Midtøsten er endret i løpet av de to siste årene, fastslår Amro Allan i den Beirut-baserte avisen Al Mayadeen, som er en konkurrent til den mer kjente Qatar-baserte arabiske avisen Al Jazeera. Tankene Allan gjør seg er uansett interessante, ikke minst fordi han påpeker at forhandlingene som pågår i Sharm el-Sheikh har et underliggende problem; ingen part kan utropes som vinner.
Han illustrerer også hvordan Abraham-avtalene ser ut fra arabisk ståsted, og han antyder at Vesten ikke forstår hvor sterk motstand det er mot disse avtalene i Midtøsten.
Året siden attentatet på Hizbollahs generalsekretær Sayyed Hassan Nasrallah (27. september 2024) har vært spesielt avgjørende, ikke bare for Hizbollahs interne omstilling, men også for balansen i den bredere Motstandsaksen, skriver Allan.
Etter Nasrallah
Stikk i strid med vestlige mediers fokus på at Hizbollah er marginalisert, skriver Allan at den iranske terrorproxyen med base i Libanon har bedrevet et omfattende gjenoppbyggingsarbeid mens verden har fokus på Hamas.
Drapet på Sayyed Nasrallah, lenge Motstandsaksens mest kjente strateg og offentlige stemme, var ment å svekke Hizbollahs kommandostruktur og politiske selvtillit. Dette mislyktes. Hizbollahs ideologiske robusthet, dype reservoar av erfarne ledere og støtte fra Iran gjorde at bevegelsen absorberte sjokket og gjenoppbygde kommandokanaler, samtidig som den holdt sitt operasjonelle tempo bevisst uklart. Attentatet tvang også frem en politisk omstilling i Libanon, der Hizbollah har signalisert at de styrker seg, uten å avsløre hastigheten eller formen på sin militære omorganisering.
Allan påpeker videre at den såkalte Motstandsaksen, altså Iran og dets proxyer i regionen, er langt mer enn Hamas, og at dette vil ha betydning for hvordan «dagen etter» fredsforhandlingene i Egypt vil bli seende ut.
Til tross for ofte karikerte fremstillinger, er ikke Motstandsaksen en sentralisert operasjonsbase. Den er en strategisk allianse mellom bevegelser og stater som ser det israelsk-amerikanske prosjektet som den primære regionale trusselen og kilden til ustabilitet. Denne logikken har blitt sterkere etter Abraham-avtalene (2020) og vedvarende retorikk i israelsk og amerikansk politikk om å «omforme Midtøsten», et tema som jevnlig dukker opp i offisielle uttalelser.
Oversatt til dagligtale mener Allan at man må forstå at hatet mot Vesten har blitt styrket i landene som ikke vil ha noen del i Abraham-avtalene.
Utvidet risikogeografi
Allan påpeker, slik også vi har påpekt i en rekke artikler, at mullaregimet i Iran er en verkebyll.
Den 12 dager lange konfrontasjonen i juni 2025 førte verken til regimeskifte i Iran eller ødeleggelse av landets kjerneprogrammer, men den hevet nivået for direkte konfrontasjon og utvidet risikogeografien. Krigen endte uten en formell våpenhvile, kun en uformell pause, noe som gjør misforståelser svært sannsynlige uten robuste de-eskaleringskanaler. Eventuelle «konfliktdempings-pakker» bør i beste fall sees som midlertidige lindringer, skriver han.
Han skriver videre at det er viktig å huske at Hamas ikke gir ved dørene. Det er terrororganisasjonens overlevelse det er snakk om, så ingen må anta at de frigir israelske gisler uten at de selv anser det som del av en bredere strategisk seier.
Allan framstår ikke spesielt optimistisk til det israelske kravet om å avvæpne Hamas, og han minner om at det kan være en fordel for Hamas å frigi gislene nå.
Operasjonelt sett har israelske gisler blitt en taktisk byrde for Izz al-Din al-Qassam-brigadene i langvarige urbane kamper; samtidig er gislenes overlevelse en politisk nødvendighet for Israel. En utveksling tjener nå to mål for motstandsbevegelsen: (1) å sikre maksimal frigivelse av palestinske fanger mens innflytelsen er sterkest, og (2) å redusere presset på kampenheter for å omorganisere til en ny kampanje. For Israel vil en gradvis tilbaketrekking som stabiliserer frontlinjer og returnerer gisler bli fremstilt som en strategisk omstart, i påvente av en styringsmodell for «dagen etter».
Al-Aqsa-flommen
Terrorangrepet mot Israel 7. oktober 2023 og den påfølgende krigen mot Israel kalles Al-Aqsa-flommen av palestinerne og deres allierte. Allan skriver at det er viktig å forstå at araberne anser Al-Aqsa-flommen som en prosess, ikke en enkelt hendelse.
Israelske lederes retorikk om å «forandre Midtøsten» står i kontrast til en operasjonell realitet: Israel har ikke oppnådd avgjørende resultater i Gaza eller Libanon, selv etter omfattende kampanjer, lederskapsattentater og eskaleringstiltak. Tre motvirkende faktorer forklarer det nåværende Gazas utholdenhet, både militært og samfunnsmessig, til tross for enestående ødeleggelse, kombinert med Hamas’ politiske smidighet ved forhandlingsbordet, skriver Allan og presiserer:
- Hizbollahs evne til å absorbere sjokk og gradvis gjenopprette seg etter september 2024.
- Irans samhold og evne til å tåle junikrigen uten å gi opp strategiske kjerneinteresser.
- Israels hovedbegrensning er tydelig i den tvungne veien konflikten nå dikterer: De kan fortsette å legge press med betydelige menneskelige og materielle kostnader, men har ennå ikke nådd terskelen for en avgjørende transformasjon som kreves for å klokke inn et «nytt Midtøsten». Den samme begrensningen gjelder eksterne støttespillere når diplomatiske rammeverk brukes til å hvitvaske militært fastlåste situasjoner til å omtales som «politisk omstart».
Vi står ikke ved «begynnelsens slutt», men ved «sluttens begynnelse», skriver Allan.
Med mindre en uventet utvikling inntreffer, vil utviklingen fortsette til en av partene oppnår en strategisk seier. Utgangen avhenger av om Motstandsaksen kan omdanne utmattelseskrig og politiske manøvre til en kumulativ fordel, og om det israelsk-amerikanske prosjektet kan påtvinge en varig etterkrigsarkitektur, fremfor midlertidige pauser, i Gaza og videre. De kommende ukene, med gisselutvekslinger, stabilisering av frontlinjer i Gaza og eventuelle oppfølgingssamtaler med Libanon, vil teste denne hypotesen.
Risikoen for at en fredsavtale ender med «fred» i betydningen en pause for gjenoppbygging og restrukturering av terrorgrupper før nye angrep mot Israel, er ifølge Allan åpenbar.
Det tror jeg dessverre han har helt rett i, og jeg er slett ikke sikker på at en avtale-ivrig Trump forstår islam.