Faksimile Aftenpostens nyhetskarusell
Da jeg åpnet Aftenposten i morges var spørsmålet det første jeg så: Hva skjedde egentlig 7. oktober?
Svaret som umiddelbart dukket opp i hodet mitt var terror. Massakre. Bildene av løpende ungdommer, terrorister som jaktet på jøder, som frydet seg over å drepe, Palestinakomiteens Line Khateeb som smilte på NRK – alt dette er brent fast på netthinnen.
Det var uskyldige mennesker som ble torturdrept den dagen. Det var uskyldige småbarn og det var gamle. Her hjemme var det en kaotisk statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og en like kaotisk utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) som ikke klarte å ta ordet «terrororganisasjon» i sin munn. Mens oppdateringene om grusomhetene strømmet inn, klarte de det ikke. Kvinner fikk skåret av brystene, ble voldtatt på så bestialsk vis at det er nesten umulig å tenke på, foreldre ble lemlestet foran øynene på barna sine. Eller barna ble drept foran foreldrene sine. Lik ble paradert i gatene i Gaza til stor glede for folkemassene. Dette skjedde 7. oktober for to år siden.
Spørsmålene Aftenposten stiller er helt legitime. De bør stilles, selvsagt bør de det. Men de bør stilles på alle andre dager enn i dag. Jødene er en nasjonal minoritet. Oppslaget i dag kunne minnet om nettopp det, ikke minst i et klima som i stadig større grad gjennomsyres av antisemittisme.
«Åpner mangelen på en skikkelig granskning for at misforståelser, konspirasjonsteorier og ansvarsfraskrivelse spres?» spør Aftenposten i stedet.
Jeg lyttet ikke til radio i morges, men en leser gjorde nettopp det og sendte tankene han gjorde seg til Hege Storhaug. Hun videresendte e-posten til meg.
Hei. Jeg vil rose deg for ditt gode arbeid over mange år. I dag er det 2 år siden massakrene og voldtektene som Hamas og venner utførte i Israel. Satt og hørte på P1 pluss og deres dekning av saken hvor de nærmest bagatelliserte angrepet og demoniserte Israel. Påstanden om folkemord satt løst. Ble faktisk lei meg og redd med tanke på våre politikeres holdninger og handlinger etter tragedien og også hvordan norske medier dekker saken. NRK er ikke villig til å invitere personer som kan få inn litt balanse og realisme i debatten. Det ser mørkt ut for framtiden for våre jødiske nordmenn. Og nå er jo faktisk Hamas indirekte valgt inn på Stortinget gjennom RØDT, SV og MDG. Vil takke dere på HRS for deres arbeid og ønsker dere alt godt for framtiden. Aldri mer er nå bare et slagord og ekkoet fra 1930 og 40 tallets Tyskland er høyt.
Paralleller
Hvordan ville det bli mottatt om noen på toårsmarkeringen i 2013 hadde brukt overskriften Hva skjedde egentlig 22. juli? Hvordan hadde det blitt mottatt om minnedagen skulle bli brukt til å stille spørsmål om hvorfor det ikke ble gransket grundig hvorfor en rekke overlevende fortalte om flere gjerningsmenn på Utøya? Den dagen i året da overlevende og alle medmennesker sørger og terroren er ekstra følelsesmessig nær, er det den dagen som bør brukes til å spørre om hvordan det var mulig at helikoptre sto på bakken, politiet ble sendt til feil sted, sambandet sviktet? Jeg tror alle forstår at det gjør man ikke. Man stiller ikke de spørsmålene akkurat den dagen. Man har respekt. Man utviser omtanke. Man peker ingen fingre i retning av andre enn selve terroristene på en minnedag.
Med mindre ofrene er jøder. Da gjøres det.
Heller ikke Regjeringen klarer å uttrykke en uforbeholden støtteerklæring til jødene på dagen i dag, til tross for at dagens uttalelse fra utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) er langt mer empatisk enn det som har vært gjeldende for fokuset Støre-regjeringen har hatt siden terroren rammet. Jeg antar norske jøder vil verdsette omtanken de gis i dag fra ministerhold, men antar også at de vil bite merke i at empatien er ispedd både kritikk av Israel og den velkjente frasen som dessverre utvanner budskapet:
Vi har alle et ansvar for å stå opp mot hatretorikk, enten den kommer som antisemittisme, muslimfientlighet eller på andre måter.
Det er et mønster i dobbeltmoralen. Da de drepte gislene Shiri, Ariel og Bibas, moren og de to små rødhårede guttene, ble gravlagt etter en grusom og uverdig overlevering av levningene deres av Hamas, satt statsminister Støre barbeint på gulvet i Brorskapsmoskeen Rabita. Han sa ikke et ord om jøder til den muslimske forsamlingen.
Jeg husker også godt minnemarkeringen 22. juli i år. Jeg skrev om den på Facebook fordi den var så påfallende i år. Heller ikke de gjenlevende etter Utøya-terroren fikk sørge i fred. Sorgen skulle spes ut med folkemord-anklage mot Israel.
22. juli er en dato som for alltid lever i nordmenns minne. 77 mennesker mistet livet den dagen i 2011.
