VGs Hanne Skartveit har i en kommentar satt søkelyset på de politiske motstanderne Jonas Gahr Støre (Ap) og Sylvi Listhaug (FrP).
Her viser hun til at de svartmaler hverandre, men begge overdriver og ingen av dem treffer.
Deler skyld og ære
Store deler av Skartveits kommentar handler om å snakke opp Norge. Vi «er et av verdens mest velfungerende land», der hun gir æren til ulike partier opp gjennom tidene, og vi har også «gode byråkrater». Det gjelder ikke minst de beslutninger som ble tatt da Norge ble en oljenasjon.
Hun legger ikke skjul på at det finnes utfordringer her til lands, men «politikk handler om ambisiøse politikere fra ulike partier som har ulike løsninger for hvordan Norge kan bli enda bedre». Disse svakhetene kan imidlertid ikke tilskrives «noen enkeltpartiers skyld eller ansvar».
For på samme måte som flere har æren for det som er bra, må også ansvaret for det som ikke er så bra, deles mellom partier som i ulike perioder har sittet med makten.
Utvilsomt vil Skartveit fremstå som den voksne i rommet som snakker med innestemme, og mye av hennes vurderinger vil jeg påstå var mer gjeldende før vi begynte med disse koalisjonsregjeringene. Når småpartier som nesten ingen stemmer på gis betydelig makt, kan nettopp politikken – og statens finanser – bli skadelidende.
Løgner og usannheter
Skartveit mener likevel at Listhaug «løper vekk fra ansvaret for alt som har skjedd på hennes vakt», med henvisning til da FrP satt i Solberg-regjeringen. Videre hevder hun at Listhaug «ikke erkjenner noen egne feil». Når Listhaug kommer med sin «elendighetsbeskrivelser» inntar imidlertid Støre en forsvarsposisjon, og ifølge Skartveit er ingen av dem «gode nok til å se fremover» og komme med forslag til løsninger.
Da blir det fort dårlig stemning når de møtes til debatt, for de insisterer begge på at deres virkelighetsbilde er det riktige. Ikke underlig, gitt at de har forskjellig politikk. Men de er begge dyktige på «harde beskyldninger», som Skartveit kaller det.
Grovest her er Listhaug, med sine gjentatte påstander om løgn, og om trollfabrikker på Youngstorget.
Støre har ikke gjort det lett for seg ved måten Ap snakket om rentenedsettelser i valgkampen i fjor høst. Eller med løftene om gratis ferge og nedskriving av studielån, som viste seg å være usanne. Noe Ap har beklaget.
Men det er vel akkurat her Skartveits Ap-hjerte kommer frem. Forskjellen på løgner og usannheter er at løgn er en bevisst uttalelse for å villede, altså den fremsettes som en sannhet, mens usannhet er en opplysning som ikke stemmer med virkeligheten.
I tilfellet som Skartveit viser til med Aps lovnader i valgkampen vil jeg tro de fleste opplever dem som løgn. Ap visste at gratis ferge og nedskriving av studielån ikke var tatt inn i det kommende statsbudsjettet og de visste at de ikke kunne love rentenedsettelser.
«Ap-hat»
Likevel legger Skartveit det tyngste skytset på Listhaug, for «hun treffer noen av de mørke strømningene når hun snakker på denne måten» og nører dermed opp under «Ap-hatet».
Nå begynner denne påstanden om «Ap-hat» å bite seg fast. I den grad velgere er skuffet, såret eller sinte på deler av Aps politikk, er det drøyt å dra den til en langvarig forakt. Det hadde derfor vært mer interessant å diskutere hvorfor mange velgere er sinte på Ap. Har de noen legitim grunn?
Når det puttes i kategorien «hat» er det kanskje for å gjøre Ap til ofre. Man kan med rette spørre om offerrollen er kledelig for et tradisjonelt styringsparti, som nå også sitter med regjeringsmakten.
Men Støre er ikke mer offer for «Ap-hat» enn at han prøver å klistre Listhaug til at hun tar valg «på linje med det vi ser på ytre høyre-siden i USA» og kaller «politiske motstandere for løgnere og Arbeiderpartiet for trollfabrikk».
Skartveit mener imidlertid at Støre her har «et poeng», selv om hun synes det er drøyt å koble FrP til USAs ytre høyre. Ingen av dem definerer hva de mener med ytre høyre i USA, men vi kan vel anta at det skal identifiseres til «America First»-politikk, streng innvandringspolitikk, hvit identitetspolitikk og motstand mot globalisering og liberale verdier, og kanskje tilbøyelighet til å bruke vold. Hvorvidt dette er treffende på FrP må nesten Støre svare på.
Ap er ikke uten skyld
All den tid Støre har «et poeng» i sin kritikk av Listhaug, burde kanskje Skartveit dvelt noe ved om også Listhaug kan ha et poeng. For Støre er tatt i en rekke løgner, utover de valgløfter som ble gitt i fjor. Og for alle dem som har vært utsatt for «trollfabrikken» til Ap, slik som HRS, vet vi hvor sant dette er.
Under forrige valgkamp løftet Ap oss frem som det som i «Ap-hat-bane» må kunne kalles HRS-hat. De lovte velgerne å fjerne statsstøtten vår (1,8 mill. kr.) og laget valgkampvideoer med de mest hinsidige påstander om oss. Vi prøvde å ta dette opp med Ap og ba dem fjerne videoen med det manipulerte budskapet – selvsagt for døve ører. Det er åpenbart en lov for Ap og en annen for resten av oss.
I helga ble det kjent at AUF-leder Gaute Skjervø har voldsalarm etter trusler og hets. På Facebook skrev Støre at det «opprører han sterkt».
Selvsagt er det grusomt at Skjervø eller andre utsettes for slikt, men den samme Støre var ikke det minste opprørt da personer i HRS hadde voldsalarm og endog hemmelig (sperret) adresse. Det brydde dem så lite om at de selv bidro til å nøre oppunder trusselbildet, blant annet med overnevnte video. Heller ikke var Ap opprørt over hvordan Carl I. Hagen ble behandlet i sin tid.
Dessuten ser det ut som det er stadig flere som trenger beskyttelse. Høyres Arina Samir skriver på Facebook at hun «over tid har hatt lignende tiltak» som Gaute Skjervø, og PST skal ha startet etterforskning etter trusler mot FrPs Simen Velle.
Så vi må alle tenke over hvordan vi opptrer. For eksempel har Skjervø gjentatte ganger hevdet at FrP flørter med fremmedfiendtlige holdninger og ikke tar et tydelig nok oppgjør med rasisme i egne rekker. Han har tidligere kritisert Listhaug for å bruke det han mener er splittende retorikk som kan gi grobunn for rasistiske holdninger, selv om han ikke nødvendigvis har brukt ordet «rasist» direkte om henne hver gang. Det samme gjelder for Støre.
Hvis vi skal få et offentlig ordskifte uten personangrep og harde beskyldninger har vi et stort felles ansvar. Her kan ingen sette seg på sin høye hest og hevde at ansvaret påhviler noen andre.
Og da har vi ikke nevnt med et ord hvordan Norge behandler våre jøder, ei heller våre eksil-iranere som kjemper for å fri Iran fra mullaregimet.