Den nye partimålingen fra Opinion for Altinget og ABC Nyheter viser at velgerne slett ikke stoler på Ap-regjeringen og deres støttespillere på rødgrønn side. For mens FrP kan smykke seg med 27,2 prosent av stemmene, må Ap ta til takke med 21,3 prosent. Dermed fortsetter nedturen for Ap, og oppturen for FrP.
For Ap er nedturen på 1,7 prosentpoeng (pp) like stor som oppgangen for FrP siden forrige måling, mens endringen siden fjorårets valg er en nedgang på hele 6,7 pp for Ap og en oppgang på 3,4 pp for FrP.
Det går heller ikke så bra med SV, som ligger på 5,6 prosent, som igjen tilsier at FrP er større enn Ap og SV til sammen.
Like galt er det for Sp (4,6 %) som stadig vaker rundt sperregrensen, sammen med MDG (4,1), KrF (4,4) og Venstre (4,1). Rødt, som har bedre politikere enn SV og MDG, havner på 6,9 prosent.
FrP-ifisering
Målingen er tatt opp 23.-24. mars, altså dager før Ap-regjeringen og budsjettkameratene SV, Rødt og MDG i går gikk på en smell på Stortinget. Da ble det flertall for en rekke forslag som skal redusere drivstoffutgiftene. Dette med støtte fra Sp.
Førsteamanuensis Svein Tuastad ved Universitetet i Stavanger tror imidlertid ikke at Sp vinner på å være med på dette vedtaket.
– Dette er jo en sak som også Frp og Høyre kommer til å markere seg på. Det er ikke noen grunn til at Frp- og Høyre-velgere skal hoppe til Senterpartiet, sier Tuastad til ABC.
Samme analyse lyder fra Martin Stubban i Opinion.
– Når det gjelder prisstigning, og særlig drivstoffpriser, så har Frp såpass høyt sakseierskap, sier han til ABC.
Han mener videre at FrP fortsatt har fordelen av å være et tydelig opposisjonsparti, mens Sp fortsatt, selv om de gikk ut av regjeringen i januar i fjor, forbindes med regjeringsmakt og flertall. De har derimot ikke skiftet side i politikken og knytter seg således til den rødgrønne blokken. Spørsmålet er kanskje for hvor lenge. Siden det går så elendig for Sp burde de antakelig skifte beite, og dermed markere avstand til en like elendig regjering som vi har i Ap.
Førsteamanuensis Tuastad påpeker at FrP har beholdt posisjonen som «det klart ledende opposisjonspartiet».
– Det gjør at de andre partiene i større grad må forholde seg til Frps saker og retorikk. Det blir en slags Frp-ifisering av norsk politikk, mener Tuastad.
Vil så Høyre, som på målingen får 17,7 prosent (ned 1,5 pp siden forrige måling, men opp 3,1 pp siden valget), legge seg tettere opp til FrPs politikk? Tuastad sier at det ser ut som det akkurat er det Høyre driver med, men mener det «sjelden er en god strategi». Men vi kan vel slå fast at Høyres strategi under valgkampen, der daværende Høyre-leder Erna Solberg tok «en Ap» ved stadig å ta avstand til FrP og advarte mot Sylvi Listhaug som statsminister, ikke falt i god velgerjord.
På denne målingen leder blå blokk klart med 94 mandater, der FrP får hele 51 mot Høyres 30, mens KrF får 7 og Venstre 6. Rød blokk, inkluder Sp, ender på 75 mandater med 41 til Ap, 11 til Rødt, SV 9 og MDG og Sp med 7 hver.
SD-ifisering
Om det pågår en FrP-ifisering i Norge så ser det ut til å ha startet en SD-ifisering i Sverige.
«En rasistisk partileder for et rasistisk parti, sier rasistiske ting om sin rasistiske politikk», lød det for noen år siden fra Liberalernas Simona Mohamsson om SD-leder Jimmie Åkesson. Hun er i dag leder for Liberalerna og har fått partiet til å gjøre en helomvending: De er enige om å sitte i regjering med SD etter valget til høsten, hvis det skulle bli en mulighet.
