Det har vært rettet mye kritikk mot USAs president Trump og Israels statsminister «Bibi» Netanyahu for at de i februar gikk sammen om å angripe Iran. Formålet med angrepet var dels å ødelegge Irans muligheter til å sende ballistiske missiler til nabolandene, i sær mot Israel, noe Iran hadde holdt på med i årevis.
Men vel så viktig var å sette en endelig stopper for at Iran kunne utvikle atomvåpen. Selv om amerikanske B2 bombefly ved to anledninger, den 22. juni 2025 og 1. mars i år, bombet de stedene der Iran anriker uran, har det vært usikkert hvilken effekt angrepene hadde. Vi vet ikke om USA lyktes med å sette en endelig stopper for Irans ambisjoner om å bli en atommakt, eller om det bare har skjedd en utsettelse. Det eneste vi vet er at Iran selv sier at de kun anriker uran til sivilt bruk, det vil si til bruk i atomkraftverk, noe som er blank løgn. Selv de mest avanserte atomreaktorene bruker uran med en anrikingsgrad på maksimalt 20% og Iran har selv sagt at de har anriket til 60%. Da er ikke veien lang til 90%. Hvis det skjer, kan de lage atombomber som kan utslette Israel fra jordens overflate.
Og det er akkurat det de vil.
Fra asken til ilden
Selv om USA og Israel har «tatt ut» den ene iranske lederen etter den andre, og den eller de som de facto leder Iran i dag synes å være ledelsen i den såkalte Revolusjonsgarden, har ikke Iran blitt enklere å hanskes med enn før krigen. Snarere tvert imot.
Hvorfor har det blitt slik? Da må vi se på Irans nyere historie og hva som skjedde under revolusjonen i 1979 da sjahen ble jaget fra landet og sjiaenes religiøse leder, ayatollah Khomeini, ble ønsket velkommen av jublende folkemengder, stort sett med politisk tilhørighet på venstresiden.
Det ironiske er at det er mange av de samme som jublet for ayatolla Khomeini som rømte landet da de forsto hva de hadde byttet ut sjahen med. Mange av flyktningene fra Iran etter 1979 havnet i Norge og har greid seg bra, blant annet familien til stortingspresident Masud Gharahkhani.
Ingen kan beskylde sjahen for å ha vært spesielt demokratisk innstilt. Han ble innsatt ved et kupp initiert av USA i 1953 og innførte et autoritært styresett med et omfattende hemmelig politi, utstrakt korrupsjon og store forskjeller mellom fattig og rik. Men sett i etterpåklokskapens klare lys ville nok de fleste iranere langt ha foretrukket å leve under sjahen enn under det som kom med Khomeini.
Den 12. imam
For å forstå hva slags styre Iran fikk må vi kjenne forskjellene mellom de to grenene av islam – sunni og sjia. Grunnen til at sunnier og sjiaer stort sett har konkurrert om å ta livet av hverandre i 1400 år skyldes uenighet om hvem som skulle etterfølge den såkalte profeten Muhammed etter hans død i år 632.
De som i dag kaller seg sunni mente den gang at den best egnede skulle være etterfølgeren, mens sjiaene mente at dette bare kunne gå i arv innad i Muhammeds familie. Og mens sunniene har spredt seg rundt i verden og med tiden utviklet mange forskjellige tolkninger og religiøs praksis, har sjiaene alltid bare hatt ett overhode, en ayatollah, som er sjiaenes ubestridte leder. Og han holder til i Teheran. Litt som paven i Roma er for katolikkene – uten sammenligning for øvrig.
