Frps sterke stilling på målingene er reell, all den tid partiet nå jevnt ligger over 30 prosent på flere målinger. I den siste målingen fra Nettavisen havner Frp som klart største parti med hele 31,4 prosent.
Partiet har klart å samle en bred oppslutning grunnet folks misnøye med innvandringspolitikk, avgifter, energipolitikk og det mange opplever som en politisk elite som ikke tar vanlige folks bekymringer på alvor. Listhaug er en effektiv kommunikator på disse områdene. Hun snakker klart, hun treffer et betydelig segment av velgerne, og hun har gjort Frp til det klart største partiet.
Men statsministerrollen handler om mer enn å være best på de sakene som mobiliserer den egne velgermassen. Den handler om å fremstå som en leder som kan representere landet i sin helhet, også utad. Her er Støre fortsatt sterkere, viser Nettavisens måling. Han har lang erfaring fra Utenriksdepartementet, FN-systemet og internasjonale fora. For mange velgere, også blant dem som er kritiske til Arbeiderpartiets regjeringspolitikk, framstår han som mer trygg når det gjelder Norges plass i verden.
Listhaug har ikke den samme tyngden. Og det er ikke bare et spørsmål om personlig bakgrunn, det handler om at partiet hun leder i praksis mangler en gjennomarbeidet utenrikspolitisk profil, og ikke minst mangler Listhaug Støres enorme nettverk.
Et utenrikspolitisk tomrom
Frp har i årevis prioritert innenrikspolitiske saker. Innvandring, skatter, bilavgifter, eldreomsorg og byråkrati har vært de tydelige merkesakene. Utenrikspolitikken har i stor grad vært underordnet, eller blitt redusert til generelle formuleringer om NATO-medlemskap, støtte til Israel og skepsis mot et overnasjonalt byråkrati i Brussel.
Det er ikke nødvendigvis feil prioritert for et protestparti som ønsker å utfordre det politiske etablissementet. Men det blir et problem når partiet nærmer seg regjeringsmakt og statsministerkandidaten skal vurderes på mer enn innenrikspolitiske spørsmål.
Norge er et lite land med store internasjonale interesser. Energisikkerhet, forholdet til USA, Russland, Kina, Midtøsten, EØS-avtalen og Norges rolle i NATO er sentrale for norsk velferd og sikkerhet. Når Frp ikke har en tydelig, konsistent og gjennomdiskutert linje på disse områdene, blir det vanskelig for Listhaug å fremstå som en selvskreven statsministerkandidat for velgere utenfor partiets kjerne.
Støre, derimot, kan falle tilbake på en lang karriere der utenrikspolitikk har vært en hoveddel av identiteten. Selv når Aps oppslutning er lav, overføres naturlig nok noe av den institusjonelle tyngden til ham personlig.
Det er nettopp dette tillitsgapet målingen avdekker.
Et tydelig skille
Frp kan ha 31,4 prosent, men det betyr ikke automatisk at like mange ser for seg Sylvi Listhaug som statsminister. En del av Frp-velgerne kan foretrekke partiet som korrektiv og pressgruppe, uten nødvendigvis å ønske det i regjeringskontorene med full utenrikspolitisk makt. Andre velgere, som er misfornøyde med Ap, kan likevel synes at Støre er tryggere i den internasjonale rollen.
Dette er ikke unikt for Norge. I flere europeiske land ser man at partier med sterk mobiliseringsevne på innvandring og «vanlige folks» saker sliter med å oversette oppslutningen til bred statsministertillit. Velgerne skiller mellom protest og regjeringsdyktighet. Utenrikspolitikken er ofte det området der skillet blir tydeligst. Selv statsministere for tradisjonelle styringspartier kan slite med spagaten mellom sterk innenrikspolitisk profil og svak utenrikspolitisk profil. Labours nye statsminister Andy Burnham er et aktuelt eksempel, der nettopp den utenrikspolitiske svakheten ble nevnt som årsak til at «the Burham bounce» allerede er i ferd med å dabbe av blant britene, slik NRKs utenrikskorrespondent påpekte i nyhetssendingen torsdag.
Nettavisens måling viser to parallelle realiteter. På den ene siden har Fremskrittspartiet en formidabel posisjon som landets største parti. På den andre siden har Jonas Gahr Støre fortsatt et personlig forsprang som statsministerkandidat. Gapet mellom disse to tallene handler i stor grad om at Frp ennå ikke har overbevist nok velgere om at partiet er rustet for den fulle tyngden av regjeringsansvar, inkludert den internasjonale delen av det.