Det er nettavisen Valeurs Actuelles som har presentert funnene i en meningsmåling gjennomført av Cluster17 og Le Point, og trenden i fransk politikk er mer enn tydelig. Meningsmålingen «bekrefter en nå godt etablert trend: den nasjonalt orienterte høyresidens udiskutable dominans i opinionen».
Det er oppslutning om de ulike politiske kandidatene som er målt, ikke bare partioppslutning, og Jordan Bardella (38 %) og Marine Le Pen (37 %) dominerer fullstendig, mens president Emmanuel Macron ligger på bunn med kun 16 prosent oppslutning.
Jordan Bardella har vært leder av partiet Rassemblement National siden 2022. Han er i tillegg til å være partileder også leder for gruppa Patrioter for Europa i EU-parlamentet for perioden 2024–2029. Bardella tok over etter Marine Le Pen som partileder, og han minner på mange måter om Frps Simen Velle. Han er ung, svært aktiv på sosiale medier og er veldig populær blant unge velgere.
Macron og Støre er to sider av samme mynt
Det er slående hvor like situasjonene er i Frankrike og Norge.
Der Emmanuel Macron kom til makten som en «fornyer» og sentrumskandidat, er han i dag en av de mest upopulære presidentene i moderne fransk historie. Nordmenn kan kjenne igjen mønsteret. Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet vant valget i fjor på løfter om trygghet, stabil rente og velferd, men har siden falt som en stein, ikke minst grunnet økende levekostnader, renteøkning, innvandringsutfordringer og en følelse av at regjeringen er mer opptatt av internasjonale ambisjoner enn hverdagsproblemene til vanlige folk.
Både Macron og Støre representerer en teknokratisk, globalistisk stil som mange velgere opplever som fjern og arrogant. Det bør tillegges at misnøyen ikke bare er økonomisk. Tillitsbruddet handler like mye om at velgerne i Norge og Frankrike har mistet det man kan omtale som kulturell og nasjonalorientert tillit.
Ytre høyre vokser, de etablerte høyrepartiene sliter
I Frankrike er det altså Rassemblement National, med Bardella i spissen, som høster fruktene av at styringspartiene ikke virker å ha interesse for folks hverdag. Den unge, velartikulerte Bardella appellerer bredt, også utenfor kjernevelgerne. Samtidig klatrer Éric Ciotti, som har flyttet seg tydelig mot høyresiden, mens tradisjonelle republikanere sliter.
For meningsmålingen viser det samme mønsteret for tradisjonelle høyrepartier i Frankrike som for Høyre i Norge. Midt i tidenes politiske høyrebølge klarer de ikke å mobilisere. Årsakene er antakelig også tilsvarende i begge land. Både Høyre og Les Républicains har lenge vært for forsiktige eller opptatt av å fremstå som «ansvarlige» overfor mediene og Brussel.
Velgerne går ganske enkelt lei av en høyreside som ser til forveksling ut som venstresiden, og flytter derfor til partier som er villige til å snakke tydelig om masseinnvandring, integreringsproblemer, energi og nasjonal identitet.
Her hjemme ser vi et lignende bilde som i Frankrike. Fremskrittspartiet er dobbelt så stort som Høyre i flere målinger og trekker kraftig på økonomisk politikk, innvandringskritikk, velferdsstatens bærekraft og nasjonal suverenitet.
Presidentvalg i 2027
I Frankrike peker alt mot et sterkt presidentvalg i 2027 for Rassemblement National, all den tid et stort og misfornøyd konservativt og nasjonalt velgergrunnlag ikke lenger føler seg representert av de tradisjonelle partiene.
Hvis den etablerte høyresiden fortsetter å fremstå som en blek kopi av sentrum-venstre på sentrale saker som innvandring og energi, risikerer de å bli ytterligere marginalisert.
Fellesnevneren er en voksende kløft mellom folk og elite. Franskmenn er lei av Macron. Nordmenn er lei av Støre. Begge land viser at når etablissementet ikke leverer på velferd, trygghet og kulturell kontinuitet, vender velgerne seg mot de som tør å utfordre systemet. Den europeiske høyrebølgen er et rasjonelt svar på mange års mislykket politikk. Spørsmålet er om de tradisjonelle konservative partiene klarer å tilpasse seg, eller om de blir erstattet.
Valeurs Actuelles går så langt at de beskriver Macron som «en leder på respirator». Det kan jo være et frampek for Støre, der det kunstige åndedrettet til Arbeiderpartiet i form av hjemhenting av Jens Stoltenberg ser ut til å miste effekt over tid.