Noe sjiaene er alene om er den for oss merkelige tro på at det finnes en 12. imam som ingen kan se. Kortversjonen av hva dette dreier seg om er at etter Muhammeds død ble det etterhvert utpekt 11 imamer som nedstammet fra hans familie, og som var de ubestridte ledere av sjiamuslimene. Da den 11. imamen døde etterlot han seg en sønn på 5 år, Mahdi, som skulle være hans etterfølger, den 12. imam. Av en eller annen grunn forsvant Mahdi, og dagens konservative sjiaer, representert ved ayatollaen, tror at den 12. imam holder seg skjult innen tiden er riktig for ham å stige opp av jorden og overta ledelsen av et verdensomspennende kalifat. Mahdi er således en slags «Messias» for sjiaene, men med den ikke uvesentlige forskjellen at den kristne Messias stiger ned fra himmelen – han kommer ikke opp fra et hull i bakken.
Ledelsen i Iran har til og med dratt dette så langt at det er innført en egen artikkel i Irans grunnlov der det står at så lenge den 12. imam holder seg skjult, så er det hans representant, den til enhver tid sittende ayatolla, som er Irans øverste leder. Og fordi ingen troende sjiamuslim vil våge å opponere mot religionens overhode, det vil si den 12. imams representant på jorden, så er det enkelt for Irans ledelse å opprettholde full kontroll over befolkningen.
For de som våget å sette seg opp mot den 12. imams representant etter at USA og Israel startet krigen mot Iran, ventet en ublid skjebne. Ingen har sikre tall på hvor mange demonstranter som ble drept i januar i år, men dokumenter innhentet av nettstedet Iran International indikerer at rapporter sendt til Irans nasjonale sikkerhetsråd oppga et samlet dødstall på over 30.000 på landsbasis, etter at sikkerhetsstyrker slo ned opptøyer i over 400 byer. Vitneerklæringer publisert i The Guardian beskriver hvordan likhus og sykehus ble overveldet, og at myndighetene tok i bruk vogntog for å flytte lik til umerkede massegraver.
Hva er USAs rolle opp i alt dette?
President Trump gikk til valg på at han ikke ville starte nye kriger. Det samme gjorde han ved valget i 2016, og det løftet holdt han. Denne gangen har han brutt løftet ettertrykkelig. På den annen side – han hadde vel knapt noe valg. Et Iran som lar ballistiske missiler regne ned over Israel, og også fra Irans medhjelpere Hizbollah i Jordan og houtiene i Jemen, samtidig som de tilsynelatende nærmer seg å kunne ferdigstille atomvåpen, er helt umulig å bare overse. Det er ille nok at Iran styres av religiøse fanatikere som venter på at den 12. imam skal etablere et globalt kalifat, om man ikke også skal sitte stille og se på at Iran hjelper imamen ved å utstyre ham med atombomber.
Trumps forgjenger i Det hvite hus, Barack Hussein Obama, valgte en annen metode. I januar 2016 ble 400 millioner USD i kontanter lastet opp på paller og sendt med fraktfly til Teheran. Dette var ment som løsepenger for 4 amerikanske gisler som satt fengslet i Iran. Obama har alltid nektet for at det var løsepenger fordi i følge ham forhandler man ikke med terrorister.
Men dette kom frem senere i en kongresshøring, der det også ble avdekket at USA hadde sendt ytterligere 1,3 milliarder i kontanter på paller til Iran med fraktfly. På den måten fikk regimet i Iran tilgang til 1,7 milliarder USD som selvsagt gjorde dem i stand til å utstyre seg selv og deres medsammensvorne Hizbollah i Libanon og houtiene i Jemen med mer enn nok våpen til å gjøre Israels sikkerhetsmessige situasjon mer utrygg enn noensinne.
I tillegg til dette startet Obama en rekke kriger uten at han ba Kongressen om tillatelse, for eksempel i Syria og Libya, noe han kunne tillate seg fordi han tilhørte Demokratene og dessuten fløt trygt på å være USAs første fargede president.
For Trump er det annerledes. Som hvit president fra Republikanerne, og dessuten med en egen evne til å erte opp de fleste, holder det ikke å bistå Israel for å unngå at Iran kan slippe en atombombe over dem. Demokratene, som i alle år har vært den jødiske minoritets parti i USA, blir i dag mer og mer likegyldig innstilt overfor Israel og har i tillegg fått en stadig sterkere gruppering av særlig yngre, venstreorienterte velgere med sterke palestinasympatier.
