriminelle er et problem i alle statens institusjoner, ikke bare i barnevernet. Dørene åpnes for personer som aldri burde fått ansvar for barn med alvorlige traumer, atferdsvansker eller behov for stabil voksenkontakt.
Når kriminelle aktører først er inne, er skaden dobbel. De får tilgang til sårbare unge, noen av dem med begrenset nettverk utenfor institusjonen, noen med minoritetsbakgrunn som gjør dem ekstra utsatt for manipulasjon og rekruttering. Det er nettopp disse barna systemet skulle beskytte.
Erfaringskompetansens opphøyelse
Parallelt har «erfaringskompetanse» fått en nærmest hellig status i deler av hjelpeapparatet. Ideen er at den som selv har levd med rus, kriminalitet, annen etnisitet, omsorgssvikt eller institusjonsliv, besitter en unik innsikt som akademisk utdanning ikke kan erstatte. Og joda, erfaring kan gi gjenkjennelse og tillit. Men når erfaringskompetanse opphøyes til å veie tyngre enn profesjonell kompetanse, systematisk vurderingsevne og personlig integritet, snus profesjonaliteten på hodet. Det er ingen automatikk i at erfaringer med eksempelvis omsorgssvikt gjør deg bedre egnet til å jobbe i feltet selv.
I verste fall blir det et argument for å ansette personer med alvorlig problematisk bakgrunn uten tilstrekkelig vurdering av om de er egnet til å ha makt over andre menneskers liv. En historie med kriminalitet eller rus er alltid en risiko. Når ideologien sier at erfaringen i seg selv er en kvalifikasjon, blir det vanskeligere å stille de kritiske spørsmålene.
Kombinasjonen av mangfoldskrav og dyrking av erfaringskompetanse skaper et klima der det å stille krav om ren vandel, solid fagbakgrunn og stabilitet kan fremstå som ekskluderende. Det er da systemet blir sårbart for dem som har helt andre motiver enn å hjelpe barn.
Barna betaler prisen
Barnevernsinstitusjonene huser barn og unge som allerede er sviktet av omsorgspersonene sine. Mange har omfattende traumer, tillitsproblemer og behov for forutsigbare, trygge voksne. Når de i stedet møter ansatte med tilknytning til kriminelle miljøer eller ansatte som selv er ustabile, er sviket dobbelt. Staten, som har overtatt omsorgen, klarer ikke engang å sikre dem mot ytterligere skade inne i egne institusjoner.
Det gjør det enda mer graverende at Bufdirs retningslinjer for statlige institusjoner og omsorgssentre i praksis begrenser de ansattes mulighet til å anmelde beboere for vold, slik vi tidligere har omtalt. Det er enhetsleder som skal vurdere om forhold skal politianmeldes, ikke den voldsutsatte ansatte. Når den samme strukturen samtidig åpner for ansettelser der mangfold og erfaring veier tungt, mens kontrollmekanismene er svake, er det ikke vanskelig å se hvordan kriminelle nettverk kan få fotfeste.
Det er fullt mulig å ønske et barnevern med ansatte fra ulike bakgrunner uten å gjøre mangfold til et overordnet mål som trumfer sikkerhet. Det er fullt mulig å verdsette erfaringskompetanse uten å la den erstatte krav om skikkethet. Men det krever at man tør å rangere hensynene. Barnas trygghet og utvikling kommer først. Alt annet er underordnet.
Så lenge det krampeaktige mangfoldsfokuset og glorifiseringen av erfaringskompetanse får stå uimotsagt, vil systemet fortsette å produsere sårbarheter. De kriminelle som har infiltrert institusjonene, utnytter nettopp disse sårbarhetene. Og det er barna – ikke ideologene, ikke byråkratene, ikke de som scorer poeng på mangfoldsmål – som sitter igjen med regningen.