Rapporten som først ble avdekket av Klassekampen er klar i sin konklusjon. Barn i barnevernets omsorg er plassert i virksomheter kontrollert av personer knyttet til kriminelle nettverk. Flere ansatte har alvorlig eller gjentakende kriminell historikk. Kravet om politiattest finnes, men svært få av de relevante forholdene fanges opp i attestene. A-krimsenteret advarer også om at offentlige midler som betales for omsorg, kan ende opp i kriminelle pengestrømmer og brukes til å finansiere annen kriminalitet.
Kriminelle rekrutterer barna
Staten setter barn som allerede er tatt ut av familier på grunn av omsorgssvikt, vold eller andre alvorlige forhold, inn i miljøer der de voksne som skal beskytte dem, selv er kriminelle. Risikoen for rekruttering, press, utnyttelse og at institusjonene blir en del av kriminelle strukturer, er åpenbar. Når eiere og daglige ledere med kriminell tilknytning ansetter folk fra eget nettverk, svekkes hele ideen om barnevernet som et vern. Klassekampen skriver:
Rapporten avdekker hvordan eiere og daglige ledere som selv er involvert i kriminalitet, ansetter personer fra sitt nettverk i institusjonene der de passer på sårbare barn på vegne av det statlige barnevernet.
(…)A-krimsenteret uttrykker bekymring for at barn både gjennom institusjoner og fritidstilbud har kontakt med voksne med kriminell historikk og tilknytning til kriminelle miljøer.
«Dette gir risiko for at barna ikke blir ivaretatt på ønskelig vis», skriver A-krimsenteret og beskriver hvordan kriminelle nettverk gjennom eierskap, drift og som omsorgspersonell kan bygge lojalitet og skape press og forventninger om tjenester og kriminelt samarbeid langt inn i framtida.
Men problemet stopper ikke ved de private aktørene. Parallelt finnes et annet, like alvorlig systemproblem i Bufdirs retningslinjer. Institusjonsansatte har i praksis svært begrenset mulighet til å anmelde beboere for vold. Man kan enkelt se for seg hva som skjer når kriminelle besitter sentrale stillinger og kan rekruttere sårbare unge, mens lovverket forhindrer ansatte i å anmelde vold. Det er bukta og begge endene for de kriminelle aktørene.
Farlige retningslinjer
Ifølge Bufdirs retningslinjer er det enhetsleder som skal vurdere om opplysninger om straffbare forhold skal leveres til politiet. Ansatte kan ikke selv fritt anmelde. Dersom lederen vurderer ungdommen som «offer», står den ansatte uten reell mulighet til å få gjort noe med den volden eller truslene hun eller han utsettes for. Retningslinjene er utformet for å sikre enhetlig behandling og for å beskytte taushetsplikten, men konsekvensen er at den enkelte ansattes rettssikkerhet og sikkerhet underordnes en ledelsesvurdering.
Bufdirs retningslinjer, som er gjeldende også for private barnevernsinstitusjoner, presiserer følgende:
Barnevernstjenesten og barnevernsinstitusjoner har som hovedregel ikke adgang til å anmelde straffbare forhold begått av barn til politiet. Barnevernstjenestens adgang til å gi opplysninger til andre forvaltningsorganer, og til å anmelde eller gi melding om lovbrudd til påtalemyndigheten, kommer frem av reglene om barnevernstjenestens taushetsplikt. Les mer om dette i retningslinjens kapittel 3.3. Regelen begrunnes blant annet med hensynet til tilliten til barnevernstjenestens og institusjonenes behandlingsoppgaver.
Dersom du anmelder, gjør du deg automatisk skyldig i brudd på taushetsplikten du har signert ved ansettelse. Det er leders ansvar å vurdere hvorvidt anmeldelse er «riktig». Hvor farlig er ikke slike retningslinjer i hendene på kriminelle? De er ille nok i hendene på ikkekriminelle.
Vi har tidligere belyst historien om «Trine», tidligere ansatt ved en statlig barnevernsinstitusjon på Vestlandet. Hun ble utsatt for alvorlige, reelle drapstrusler. En ungdom hadde skaffet seg drapsvåpen og var klar til å bruke det. Enhetslederen ville likevel ikke anmelde. Det tok fire måneder med gjentatt press fra flere ansatte før forholdet endelig ble anmeldt. «Trine» utviklet posttraumatisk stresslidelse. Hun har i årevis ikke kunnet forlate boligen uten følge. Psykologen hennes har karakterisert det som skandaløst at alvorlig vold mot en ansatt fikk pågå over lang tid uten at ledelsen grep inn.
Et massivt systemproblem
Når man ser de to problemene i sammenheng, blir bildet enda mer alvorlig. På den ene siden plasseres sårbare barn hos private aktører med kriminelle koblinger. På den andre siden er de ansatte i stor grad avskåret fra å varsle politiet når de selv blir utsatt for vold fra beboere. Det skaper et dobbelt sårbart rom. Barn som kan bli rekruttert eller utnyttet, og voksne som skal beskytte dem, men som ikke har full rett til å beskytte seg selv.
Systemet er bygget slik at det skal prioritere barnets beste. Det er i utgangspunktet riktig. Men når «barnets beste» brukes til å overstyre de ansattes sikkerhet, og når det samtidig åpnes for at kriminelle nettverk kan kontrollere private institusjoner, blir resultatet det motsatte av beskyttelse. De ansatte blir mer utsatt. Barna blir mer utsatt. Og tilliten til hele barnevernet svekkes.
Klassekampen har forsøkt å få uttalelser om hva som skal foretas etter avdekkingen av de kriminelle nettverkene i barnevernsinstitusjonene.
Klassekampen har kontaktet Bufdir, Økokrim og Helsetilsynet, men ingen har foreløpig ønsket å kommentere saken.
Barne- og familieminister Lene Vågslid (Ap) skriver i en e-post til Klassekampen at saken framstår alvorlig.
«Vi har satt i gang en rekke prosesser på grunnlag av de foreløpige funnene. Barna i barnevernet skal være trygge, og pengene skal brukes på dem. Useriøse og kriminelle aktører har ingenting i barnevernet å gjøre», skriver Vågslid og legger til:
«Vi skal snu alle steiner for å unngå at de etablerer seg i sektoren og for å avdekke og stanse dem som allerede er der.»
Hva «en rekke prosesser» består i, er ikke enkelt å vite. Det man med sikkerhet kan vite, er at det per i dag ikke er trygt å være verken barn eller ansatt i en rekke norske barnevernsinstitusjoner. Slik går det når organiserte kriminelle inntar institusjonene og retningslinjene er utformet på en måte som støtter kriminell aktivitet. Det blir mange steiner å snu på, så mye er helt sikkert.