Vibe skriver at kontaktdiplomati «ikke er støtte eller politisk tilslutning». Det er en formalistisk distinksjon som sjelden overlever møtet med virkeligheten. Når en norsk statssekretær reiser til Teheran og møter Irans utenriksminister Abbas Araghchi, en mann med bakgrunn fra Revolusjonsgarden, samtidig som regimet henretter opposisjonelle og støtter væpnede grupper i regionen, sender det et signal. Det samme gjelder når NOREF, den statsfinansierte stiftelsen Vibe leder, har hatt hemmelige møter med Hamas-ledere for å diskutere hvordan terrorgruppen kan bedre sine forbindelser til Europa.
Dokumentene forteller
I august ble det kjent, gjennom dokumenter beslaglagt i Gaza og gjennomgått av NGO Monitor, at NOREF i mai 2021 møtte høytstående Hamas-representanter, blant dem Bassem Naim. Agendaen var blant annet «å megle i forholdet mellom Hamas og Den europeiske union». Hamas oppfattet åpenbart den norske kanalen som et redskap for å myke opp europeisk isolasjon. NOREF har selv bekreftet at dialogarbeid innebærer kontakt med ulike aktører, men understreket at det ikke innebærer støtte.
Problemet er at motparten tolker det annerledes – og at den tolkningen får politiske konsekvenser.
Samme logikk gjelder Iran. Norske møter med Araghchi og andre representanter for regimet har fortsatt, også i perioder der Iran har stengt og truet Hormuzstredet, støttet Russland og undertrykt egne borgere. Når norske diplomater samtidig argumenterer for at kontakt er nødvendig for å beskytte norske interesser, må man spørre: Hvilke konkrete resultater har denne kontakten levert? Har den dempet Irans regionale aggresjon? Har den reddet iranske liv? Eller har den primært opprettholdt Norges selvbilde som «fredsnasjon» mens regimet har fått diplomatisk oksygen?
Avgjørende forskjell
Vibe hevder at fjerne konflikter påvirker Norge gjennom energimarkeder, forsyningslinjer og verdensorden. Det er riktig. Men det følger ikke automatisk at løsningen er å sitte ved bordet med aktører som aktivt undergraver den ordenen. En liten stat er mer avhengig av forutsigbare allianser og klar verdiforankring enn av å være til stede overalt.
Når Norge prioriterer kanaler til Teheran og Gaza mens forholdet til Israel er på et historisk lavmål, og mens allierte i Europa og USA reagerer med skepsis, er det ikke åpenbart at handlingsrommet øker. Det kan like gjerne krympe.
Det er en forskjell mellom stille, diskret diplomati og en politikk som offentlig signaliserer at alle aktører er likeverdige samtalepartnere. Det første kan være nyttig. Det andre gir autoritære regimer og terrorgrupper anledning til å fremstille seg som legitime. Når NOREF og norske myndigheter samtidig finansieres av skattebetalere og opererer med mandat fra Utenriksdepartementet, er skillet mellom «uavhengig dialog» og offisiell politikk mer teoretisk enn reelt.
Beredskap eller selvbedrag?
Vibe har rett i at militær styrke alene ikke skaper stabilitet. Men det motsatte er heller ikke sant, at diplomati med alle automatisk gjør oss tryggere. I praksis har den norske linjen ofte prioritert tilstedeværelse og prosess over resultater og prinsipper. Den har gitt regimer som systematisk bryter folkeretten en arena, samtidig som den har svekket tilliten hos demokratiske partnere som forventer klarere standpunkter. Ikke minst er skattebetalernes tillit tynnslitt.
Å snakke med alle kan være nødvendig i enkelte situasjoner. Å gjøre det til et prinsipp som nesten aldri tillater seleksjon, er noe annet. Det er da kontaktdiplomatiet slutter å være beredskap og begynner å ligne legitimering. Og legitimering av aktører som Hamas og det iranske regimet er ikke norsk sikkerhetspolitikk. Det er en kostnad vi betaler for å opprettholde en selvforståelse som stadig færre utenfor den norske utenrikspolitiske boblen deler.