Kong Harald er død, og regjeringen har fastsatt en nasjonal sørgeperiode som varer fram til gravferden. I den anledning har myndighetene laget en veileder. Den understreker det enkleste og mest grunnleggende, at sorg er personlig. Det finnes ingen rigid fasit. Det er et klokt utgangspunkt, for i et samfunn som sjelden stopper opp, er nettopp evnen til å gjøre det et tegn på styrke.
Kong Harald bar embetet i over tre tiår. Han var en rolig, menneskelig og gjennomgående anstendig skikkelse som holdt fast ved det enkle valgspråket «Alt for Norge». Han regjerte i en tid med enorme samfunnsendringer, og gjennom tiårene var han tydelig på at han var en konge for alle. Han var også tydelig på at kongens rolle hviler i tradisjonene. I 2008 trosset kong Harald stortingsflertallet og ba politikerne om ikke å røre Grunnlovens fjerde paragraf. Den sier at monarken må bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion. Kongen representerte en stabilitet som mange savner.
Når et slikt menneske går bort, åpner det seg et rom ikke bare for privat sorg hos dem som sto ham nær, men for noe større, en kollektiv pause. En mulighet til å minnes det vi har felles, før vi igjen vender tilbake til det som skiller oss.
Behovet for å stanse
Et samfunn som ikke evner å stoppe opp, er fattig. Det høres dramatisk ut, men det er en enkel iakttagelse. Når alt skal fortsette i samme tempo – debattene, kritikken, poengene, posisjoneringene – mister vi evnen til å ta inn over oss at noe faktisk er endret. Døden er den ultimate påminnelsen om grenser. Den minner oss om at ikke alt bør diskuteres samtidig, og at ikke alt må avgjøres i øyeblikket.
I dagene fram til gravferden 9. september har vi en sjelden anledning. Kirkeklokkene har allerede ringt. Flaggene vaier på halv stang. Folk legger ned blomster og tenner lys. Barn lager tegninger. Kondolanseprotokoller ligger framme. Det er et fellesskap i disse ritualene. Vi tar det som har skjedd innover oss sammen.
Regjeringens veileder treffer derfor godt når den understreker at det ikke finnes detaljerte påbud. Private arrangementer kan gå som normalt. Kultur og idrett kan fortsette. Samtidig oppfordres det til verdighet, et minutts stillhet, et portrett, et lys. Poenget er ikke å pålegge sorg, men å åpne for den. Det er ikke så vanskelig å forstå, selv om det allerede har kommet påstander om at det er forvirrende å bli pålagt å sørge.
Kritikken kan vente
Det finnes berettiget kritikk av kongehuset. Det har det alltid gjort, og det vil det fortsette å gjøre. Spørsmål om økonomi, roller, åpenhet, maktfordeling og modernisering er legitime. De hører hjemme i en demokratisk samtale. Men det finnes også en tid for dem.
Å insistere på at kritikken må fortsette midt i den nasjonale sørgeperioden, er ikke nødvendigvis et tegn på prinsippfasthet. Det kan like gjerne være et tegn på manglende dømmekraft eller på en form for rastløshet som ikke klarer å tåle stillhet. Et samfunn som hele tiden må være i debattmodus, mister noe viktig og noe det er stort behov for, nemlig evnen til å samles om det som er større enn de enkelte standpunktene.
Kong Harald selv sto for en form for samling. Han var ikke partipolitisk, men han var politisk i den dypere betydningen. Han forsto at et folk trenger symboler og felles referansepunkter. Når han nå er borte, er det mulig å ære den rollen uten å late som om monarkiet er hevet over all kritikk. Det ene utelukker ikke det andre. Det handler bare om timing.
Et rastløst samfunn er et fattig samfunn
Vi lever i en tid der stillhet ofte oppleves som mistenkelig. Hvis man ikke ytrer seg, har man kanskje ikke meninger. Hvis man ikke kritiserer, er man kanskje naiv. Hvis man ikke «tar et oppgjør», er man kanskje medløper. Denne logikken er utmattende, og den er fattig. Den reduserer det offentlige rommet til en arena for stadig skjerpede fronter.
Landesorgen gir oss en pause fra nettopp det. Den minner oss om at det finnes øyeblikk der det viktigste ikke er å ha rett, men å være til stede, der det viktigste ikke er å vinne debatten, men å erkjenne et felles tap. Kanskje er det viktigste ikke å posisjonere seg akkurat nå, men å stå sammen en stund.
Det betyr ikke at vi skal late som om alt er idyll. Det betyr at vi anerkjenner at noen øyeblikk krever en annen tone. Akkurat som man ikke begynner en begravelse med å diskutere den avdødes feil, bør vi heller ikke bruke de første dagene etter en konges død til å gjenoppta kritikken av kongehuset.
Tiden fram til gravferden er en mulighet til å huske hva Kong Harald faktisk betydde for mange, den rolige stemmen, den menneskelige tilstedeværelsen, den lange tjenesten. Det er en mulighet til å se at et folk fortsatt kan samles om noe, selv i en polarisert tid. Det er en mulighet til å øve på det enkleste og vanskeligste; det å stoppe opp. Det går faktisk an å vente. Argumentene forsvinner ikke av å vente.
Et ønske om å bevare verdier
I vårt eget kommentarfelt hadde en leser gjort seg betraktninger som mange nok deler:
Vi skal hedre kong Harald for hans livsgjerning med dronning Sonja ved hans side. Det står det respekt av gjennom nesten 58 år og det må vi tenke på og reflektere over. Det er ingen lett vei å vandre for noen av dem. Men, når vi ser litt videre — noe jeg kjenner er tungt akkurat nå jeg også – men, landet vårt videre og jeg er bekymret den veien det går.
Vi kan ikke slutte å bry oss og landet går ikke bare videre og det er nettopp poenget at det er landet vårt. Det betyr ikke at landet vårt må være Blenda-hvitt, men i mitt syn så er det snakk om å bevare det norsk verdisynet, likeverd, dugnadsånden, fellesskapet og omtanken for samfunnet og den verdien å ta vare på hverandre.
Når gravferden er over, vil hverdagen vende tilbake. Debattene vil fortsette. Kritikken av kongehuset vil komme, og den bør komme. Men først har vi disse dagene. De er et uttrykk for at demokratiet også rommer stillhet, respekt og felles minne.
Hovedillustrasjon: Skjermbilde NRK