SVs nestleder Marian Hussein fremmer på tirsdag et forslag om å opprette et nasjonalt fagsenter for kjønnslemlestede kvinner i Norge, skriver NRK.
Senteret skal tilby gratis, samlet og spesialisert helsehjelp, inkludert medisinsk behandling, rådgivning og rekonstruktiv kirurgi. Hussein viser til at Norge 25 år etter den første handlingsplanen fortsatt ikke har et forsvarlig helsetilbud på feltet.
Hun trekker frem historien til Sahra, som måtte reise til Paris og betale selv for å få rekonstruert underlivet etter kjønnslemlestelse, fordi hun ikke fikk tilstrekkelig hjelp i Norge.
SV viser til Sverige som forbilde, der det finnes spesialiserte «Vulvamottagningar» med tverrfaglige team over hele landet. Hussein kritiserer at myndighetene har brukt for mye tid på moralisering og for lite på konkret hjelp, og mener Helsedirektoratets planlagte utredning, som etter planen er ferdig neste år, kommer altfor sent.
– Vi har kanskje vært mer opptatt av å moralisere hvor avskyelig dette overgrepet er, sier Hussein til NRK.
Utsagnet er tragikomisk. Er det noen som har vært bremseklosser for avdekking av det reelt grusomme overgrepet, er det venstresidens kvinnelige politikere, som har vært mer opptatt av å rasismestemple dem som har jobbet hardt for å belyse at overgrepene skjer – og som har foreslått det viktigste forebyggende tiltaket.
Vi skal ikke lenger tilbake enn 2022 for å finne at norsk akademia ville fjerne begrepet «kjønnslemlestelse». Forskerne bak studien «Omskjæring hos kvinner bosatt i Norge – konsekvenser og behandling» mente at foreldrene til kjønnslemlestede jenter kunne føle seg såret og stigmatisert av lemlestelsesbegrepet, og at de derfor trengte forståelse og respekt.
Lang kamp mot lemlestelse
HRS har kjempet år ut og år inn – i 20 år – for at vergeløse jenter i Norge skal ha optimal rettslig beskyttelse mot kjønnslemlestelse. Det har de ikke hatt. Som Hege Storhaug skriver:
Europa har mislyktes totalt med å få bukt med denne kriminaliteten. Man har ikke vært fargeblind. Som i Norge, der eksempelvis foreldre slipper unna lovens lange arm ved å si at de ikke visste at deres norskfødte datter var blitt kjønnslemlestet, noe jeg gjennom mitt arbeid i HRS har opplevd flere ganger. Igjen ser vi et grelt utslag av at muslimer (for det er nesten kun de som praktiserer overgrepet) ikke likebehandles. De anses som svake, de kan ikke bedre. Det mest groteske resultatet er at barna ofres på foreldrenes kulturalter. Slik skyves barna ut av det nasjonale fellesskapet, som den kraftige advarselen i rapporten «Radikal generasjon» lyder. (Islam, den 11. landeplagen, s.312)
Gjennombruddet kom 22.10.2020, da avvergelsesplikten ble vedtatt som lov. Fra denne datoen plikter en mor, en far, en besteforelder etc. å hindre at slike overgrep skjer.
Faksimile NRK.
Men hvordan fremme avvergelsesplikten når fokuset i norsk akademia er å ikke stigmatisere?
Glem kjønnslemlestede småjenter, for selv Norsk kompetansesenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) anbefaler frivillig dialog med foreldre og barn, de er imot helkroppsundersøkelse, i likhet med et korps av politisk korrekte forståsegpåere som framholder at det er stigmatiserende, og at frivillighet og dialog er eneste farbare vei. I NKVTS’ rapport Intervensjon mot kjønnslemlestelse Erfaringer fra tilbudet «Samtaler og frivillige underlivsundersøkelser» oppsummeres vanviddet slik:
Flere av dem som i utgangspunktet var positive til en obligatorisk undersøkelse hadde ønsket at denne skulle gjelde for alle jenter i landet. Da tilbudet om samtale og frivillig underlivsundersøkelse ble fremmet, var tiltaket begrenset til noen få innvandrermiljøer. Denne avgrensningen var det flere som stilte seg negative til, nettopp fordi tiltaket nå kunne oppfattes som stigmatiserende.
Avgrensningen ble begrepsfestet som «racial profiling» av Organisasjon mot offentlig diskriminering (OMOD). «Racial profiling» er en formulering som brukes om diskriminering som gjerne utføres av politiet hvor det benyttes rasemessige, etniske eller kulturelle kjennetegn som grunnlag for å mistenke at en person har brutt loven. Hvis en på bakgrunn av etnisitet, eksempelvis at foreldrene er somaliske, skulle mistenke at det var fare for kjønnslemlestelse, ville dette kunne oppfattes som en mistanke basert på «racial profiling».
SVs forslag om å sikre et helsetilbud til kjønnslemlestede kvinner hviler altså på et bakteppe av alt annet enn omsorg for småjenter i risiko. Når Marian Hussein sier at «det haster», så er hun på samme tid imot det tiltaket som det haster aller mest med å få på plass.
Allerede for 23 år siden fremmet HRS i boken Feminin integrering (2003) at helseundersøkelser og påfølgende straffesaker ved avdekket lemlestelse hadde en svært god forebyggende effekt. Den «hastende» Hussein er i realiteten en bremsekloss. Hvor lenge tautrekkingen om reell forebygging i form av helkroppsundersøkelse har foregått, belyses godt av Hege Storhaug i denne saken.
Helkroppsundersøkelse helt nødvendig
At lemlestede kvinner skal få et helsetilbud er selvsagt en god tanke, men et framtidig kompetansesenter som mangler fokus på forebygging synes som en stille aksept av lemlestelse.
I boken Æresrelatert kriminalitet av de to Kriposansatte Terje Bjøranger og Gunnar Svenssen i det statlige Kompetanseteamet, som har jobbet nettopp med æreskriminalitet i et kvart århundre, skriver forfatterne følgende om kjønnslemlestelse:
Vi tenker at mørketallene er skyhøye når det gjelder omskjæring av jenter med bopel i Norge. Problemet krever andre typer tiltak, særlig knyttet til helsevesenet, enn de øvrige æresrelaterte sakene (s. 247).
Vi ba Bjøranger og Svensson utdype hvorfor de mener mørketallene er skyhøye. På epost svarte de:
Vi trekker en parallell til andre typer æresrelatert kriminalitet hvor a) det er en høy terskel for å melde bekymring, b) æreskulturen fortsetter å leve i diasporaen etter migrasjon, ikke minst etter press fra opprinnelseslandet og c) dette gjelder gjerne barn som i liten grad selv er i stand til å si ifra. Dette er bare egne vurderinger, i og med at det finnes lite materiale å bygge på.
Bjøranger sa videre at «barnehager, skoler og helsevesenet er de som står nærmest til å avdekke» kjønnslemlestelse. Som privatpersoner – ikke som Kripos-ansatte – mener de to forfatterne at «obligatoriske helseundersøkelser» bør innføres. «Hensynet til barna/ungdommene må gå foran hensynet til synspunkter fra foreldre/familie/miljø.» Det legges til at «helkroppundersøkelse er et mildt og nødvendig tiltak, konsekvensene tatt i betraktning» (altså konsekvensene ved lemlesting).
Når SVs Hussein sier hun er lei av å vente på tiltak, bør man vite at hun samtidig ikke kjemper for det mest grunnleggende ved lemlestelse; å avverge at det i det hele tatt skjer.