Demografi

Er Dearborn, Michigan, ferdig erobret?

Dearborn i Michigan er blitt et av de mest omtalte eksemplene på hvordan rask demografisk endring kan omskape en amerikansk by. Islam inneholder en klar ekspansjons- og erobringsdimensjon, og hvordan disse utspiller seg i praksis, ser man tydelig i Dearborn. Mønsteret er gjenkjennelig fra flere vestlige byer. Først kommer krav om religiøs toleranse og tilrettelegging. Deretter følger politisk representasjon og innflytelse i institusjoner. Til slutt oppstår forventninger om at religiøse normer skal prege det offentlige rommet. 

Det er allerede seks år siden folketellingen i Dearborn viste at muslimer er i overtall i den mellomstore byen i Michigan. Ifølge folketellingsdata fra 2020 utgjør personer med MENA-bakgrunn rundt 54,5 prosent av byens om lag 110.000 innbyggere, noe som var og fortsatt er den høyeste andelen i USA.

Byens store moskeer som sender bønnerop over høyttalere, arabiskspråklig materiell i lokalforvaltningen og jevnlige, omfattende islamske prosesjoner, har bare tiltatt. Kommer man til byen, får man en opplevelse av å være i Midtøsten. Det er arabisk skilting av alt fra trafikk til butikker og arabisk snakkes i gatene.

I sosiale medier kan man se opptak fra Dearborn, eksempelvis her. Burkakledde kvinner og barn opptrer i store prosesjoner i Dearborns gater, mens mennene er ikledd sort. Det er et øyeblikksbilde av hva som har skjedd med byen i løpet av få år, og leder ikke akkurat tankene til «the land of the free and the home of the brave».

Borgermesteren er muslim, byrådet har sterk arabisk-amerikansk representasjon, og offentlige arrangementer som Ashura- og Arbaeen-prosesjoner trekker tusenvis av deltakere.

Markeringer er knyttet til sjiittisk tradisjon, men de har også tydelige politiske overtoner. Uavhengige reportasjer har dokumentert hvordan engelsk ikke lenger er standardspråket i mange nabolag, og hvordan islamske normer i økende grad preger det offentlige livet.

Det sentrale poenget er likevel at den kulturelle og politiske tyngdepunktet har forskjøvet seg så langt at spørsmålet om hvor grensen mellom sharia og amerikansk lov går, nå stilles åpent.

Michigan News Source hadde nylig en artikkel med overskriften Islamiseringen av Dearborn er nå en nasjonal debatt.

Islam i monitor

Vi har en muslimsk ordfører, Abdullah Hammoud, som fortalte en kristen at han ikke er velkommen i byen. Den muslimske politisjefen skrøt av hvordan en stor økning i antallet arabiske politibetjenter tjente byen bedre, og avsluttet skrytingen med en muslimsk bønn. Og byen ga nytt navn til en del av en gate til ære for en fremtredende innbygger som ifølge grupper som følger med på islamiseringen sier feiret terrorister fra Midtøsten.

Og den nyeste hendelsen er en terroretterforskning fra FBI som startet i Dearborn, der åtte personer er siktet i forbindelse med terrorplanlegging. FBI-påstandene som er lagt frem i straffesakene er uten tvil de mest alvorlige i hendelsesrekken. FBI siktet fem personer fra Dearborn og hevdet at de forhindret et større terrorangrep planlagt til Halloween.

Dokumentaren I went undercover in Dearborn, Michigan tegner et enda mer alvorlig bilde av utviklingen i den amerikanske, eller skal man si arabiske, byen. Justin Kanda, som selv er kristen palestiner, forteller at det er på sin plass at utviklingen i Dearborn vekker nasjonal debatt. Han sier at problemet ikke er at det flytter enormt mange arabere til byen eller at de har med seg kulturen sin, problemet er at de påtvinger alle andre denne kulturen.

Hvor organiserte de er og hvor mange og høylytte de er, ser man tydelig i eksempelvis denne videoen:

Se til Storbritannia

For å forstå hvor dette kan føre, er det nødvendig å se til Storbritannia, landet som i praksis har hatt sharia-råd i flere tiår. Disse organene, ofte kalt «sharia councils», er ikke formelle domstoler og har ingen lovbestemt myndighet under britisk rett. De er «frivillige» religiøse rådgivningsorganer som hovedsakelig behandler ekteskap, skilsmisse (særlig islamsk skilsmisse, talaq og khul), arv og familiære tvister for muslimer som ønsker en religiøs avgjørelse i tillegg til, eller i praksis i stedet for, den sivile prosessen.

