Det finnes mange gode grunner til å være en smule forsiktig både når det gjelder avsløringene av Ap-politikerne og tidligere diplomater som Terje Rød-Larsen og ektefellen Mona Juul, Ap-politiker og tidligere statsminister, samt en rekke andre fremtredende roller, Thorbjørn Jagland, og Høyre-politiker Børge Brende. I tillegg har vi eks-statsminister Kjell Magne Bondevik (KrF). Spørsmålene til dem alle er mange. Men hvorfor aksepterer mediene at Rød-Larsen og Jagland ikke kan snakke fordi de er blitt syke, i alle fall om vi skal tro advokatene deres? Hvor har Mona Juul fått lov til å gjemme seg?
Brende er avskiltet i WEF og Bondevik sysler på sidelinja med sin egen organisasjon – og derav er de uten makt? Er det slik mediene tenker?
Noe er riv ruskende galt
Samtidig skjønner jo de fleste at verken Rød-Larsen, Juul, Jagland, Brende eller Bondevik har operert i noe vakuum. Det er ikke bare deres kontakt med Jeffrey Epstein som er av betydning, men systemene de har operert innenfor. Hva har hvem visst til de ulike tider? Hva burde de samme ha visst, for ikke å snakke om kontrollert?
«Noe» er åpenbart veldig galt i maktens korridorer, men mediene er forsiktige. Skal de sitte med hendene i fanget til Stortingets granskningskommisjon kommer med sine vurderinger? I så fall betyr det at det blir lenge til vi kan forvente noe svar – og at systemet samtidig kan få nok av tid til å bygge opp beskyttelse av seg og sine.
Epstein-filene har avdekket at makta både vet å organisere seg og allokere, der sistnevnte ikke er gjort med formål å sørge for at offentlige ressurser brukes mest mulig effektivt. Tvert om har formålet åpenbart vært å berike seg selv og sine.
Dette i seg selv burde fylle mediebildet langt mer enn det faktisk gjør. Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap), som selv har sittet som utenriksminister i mange år, og som nok vet langt mer enn hva han gir uttrykk for, slipper lett unna. Han peker på enkeltpersoner og dårlige valg – og frikjenner systemet – samtidig som han har rettet en pekefinger mot kronprinsessen og bedt henne fortelle oppriktig hva hun har vært med på. Det fremstår som motbydelig dobbeltmoral, til medienes «aksept».
Perfekt storm
Så er det helt motsatt med kronprinsesse Mette-Marit og hennes sønn. Marius har heller aldri hatt noen offisielle oppgaver, kongelig tittel eller plass i arverekken til tronen, mens hans pubertale oppførsel har avstedkommet milevis med mediestoff på et detaljnivå med kirurgisk presisjon. Det fremstår mest som dyneløfting der selverklærte influensere nok først så mulighetene med en kontakt med Marius, for deretter ikke ta ansvar for egne valg.
Sammen med Mette-Marits kontakt med Epstein ble dette en perfekt storm; en unik blanding av kjendisstatus, glamour, nasjonal identitet og menneskelig drama.
Men egentlig er alt dette totalt uinteressant for alt annet enn spørsmålet om fortsatt monarki som styreform eller ikke. Det har jeg ikke registrert har vært noe sentralt tema, utover hvorvidt Mette-Marit er egnet som fremtidig dronning – som om det er et spørsmål til offentlig avgjørelse i et monarki.
Dessuten er Mette-Marit syk, men det, sammen med en antakelig snart fengslet sønn, har ikke lagt noen demper på medieomtaler. Heller tvert om. Hun har blitt presset hardt til «å snakke», for «kongelig» er man jo hele tiden. Så fikk NRK henne til slutt i tale – og i dag er det knapt annet stoff å finne i mediene, som også internasjonale medier omtaler. Og da er kritikken like hard. Hun svarte visstnok ikke godt nok.
Det eneste jeg fikk ut av intervjuet (som jeg ikke orket å se hele av) var at alle spekulasjoner om skilsmisse og isfronter både på Slottet og Skaugum antakelig kan legges døde. I seg selv er jo det en seier for Kongefamilien. Men mediene vil nok fortsette. Det synes å være lite som pirrer journalister mer enn kongestoff.
Og det selv om makta og maktmisbruket ligger helt andre steder.