Her på berget har vi lagt bak oss en 17. mai og en pinse som nok en gang har bidratt til å sette sinnene i kok. De såkalte redaktørstyrte mediene, mainstream media (MSM), har hatt sitt fulle strev i «balansen» mellom å rapportere og ivareta enkeltpersoner, sistnevnte først og fremst myntet på voldsutøvere gitt at de samme har innvandringsbakgrunn. Derfor har det også vært så beleilig for MSM å kunne lage sak etter sak om voldshendelsen i Bergen 17. mai – ikke om det groteske gruppeoverfallet på en enslig russegutt i seg selv, men at noen har tillatt seg å dele videoer og stillbilder i ettertid som ikke er sladdet. Bare tenk på VGs begrep om det som skjedde som «russevold» – var også voldsutøverne russ?
Uansett ropes det rettsstat – og vi skal alle belæres i at det er politiet som etterforsker og dommere som dømmer. Slik «orden och reda» som vi kjenner fra Sverige, og som vi har erfart hvordan har gått. Ikke minst fordi MSM skulle fremvise sine ferdigheter som integreringsagenter, og dermed ble rettsstaten skadelidende.
At nettopp rettsstaten står i en brytningstid merkes over hele Vest-Europa, jmf. for eksempel opprøret i Storbritannia, som verken MSM eller politikere vil prate så høyt (og ærlig) om. Eller eksempelvis i Frankrike. I Spania. I Belgia – og i Tyskland. (Kjenner du ikke til det? Bytt medier du bruker.)
Mye av dette kan spoles tilbake til en mektig kvinne i europeisk politikk: Angela Merkel, Tysklands kansler fra 2005 til 2021.
Ny krise
Vi er alle kjent med at den ikke-bærekraftige innvandringen skaper enorme problemer, ikke minst innenfor kriminalitet. Så kan vi diskutere grunner til dette, om det så er (relativ) fattigdom, utenforskap eller annet, men vi kan med sikkerhet si at antallet har betydning. At det først og fremst vil gå ut over lovlydige, skikkelige innvandrere har vi gjentatt til det kjedsommelige, men utviklingen har gjort Merkels «Wir schaffen das» skikkelig til skamme. For vi greier det ikke, og vi greier det i alle fall ikke uten å ofre mange uskyldige skjebner underveis.
Merkels kontroversielle beslutning om å åpne de tyske grensene under folkevandingskrisen i 2015–16 for folk man ikke kjente identiteten til burde stått som en skamplett til evig tid. Den egenrådige Merkel kunne valgt å stenge grensene, men maktfordelingsprinsippet var hun ikke nevneverdig interessert i. Ei heller Dublin-forordningen. For henne var det et «humanistisk perspektiv» i front, altså ikke ulikt det vi hører fra våre egne rødgrønne partier, men det var ikke ene og alene med forankring i Tysklands historie. Hun påtok seg også rollen som en slags mor Europa ut fra et fordelingsmoralsk prinsipp: Tyskland måtte ta sin del av byrden, for yttergrenselandene hadde over lang tid hatt et enormt innvandringspress. Eller «flyktningstrømmer» som det politiske korrekte begrepet er, og som MSM konsekvent bruker.
Men Merkel skjønte rimelig raskt at hun hadde bommet stygt. Da gjaldt det å beholde ansikt. For «invitasjonen» hun hadde sendt ut ble selvsagt oppfattet. Det kom en ny bølge av migranter fra hovedsakelig Syria og Afghanistan, i alle fall sa de at de kom derfra, som brukte Tyrkia for å komme seg inn i Europa, og Tyrkia hadde ingen interesse i å forhindre dem.
EUs «løsning» på folkevandringskrisen var således heller intet annet enn en ny krise. EU, anført av Merkel, var i ferd med å endre Europa til et asylmottak. Avtalen omtalte vi som direkte farlig. Hovedpunktet var at Tyrkia skulle ta tilbake grunnløse asylsøkere i Europa som kom via Tyrkia, mens Europa på sin side skulle ta imot «flyktninger». I et en-til-en-forhold. Disse «flyktningene» skulle så fordeles mellom EU-landene. I tillegg krevde Erdogan 6 milliarder euro (i 2016 utgjorde det ca. 56 milliarder kroner, som for øvrig startet på 3 milliarder euro, men påfølgende bare økte) og tyrkere (ca. 80 millioner) skulle ha visumfrihet til Europa. Sistnevnte var antakelig som ledd i Erdogans plan om å få EU-medlemskap for Tyrkia (som Merkel var imot).
