Traumer kan skjerpe moralen og mobilisere, men det skjer på bekostning av nyanser, tvil og kompromissvilje, egenskaper som er helt sentrale i demokratisk politikk.
For bare en måned siden publiserte European Center for Populism Studies en spennende studie med tittelen The Orphan Paradox in India and the USA. På norsk kan det oversettes til noe slikt som «Det foreldreløse paradokset», til tross for at studien ikke konkret er rettet mot foreldreløse som senere gjør karriere i politikken. Studien omhandler politikere som har opplevd noe traumatisk tidlig i livet og hvordan psyken deres er formet av dette når de gjør karriere, og hvordan de skiller seg fra mer tradisjonelle politikere.
Mens dynastiske ledere arver politisk kapital, er «foreldreløse» ledere ofte tvunget til å konstruere den. Biografiene deres resonnerer med borgere som oppfatter seg selv som marginaliserte, oversett eller ekskludert fra etablerte maktsystemer. Det lar utenforstående, som foreldreløse barn, tale folkets sak mot etablissementet, noe som har vært tydelig de siste årene i den populistiske vendingen og fremveksten av amatørpolitikere. I denne forstand representerer den foreldreløse og arvingen to konkurrerende veier til politisk legitimitet: den ene forankret i arv og kontinuitet, den andre i motgang og selvskaping.
Dinesh Sharma og Gregory W. Streich som har gjennomført studien skiller mellom traumagenic outsiders (ledere formet av tidlig tap, traumer, fattigdom eller utenforskap) og patrician insiders (ledere fra stabile, privilegerte bakgrunner), og forklarer hvordan de traumebelastede appellerer til velgerne.
Drivkraft og autensitet
Traumer kan gi sterk drivkraft. Ofre eller overlevende blir ofte engasjerte aktivister fordi de søker mening, rettferdighet eller for å forhindre at andre opplever det samme. Forskningen viser at politisk engasjement kan fungere som en form for meningsskaping etter traumer, og det er utvilsomt et gode. Men det finnes også baksider.
I en tid der tilliten til «eliten» er lav, oppfattes personlig lidelse ofte som bevis på ekte erfaring og moral. Den som har «vært gjennom det», får en form for uimotsigelig tyngde. Både velgere og medier tiltrekkes av bakgrunnshistorier om overlevelse og «rettferdighet».
I dagens politikk belønnes ofte gruppebaserte lidelsesfortellinger. Å ha opplevd diskriminering, vold, undertrykkelse og i verste tilfelle terror, gir legitimitet i debatter om rettigheter, makt og urett, uavhengig av om løsningene som presenteres er direkte autoritære.
I krisetider søker mange seg mot ledere som speiler deres egen sårbarhet eller motstandskraft («traumagenic outsiders»).
Hva traumer gjør med tenkningen
Mange bearbeider traumer og beholder nyansert tenkning, men det er et dokumentert mønster at lidelsen ofte blir til en moralsk linse. Det som likner på det som forårsaket smerten blir definitivt ondt, og kompromiss kan føles som svik. Nyanser blir farlige eller irrelevante. Verden deles i trygt/utrygt, god/ond, oss/dem.
Forskningen viser at traumer er knyttet til mer rigid tenkning, vanskeligheter med å holde flere perspektiver samtidig og sterkere tilbøyelighet til absolutter. Polariserte tenkemåter fungerer delvis som bindeledd mellom traumeeksponering og senere rigiditet.
Klinisk litteratur behandler nettopp den rigide, absolutte tenkningen som et kjerneproblem etter traumer, og verre er det at rigiditet kan predikere ekstreme holdninger og vilje til å bruke vold som virkemiddel.
Man skal ikke bagatellisere opplevelser av utenforskap, opplevd vold og levde liv, men når samfunnet systematisk løfter traumatiserte stemmer uten å stille krav til kognitiv fleksibilitet, får man følgende mer polarisert og mindre pragmatisk politikk. Vi risikerer midt oppi all lidelsen å miste nysgjerrighet på hverandres perspektiver og helt nødvendige nyanser, ikke bare i politisk debatt, men i møter med hverandre generelt.