Dearborn, Michigan burde kaste blikket på Manchester. I Manchester er flere bydeler nå såkalte no-go-soner for hvite. Barna oppdras så strengt islamsk at det samsvarer med Talibans lære, og korset er plukket ned fra kirkespiret. Den tidligere kristne kapellet huser nå byens moské og sharia-råd. Vi omtalte nettopp Manchester i saken Kirken som ble moské og shariaråd er symbolet på Englands segregerte byer, og kan ta med et utdrag:

Didsbury mosque er ikke bare samlingssted for muslimer som skal til fredagsbønn. Moskeen huser også byens shariaråd under navnet Didsbury Islamic Centre. Rådet utsteder blant annet fatwaer og avsier avgjørelser i familiefeider, men sørger også for ekteskapsinngåelser og skilsmisser – alt i henhold til sharia.

Måneder uten å se en hvit

Bydelen Didsbury i Manchester er ikke den eneste segregerte bydelen i den engelske storbyen. Forfatter og politisk rådgiver Ed Husain, som er professor ved Walsh School of Foreign Service ved Georgetown University, har skrevet boken Among the Mosques: A Journey Across Muslim Britain, hvor han ser nærmere på noen av Storbritannias største moskeer og muslimske samfunn.

Daily Mail har lest boken av professoren, som selv ble radikalisert i sin ungdom og trent for jihad av de samme menneskene som trente Omar Khyam, leder for planlegging av Bluewater-bombingen.

Områder som Bolton, Dewsbury og Black blir beskrevet «et annet univers», og samtidig sier han om deler av byene han har besøkt: «En muslim kan tilbringe måneder uten noen som helst kontakt med det vanlige «hvite» Storbritannia.

Organisert undertrykking

En uavhengig gjennomgang initiert av Home Office i 2018, ledet av professor Mona Siddiqui, anslår at det finnes mellom 30 og 85 slike råd i England og Wales. Det finnes ingen offisiell, oppdatert telling, og enkelte anslag ligger høyere. Home Office-rapporten understreker at rådene ikke har juridisk bindende kraft, men dokumenterer samtidig problematiske praksiser.

Nesten alle som bruker rådene er kvinner, og over 90 prosent av sakene handler om islamsk skilsmisse. Kritikere, blant dem kvinneorganisasjoner og menneskerettighetsgrupper, peker på systematisk diskriminering. Menn kan i praksis skilles gjennom enkle uttalelser, mens kvinner ofte må forhandle, betale eller bevise at de har «gyldig grunn». Enkelte råd har oppfordret kvinner til å returnere til voldelige ektemenn. Arveregler som gir døtre halvparten av det sønner får, og mulighet for polygami, er også dokumentert. The Times har rapportert om kvinner som opplever at de må «betale løsepenger» for å komme ut av ekteskapet, og om apper for sharia-kompatible testamenter der menn kan velge opptil fire koner.

Europaparlamentets menneskerettighetsorgan, Europarådet, har uttrykt bekymring for at disse rådene undergraver kvinners rettigheter og skaper et parallelt system under sosialt press. Til tross for gjentatte advarsler har britiske regjeringer valgt ikke å regulere dem strengt, med henvisning til religionsfrihet.

Parallellen til Dearborn

Dearborn er ikke Storbritannia. USA har en sterkere konstitusjonell tradisjon for sekularisme og individuell rettighetsbeskyttelse. Ingen amerikansk by kan formelt innføre sharia som overordnet lov. Men det britiske eksempelet viser hvordan et parallelt system kan vokse frem uten formell lovendring – gjennom sedvane, sosialt press og institusjonell tilrettelegging.

Når en by når et kritisk flertall eller nær-flertall av islam som religiøs gruppe, endres forventningene. Toleranse blir til krav om anerkjennelse, anerkjennelse blir til institusjonell makt, og institusjonell makt skaper press for at majoritetens normer skal gjelde bredere. I Storbritannia har dette skjedd gjennom sharia-rådene. I Dearborn skjer det gjennom bønnekall over høyttalere, arabisk i offentlige dokumenter, store religiøse prosesjoner og en politisk kultur der islamske normer i økende grad preger det offentlige rommet.

Dearborn er et konkret sted der demografisk endring allerede har produsert politisk og kulturell transformasjon. Det britiske eksempelet gir en pekepinn på hva som kan følge dersom utviklingen fortsetter uten klare grenser. Hvordan USA – og Vesten generelt – velger å håndtere slike situasjoner, vil avgjøre om grensen trekkes ved lovens bokstav, eller om den gradvis flyttes gjennom sedvane, politisk press og krav om «respekt for kulturell egenart».

Så kan vi tørt nevne i sakens anledning at HRS belyste at sharia tar over i en rapport i 2006: Moskeer i Norge og deres ekstremisme. Det er neppe annerledes i moskeene i Dearborn. Islam er en uttalt erobringsreligion. Hvorfor da la seg forbløffe av at islam erobrer?

Foto: Begivenhet i Dearborn fra Facebook