Året etter avtalen var inngått ble det kjent at Merkel hadde strukket seg enda lengre overfor Erdogan. Hun og den daværende statsminister i Nederland, Mark Rutte (nå Nato-sjef), sa ja til Tyrkias krav om at EU skulle ta imot fra 150.000 til 250.000 syrere fra tyrkiske leire, som skulle fordeles etter «en frivillig ordning» med ulike medlemsland. På et EU-rådsmøte etter avtalen ble inngått, informerte ikke Merkel og Rutte om det konkrete antallet syrere som årlig skulle hentes til Europa.
Merkels målsetting med det hele var selvsagt et forsøk på å redde Tyskland fra en ny migrantstrøm, derfor skulle migrantene nå fordeles mellom de europeiske land. Øst-europeiske land nektet imidlertid, og dermed satte EU i verk økonomiske sanksjoner. Så mye for «frivilligheten».
Konsekvenser, energi- og handelspolitikk
Vel så sjokkerende, og mer interessant i så måte, er at konsekvensene av masseinnvandringen 2015/16 kom raskt. Nyttårsaften i Köln dette årsskriftet med masseovergrep er talende. I 2016 kjørte også en tunisier, med avslag på opphold i landet, en lastebil inn i et julemarked i Berlin og drepte 13 personer.
Generelt ble nordafrikanere disse årene etterpå, sammen med afghanere og syrere, sterkt overrepresentert på statistikker som for eksempel vold og seksuelle overgrep. Like fullt valgte politikere flest og MSM å fokusere på «frykten for høyreekstreme».
Da Ann-Marie Kyrath (17) og hennes kjæreste Danny (19) ble knivstukket og drept i 2023 på vei fra skolen av en illegal migrant opplyste faren senere i et offentlig brev at «Vi ble gjort oppmerksomme på at vi måtte være forsiktige så drapet på datteren vår ikke ble misbrukt av høyreradikale». Det ble også gitt beskjed om at dette var «beklagelige isolerte hendelser» og at absolutt sikkerhet aldri kunne garanteres. Michael Kyrath kunne også fortelle at over 300 foreldrepar var i samme situasjon som ham: «Over 300 drepte barn og ingen protester fra de ansvarlige politikerne», skrev han i brevet, som er datert januar 2024.
Så begynte den ennå sittende kansler Friedrich Merz å forhandle med Taliban om retur av afghanere, og han har hevdet at grensekontrollen er sterkt intensivert. For alle som har kjørt gjennom Tyskland den siste tiden kan man bare konstatere at det må være på papiret. Det eksisterer ingen grensekontroll.
Så kan en jo også vise til Merkels energipolitikk. Den var preget av energiomstilling der hovedpilarene var en massiv satsing på fornybare energikilder, utfasing av kullkraft og en kontroversiell, fremskyndet avvikling av all tysk kjernekraft. Hun startet utfasingen av atomkraften med umiddelbare stengninger i 2011. De aller siste atomkraftverkene ble stengt ned i april 2023. En tidlig utfasing av kjernekraft og kull, og hennes strategiske ønske om billig energi for å drive den tyske industrien – og på toppen av det hele en politisk overbevisning om at økonomisk samarbeid med Russland ville binde landet til Europa – bare økte Tysklands avhengighet av russisk gass. Den billige russiske gassen ga tysk industri et stort konkurransefortrinn, men hun undervurderte kraftig den geopolitiske risikoen ved å legge alle eggene i én kurv. Og hun sviktet Ukraina. Nå betaler Tyskland prisen.
Så har vi Merkels handelspolitikk overfor Kina. Den var dypt pragmatisk og preget av prinsippet om «endring gjennom handel» med hovedfokus på å sikre lukrative markeder for tysk eksportindustri, spesielt bil- og maskinvaresektoren, og å bygge et tett økonomisk gjensidig avhengighetsforhold. For Merkel var førsteprioritet kommersiell samhandling, og vi så lite av kritikk av Kinas håndhevelse av menneskerettigheter som hun i andre anledninger liksom var så opptatt av. Men etterhvert innså Merkel at hun også her hadde opptrådt for naivt, med Kinas økende proteksjonisme, oppkjøp av europeisk teknologi og tydeligere geopolitiske spenninger. Igjen hadde Tyskland gjort seg sårbar.