22. juli betyr noe for flere enn nordmenn. Warszawa-gettoen huset over 400.000 jøder under brutale forhold. Fra 1942 intensiverte nazistene «Den endelige løsningen» under Aksjon Reinhard, ledet av SS og koordinert av figurer som Hermann Höfle. 22. juli 1942 startet masseutsendelser hvor om lag 265.000 jøder ble deportert til Treblinka mellom juli og september 1942. Ytterligere 10.000 ble drept i gettoen, og 11.000 sendt til arbeidsleirer. Dette var ingen frivillig flytting, men en tvungen transport til døden. Jødene ble lurt til Umschlagplatz med løfter om mat og arbeid, før de ble lastet på tog. I Treblinka ble de fleste gasset umiddelbart. 22. juli markerer selve starten på tilintetgjørelsen, det største folkemordet i historien.
At statsminister Jonas Gahr Støre benytter minnemarkeringen for 22. juli i år til å komme med folkemord-anklage mot Israel er uhyrlig okke som. Med det historiske bakteppet i minne er det motbydelig.
Ideologien som dreper
Charles Moore skriver godt om toårsmarkeringen av 7. oktober i dagens utgave av The Telegraph. Han inkluderer det som tilsynelatende er fraværende i norske medier; et fokus på angrepets grusomhet og dets ideologiske røtter. Han beskriver dagen som en av de verste i det 21. århundret, sammenlignbart med 11. september 2001, men fremhever at 7. oktober var spesielt avskyelig fordi det målrettet jødiske familier, involverte voldtekter, kidnapping av 200 gisler der noen fortsatt holdes fanget, torturert eller drept, og fordi gjerningsmennene ble hyllet som helter i Gaza. Moore kritiserer hvordan hendelsen har blitt «halvglemt» i Vesten, delvis på grunn av propaganda som unnskylder Hamas eller legger skylden på Israel, og da særlig statsminister Benjamin Netanyahu. Han påpeker at selv før Israels mottiltak ble landet kritisert, og at gisler nå brukes som forhandlingskort uten fordømmelse i mainstream-medier.
Moore identifiserer en farlig ideologi som sprer seg, særlig blant studenter og muslimske miljøer, og som manifesterte seg i det nylige jødedrapet ved synagogen i Manchester. Denne ideologien er inspirert av Frantz Fanons bok The Wretched of the Earth (1961), framholder Moore, der boken romantiserer vold som «frigjørende» og «anti-kolonial».
Hamas’ oppdaterte manifest fra 2017 omformulerer terrororganisasjonens anti-jødiske kamp til «anti-sionistisk», og Moore påpeker at «sionist» nå brukes som en tynnslitt kode for «jøde» i hatefulle slagord. Han advarer om at den Fanon-inspirerte tankegangen er en drivkraft bak vold mot jøder, til tross for at jøder i Storbritannia er en godt integrert minoritet som opprinnelig søkte tilflukt i landet.
Moore har ikke så mye til overs for politikere, men han gjør et unntak. Han berømmer konservative Kemi Badenoch for å sette ord på hva ideologien handler om. Under en tale i Manchester ved Det konservative partiets konferanse i helgen, fordømte Badenoch pro-Gaza-demonstrasjoner som «hat-karneval» og forklarte at slagord som å «globalisere intifadaen» i praksis betyr å gjøre jøder til mål for vold. Moore fremhever hennes evne til å se bakenfor ideologiske fasader, og roser hennes bidrag til Policy Exchange-rapporten After Gaza av Sir John Jenkins. I forordet utfordrer Badenoch Fanons ide om at revolusjonær vold er «rensende», og trekker paralleller til sine egne erfaringer i Nigeria, hvor grupper som Boko Haram brukte lignende retorikk om «frigjøring» for å rettferdiggjøre massedrap og undertrykkelse av kvinner. Hun kritiserer britiske universiteter for å gi etter for ekstremisme, og advarer mot å importere verdier som er fiendtlige mot vestlig demokrati. Moore ser Badenoch som en sjelden politiker som ikke bare fordømmer, men også forstår roten til den ideologiske volden, og dermed står sterkere i kampen mot antisemittisme og ekstremisme.
En eneste dag
Norge har ingen Kemi Badenoch. På Stortinget i dag sitter ingen politiker som klarer å forstå at reell balanse også handler om å la gjenlevende sørge over sine døde uten å blande en rekke forbehold inn i en minnemarkering. Det finnes ingen Badenoch som tør å si rett ut at voldsforherligende ideologi dyrkes og vokser til et farlig jødehat i muslimske miljøer, godt hjulpet av et venstrevridd akademia. Det finnes ingen Badenoch som påpeker at det faktisk er venstresidens dyrking av ideer om avkolonialisering som hisser islamistisk jødehat til nye høyder.
Det finnes ingen renselse i terror, ei heller finnes renselse i å utvanne andres lidelse ved å peke i en annen retning.
Skal man finne noen form for renselse, så må det i så fall være å gi rom for at også jøder kan minnes sine døde, sine skadde, sine torturerte og sine som fortsatt sitter som gisler. Det er et minimum. Som samfunn bør vi klare det en eneste dag i året.
Hovedillustrasjon: Skjermbilde fra Pierre Rehovs film Pogrom(s) – som for øvrig burde vært obligatorisk å vise i alle norske ungdoms- og videregående skoler.