Den borgerlige mindretallsregjeringen i Sverige består av Moderaterna og de to småpartiene Kristdemokraterna og Liberalerna, men med samarbeidspartner SD. Da regjeringen ble dannet ble det inngått en samarbeidsavtale (Tidö-avtalen) mellom disse fire partiene. Selv om SD er et av de største partiene, og nå det største på borgerlig side, fant man ikke plass til SD i regjering. Det har samtlige partier og de redaktørstyrte mediene sørget for.
SD har over tid lidd samme skjebne som FrP, da de har blitt klistret opp til både rasisme og nazisme. Men SD, som FrP, har ikke latt seg skremme. Tidö-avtalen preges da også av sentrale politiske saker til SD, som for eksempel strammere innvandringspolitikk, strengere kriminalitetspolitikk, endret energi- og klimapolitikk (blant annet gjennom satsning på kjernekraftverk), og økt velferd.
Og nå har altså L-leder Simona Mohamsson, som også er utdannings- og integreringsminister, brutt lydmuren. Hun mener Jimmie Åkesson har forandret seg, og hun mener han og partiet ikke lengre kan omtales som rasistiske. Forfatter Jan Guillou var raskt på pletten med å sette ord på det «alle» i Sverige, utenom mange velgere, ville si under tittelen «En saga om Liberalernas självmord». Han åpner med å påpeke at han aldri hadde trodd han skulle se Åkesson klemme «en svensktalende arabisk kvinne», som han sammenligner med «en jødisk kvinne som klemmer en nazileder». (Mohamsson er født i Tyskland med foreldre fra Libanon. Hun var åtte år da familien flyttet til Sverige.)
Men hvis det var «uansvarlig» i november å la SD bli med i regjeringen, hvorfor «tar de nå plutselig ansvar»? Du gikk en gang inn i politikken for å bekjempe SD og rasisme, gjelder ikke det lenger? SDs politikk er å rense Sverige for folk som deg, hvordan kan en slik politikk plutselig passe inn i en regjering? Så du mener at Jimmie Åkesson ikke lenger er rasist? Ikke engang partiet hans? Rasisme og antidemokrati er ikke lenger liberalernes motpoler?
Guillou stempler altså Mohamsson som «araber». Akkurat dét er verdt å merke seg – i rasismens navn – ettersom det kommer fra den ytre venstrekanten som typisk ellers mener at alle som «åker tunnelbanen i Stockholm er svenskar».
Det har ikke manglet på advarsler fra medier og rødgrønne partier, særlig fra sosialdemokratiske Magdalena Andersson, mot Liberalernas snuoperasjon, men velgere synes mer fornøyd. De har vaket på rundt 2 prosent på målinger, men i SvD/Demoskop for et par dager siden spratt de opp til 4,5 prosent, altså over sperregrensen (på 4 prosent).
Når den svenske valgkampen starter er det bare å spenne fast sikkerhetsbelte, for Magdalena Andersson (S) kommer til å holde liv i SD-angsten – som har holdt det politiske systemet som gissel over lang tid, slik Alice Teodorescu Måke uttrykker seg hos 100%. Måke påpeker at når andre partier med «enkeltsaksprofil» har entret den politiske scenen, så har de andre partiene reagert med å gjøre den aktuelle saken til del av egen politisk portefølje.
Med SD var det motsatte tilfelle, noe som ble forklart av partiets mørke fortid; i stedet for å prøve å forstå hvorfor velgerne mislikte storstilt innvandring og elendig integrering, fikk SD patent på å definere en av de mest omveltende samfunnsendringene i vår tid.
Det er vel få som tror at noe politisk parti vil vinne makt over tid – hvis man ikke lytter til velgerne. Kanskje kan man lure velgerne til å vinne et valg, slik som Ap gjorde, men lurte velgere er farlige velgere.