Og dette mener altså EU kvalifiserer til The European Order of Merit?
Hva er Den europeiske fortjenstordenen?
The European Order of Merit (Den europeiske fortjenstordenen) ble offisielt vedtatt og opprettet av Europaparlamentet 5. mai 2025, i forbindelse med 75-årsjubileet for Schuman-erklæringen (en politisk tale holdt av Frankrikes utenriksminister Robert Schuman 9. mai 1950 som regnes som grunnsteinen for EU). Den aller første tildelingen og innvielsen fant sted under en seremoni i Strasbourg 19. mai 2026. Vi snakker altså om en nyopprettet pris som skal deles ut årlig, og man kan jo bare bli fascinert over at det kostbare byråkratiet i EU har funnet nok en seremoni å sløse bort penger på.
Ifølge EU selv hedrer Den europeiske fortjenstordenen «prestasjonene til personer som har gitt et betydelig bidrag til europeisk integrasjon eller til å fremme og forsvare verdiene nedfelt i traktatene. Den har som mål å inspirere fremtidige generasjoner, og fremheve borgermot og forpliktelse til europeiske idealer.» Ved borgermot boblet latteren over her i redaksjonen.
Personer som kan foreslås skal ha altså bidratt betydelig til europeisk integrasjon eller fremmet og forsvart verdier som er nedfelt i EU-traktatene (f.eks. menneskerettigheter, demokrati, rettsstatsprinsipper).
Utmerkelsen består av tre nivåer – i økende grad: Den laveste ordenen er å bli utpekt som «medlem av ordenen», så følger «fremragende medlem av ordenen» (Honourable Member of the Order) og toppen av kransekaken er «æresmedlem av ordenen» (Distinguished Member of the Order).
Det skal også være orden i sysakene: Merker og bånd for de lavere ordnene skal bæres på venstre side av brystet, mens merker for Distinguished Members of the Order skal bæres rundt halsen. Det er jo et under at de ikke har innført en krone og matchende septer.
Og hva innebærer så denne tildelingen? Medlemskap i Ordenen gir rett til å få tilgang til salens offisielle tilhørergalleri under EU-parlamentets plenumssesjoner, i samsvar med regler for tilgang til og oppmøte i salen og gjennomføring av debatter. De glemte nok å nevne de (antakelig) etterfølgende middager og andre høytideligheter.
På denne første tildelingen fikk 20 personer (som skal være maks per år) sin orden, der altså tre fikk æresmedlemskap (hele listen kan sees i lenken over):
- Angela Merkel
- Lech Wałęsa, leder av Solidarnosc og tidligere president i Republikken Polen
- Volodymyr Zelenskyj, Ukrainas president
At Merkel tildeles denne orden ut fra hennes meritter fremstår noe uforståelig, men hun er jo i samme parti som EU-sjef Ursula von der Leyen der begge er medlemmer av det tyske kristendemokratiske partiet CDU. Interessant er det også med 82-årige Wałęsa, ikke minst gitt EUs forhold til Polen. EU kunne ikke akseptere at den polske grunnlovsdomstolen under PiS-regjeringen konkluderte med at polsk grunnlov står over EUs lover. Men forholdet har vel bedret seg etter at Donald Tusk ble statsminister (2023).
Deretter Zelenskyj, hvor mye kunne vært sagt, men her oser det mest av dårlig samvittighet fra EU. For selv om Zelenskyj blir hedret for sitt lederskap i kampen mot diktatur og aggresjon, og for å velge solidaritet og motstand for å bevare et fritt og samlet Europa, så leder han fortsatt et land som krigfører og et land preget av omfattende korrupsjon. Man kan jo spørre seg hvordan en leder av Ukraina skulle opptrådt, gitt at han er fullstendig avhengig av økonomisk støtte (og våpenleveranser) fra Vesten for å stå i krigen – men eller sliter for å få medlemskap i samme EU.
Medlemmer av de europeiske høyreorienterte partiene i Patriots for Europe gikk ut av salen i Strasbourg i protest under tildelingen. Antakelig til nærmeste pub for å feire at nettopp Angela Merkel er en av hovedgrunnene til deres suksess.