I Danmark, som har folketingsvalg i morgen, har ett av valgkampens hete temaer vært innvandring, og ikke minst utvisning av kriminelle innvandrere. Kort tid før valget ble utlyst, la regjeringen frem et utvisningsforslag som foreslår at alle som får ett års ubetinget fengsel eller mer skal utvises – uavhengig av tilknytning til Danmark. Syreren ble dømt til seks måneders fengsel uten prøveløslatelse, men retten bestemte at han ikke kan utvises.
Ergo kan politikere ønske hva de ønske vil, si hva de måtte oppleve å tjene på, men rettsvitenskapen bestemmer. Og som vi vet; menneskerettighetskonvensjoner tolkes stort sett alltid til innvandreres fordel, inkludert kriminelle.
At kona og de fire barna ble dumpet i Syria og mannen selv dro tilbake til Danmark, synes ikke å ha hatt noe virkning på rettens vurdering.
Konvensjoner og rettferdighet
Ifølge dansk TV 2 tok mannen kona og barna til Libanon i fjor sommer, der de visstnok trodde de skulle på ferie. Men faren hadde andre planer, og i en taxi fraktet han familien til Syria, hvoretter han forlot dem uten pass og penger. Dermed hadde de liten sjanse til å ta seg tilbake til Danmark. Det kan være at han ønsket at barna skulle unngå å ta del i vestlige verdier.
Syreren ble også dømt for å ha satt barnas helse og utvikling i alvorlig fare fordi de ikke hadde tilgang til bolig, mat, utdanning og medisiner. Ett av barna lider i tillegg av en alvorlig kronisk sykdom som krever sykehusbehandling hver tiende dag, en behandlingen som ikke er tilgjengelig i Syria. Som et resultat hadde barnet store smerter i måneden før danske myndigheter klarte å hente familien tilbake.
I retten i januar erklærte mannen seg uskyldig, og det mener han enda. Når TV 2 får tak i ham på telefonen, sier han følgende:
– Når jeg har barn og familie her, hvordan kan de utvise meg?
At retten finner at det «absolutt» ville være i strid med konvensjonene å utvise ham, er syreren helt enig i, for ifølge han er «utvisning ikke rettferdig»:
– Det er ikke rettferdig – jeg har livet mitt her nå. Hvor skal jeg utvises til? Det er et problem hvis jeg drar til hjemlandet mitt (Syria, red.). Jeg har politiske konflikter, sier han.
Og så har han jo betalt skatt må vite:
– Jeg har bodd her i ti år, jobbet, hatt hobbyer, jeg har bedriften min, jeg betaler skatt og alt mulig.
Mannen, som driver en restaurant, synes ikke på noen måte å være en ressurs for Danmark. Tvert om er han nok et bevis for en innvandrer fullstendig på kollisjonskurs med våre frihetsverdier. Dessuten står det ikke til troende at han har politiske konflikter i Syria, gitt at han førte familien dit, og dessuten burde han ha tenkt på det før han dumpet dem der. Og så hadde det jo vært interessant å vite hva retten hadde kommet til om familien hans fremdeles var i Syria? Interessant hadde det også vært å vite i hvilken grad kona og barna ønsker å ha noe videre med mannen å gjøre?
Politisk vilje uten verktøy
Statsminister Mette Frederiksen (S) har tidligere sagt at de som begår en alvorlig forbrytelse «skal ut». Lederen hos De konservative, Mona Juul, finner syrer-saken «grotesk». Samme budskap lyder fra Danmarksdemokraternes leder, Inger Støjberg.
– En mann som ham burde utvises umiddelbart, han hører ikke hjemme i Danmark på noen måte. Denne saken viser svakheten i regjeringens utvisningsplan, sier Støjberg.
Innvandrings- og integreringsminister Rasmus Stoklund (S) insisterer på at grensen på ett års ubetinget fengsel er den riktige for utvisning. Ifølge ham er det den eneste grensen som har en «reell sjanse» til å gå gjennom Menneskerettighetsdomstolen (EMD) – og det selv om han skulle ønske å sende syreren dit «pepperen gror».
Vesten kommer til å bli stående i disse problemene inntil det faktisk skjer noe med menneskerettighetskonvensjonene, som jo har som formål å beskytte mennesker. Kanskje dommen mot syreren beskytter han, hva den beskytter mot er ikke godt å si, men dommen beskytter verken kona eller barna. Og det er jo slett ikke sikkert at hun tør skille seg fra han, i alle fall ikke så lenge han får bli i Danmark.
Som et minimum burde danske myndigheter overta omsorgen for de fire barna hvis mor er i en tvangssituasjonen i forhold til ektemannen.