Debatten om hvor mye eller lite politikere skal tåle av hets, fortsetter ufortrødent videre. Det som er åpenbart er at hets skal forstås som noe annet enn lovregulerte hatefulle ytringer og også noe annet enn trusler. Da gjenstår spørsmålet om hva hets egentlig er, og ikke minst gjenstår spørsmålet om hvordan hetsen ser ut.
Etter morgenens debatt mellom Høyres Ola Svenneby og Frps Jon Helgheim er sannsynligvis ingen klokere på hvordan hets skal defineres. Det foreslås sågar fra NRKs studio at det handler om mengde, at hets kan være summen av mange kritiske kommentarer, og at hetsen rammer enkelte grupper i større grad enn andre. Utøya-generasjonen og jenter og kvinner er mer utsatt. Av det kan man kanskje utlede at hets er en følelse mer enn noe konkret. I alle tilfelle vil det være nødvendig at offentligheten får se hva hetsen består i.
Et initiativ om åpenhet
Vi har tidligere belyst hvordan PSTs varsler en hardere linje mot nettbasert hets og trusler mot politikere. Antallet straffesaker har økt, og PST lover at de som går for langt kan få «besøk på døren». PST vil beskytte demokratiet, heter det. Men det viktigste spørsmålet er dog hvor grensen mellom straffbar trussel og legitim, hard kritikk av makten går. Historien viser at når staten begynner å definere for bredt hva som er «akseptabel» kritikk, er det sjelden de mektige som taper. Det er de uten makt og innflytelse som først blir stille.
Når det gjelder hets og ikke minst lysten til å fjerne hetsen, har det nylig skjedd noe interessant på en av verdens største sosiale medieplattformer. For tre dager siden kunngjorde Elon Musk at alle sensurkrav fra myndigheter nå er synlige i X-plattformens infrastruktur. «Alle sensurkrav fra myndigheter er nå synlige», skrev han på X. Uttalelsen kom i forbindelse med en oppdatering av den åpne kildekoden for plattformens «For You»-algoritme.
Tiltaket innebærer at brukere skal kunne se når en myndighet ber om at et innlegg fjernes eller at en konto begrenses. Der det er mulig, skal også hvilken myndighet som har fremsatt kravet og det juridiske grunnlaget oppgis. Målet er å skille mellom plattformens egne modereringsbeslutninger og de som skyldes statlige pålegg.
Fra hemmelig press til offentlig innsyn
I flere år har myndigheter i en rekke land sendt takedown-krav til sosiale medier uten at offentligheten har hatt full oversikt. Dette har også skjedd i Norge, og gjennomsiktigheten har vært fraværende.
Når offentligheten kan se hvem som ber om å dempe hvilke ytringer, blir det interessant å se om det avdekkes mønstre over hvillke stemmer som ønskes fjernet.
Ytringsfrihet er lite verdt hvis myndigheter i det stille kan forme hva innbyggerne får se. Når kravene holdes hemmelige, blir det umulig for offentligheten å vurdere om presset er legitimt, overdrevet eller politisk motivert. Synlighet tvinger myndighetene til å operere i åpent lende.
Dette er spesielt relevant i land som vårt, der myndighetene har brukt «bekjempelse av desinformasjon» eller «beskyttelse av samfunnssikkerhet» som begrunnelse for å dempe kritikk. Når kravene blir offentlige, kan journalister, forskere og vanlige brukere granske mønstrene. Hvilke temaer utløser flest krav? Hvilke land er mest aktive? Hvordan begrunnes de?
Flytter balansen
Hetsen som stadig nevnes i norsk debatt bør også vises fram. Når det nevnes i Politisk kvarter at avgått Auf-leder Gaute Skjervø har fått 30.000 hetsende kommentarer, er det helt avgjørende at dokumentasjon framlegges på en annen måte enn at det trekkes ut ett og annet grovt eksempel. Det er behov for å vise fram det «spøkelset» som ingen får se. Er «du er dum» hets? Eller går grensen et annet sted?
Som vi belyste i saken PST balanserer på en tynn line, er det helt nødvendig med en synlig grense for hvilke ytringer Ola Nordmann kan framsette.
Det er viktig å merke seg at politikere ikke er en beskyttet gruppe i straffeloven § 185. Det betyr faktisk at grov hets mot politikere som gruppe ikke er straffbart etter denne bestemmelsen. Det finnes ingen lovfestet rett til å slippe unna hets, da må i så fall en ny lovbestemmelse på plass. Det er det gode grunner til å la være.
Hets mot makta
Når politikere føler seg utrygge, svekkes demokratiet, fastslår et bekymret PST. Som eksempler trekkes det i artikkelen fram at AUF-leder Gaute Skjervø har fått mobil voldsalarm, og Frps Simen Velle og hans familie har mottatt trusler på livet. Bekymringen for at reelle trusler kan skremme folk fra å delta i politikken, særlig unge og kvinner, er forståelig, men man kan ikke på samme tid utvide forståelsen av trusler til å omfatte alle ytringer som kan få politikere til å føle seg utrygge. Hvor går da grensen? Jeg klarer ikke la være å tenke på kommentarfeltet hos AUF-leder Gaute Skjervø, der ikke engang daværende FpU-leder Simen Velle evnet å besvare et enkelt ja/nei-spørsmål om hvorvidt han ønsker innført en lov som forbyr hets mot makta.
I et fungerende demokrati er retten til å kritisere dem som styrer samfunnet en av de mest sentrale frihetene. Dette inkluderer sterk, ironisk, sarkastisk og også upassende kritikk. Politikerne har valgt seg en offentlig rolle og må tåle mer enn vanlige borgere.
Synlighet flytter balansen fra stille, institusjonell innflytelse til offentlig innsyn. Det er nå tre år siden vi avdekket at en udokumentert historie om trusler og hets mot en ung politiker fikk vokse seg fra lokalpressen helt opp til PST – og dertil ble vektlagt ved utforming av PSTs satsningsområder. Historien var ikke sann.
Hemmelighold beskytter makten. Åpenhet beskytter offentligheten. Vis fram spøkelset «hets», så går det an å ha en ærlig debatt.