Hvordan skal vi forholde oss til slike terrorregimer?
I dag står Israels ambassade i Parkveien i Oslo tom. Israel har kalt hjem sin ambassadør og det er kun en minimumsbemanning igjen ledet av en Chargé d’Affaires. Samtidig er Irans ambassade på Skarpsno i Oslo i full drift, og statssekretær Kravik i UD var på offisielt besøk i Teheran i mai. Hva hensikten med dette besøket var er ikke godt å si, men det var neppe for å selge laks. Det kan ikke være annet enn for å markedsføre fredsnasjonen Norge dersom det skulle være behov for å megle i tvisten mellom Iran, Israel og USA.
Man kan si mye om den rødgrønne regjeringen, men i utenrikspolitikken mangler det i hvertfall ikke på ambisjoner.
Det har vært et stående mantra fra den rødgrønne regjeringen at det er viktig å snakke med alle for på den måten å bidra til dialog og fred mellom stridende parter. Med mulig unntak for innsatsen for fred i Guatemala og Colombia har Norges globale fredsambisjoner hatt minimal effekt. Den største effekten har nok dette hatt på norske politikeres karrieremuligheter i internasjonale organisasjoner, noe som kan skyldes forenklet tilgang til midler fra det stadig økende norske bistandsbudsjettet.
For ordens skyld – denne kritikken gjelder ikke bare den nåværende regjering. Også under borgerlige regjeringer har politikken vært den samme. Det er ingen merkbar forskjell mellom Aps og Høyres politikk når det gjelder ønsket om å opprettholde Norges rennommé som «fredsnasjon». Spørsmålet blir bare om dette av og til kan fremstå grenseløst naivt.
Norsk naivitet fikk sitt høydepunkt i januar 2022 med tidligere utenriksminister Anniken Huitfeldt som sendte ledelsen i Taliban med privatfly fra Kabul til Norge og innlosjerte dem på et luksushotell på Voksenkollen der de ble kurset i menneskerettigheter med særlig fokus på kvinners rettigheter.
Religiøs fanatisme lar seg ikke kurere
Våre politikere bør snarest innse det – religiøs fanatisme lar seg ikke kurere. Det gjelder åpenbart for Taliban, men det gjelder også for dagens ledere i Iran. Det kan umulig være en ønsket situasjon for Norge å ha en gruppe sjiamuslimske fanatikere i ledelsen av Iran som venter på at den 12. imam skal stige frem og etablere et globalt kalifat basert på sharia. Fanatikere som ikke tar fem øre for å sende ballistiske missiler mot Midtøstens eneste demokrati, Israel, og som nekter å oppgi muligheten for å kunne fremstille atomvåpen.
Er dette virkelig et regime vi skal ha dialog med? Et regime som antagelig har tatt livet av over 30.000 demonstranter i løpet av noen få uker i januar – demonstranter som ikke krevde noe annet enn frihet fra terror og undertrykkelse?
Et regime som ifølge Amnesty har henrettet minst 2.159 personer i 2025 og minst 500 personer i januar og februar i år ?
Et regime ledet av religiøse fanatikere som venter på at den 12. imam skal åpenbare seg for å omgjøre hele verden til et globalt kalifat basert på sharia? Og som i mellomtiden ønsker å berede grunnen for den 12. imams gjenkomst ved å angripe alle som motarbeider dette, i særdeleshet Israel, med ballistiske raketter og atomvåpen?
Vil ikke den eneste riktige reaksjon være full boikott av Iran kombinert med omfattende støtte til Irans opposisjon? Og selvsagt – om det ikke synes naturlig med militær støtte til USA og Israel, så i hvertfall gi uttrykk for moralsk støtte?
Den norske politiske linjen med å tviholde på dialog fremstår i dette tilfellet grenseløst naiv.
Hovedillustrasjon: Khamenei.ir