Politimester Ida Melbo Øystese i Oslo mener samfunnet har vært for naive til ungdomskriminaliteten som nå rammer hovedstaden, melder NTB. Uansett hvem «samfunnet» er i denne sammenhengen så står politiledelsen selv langt fremme blant dem som har vært naive.
Akkurat dette har HRS over flere år påpekt i en rekke saker, ikke minst med denne uredelige «strategisk stab» (det vi har døpt sosiolog- eller sosionompolitiet), for øvrig en enhet som er omorganisert, som med de mest kreative krumspring og selektiv bruk av statistikk har gjort det de kan for at samfunnet nettopp skulle forbli naive.
«Veldig enkel bås»
Nå har politiledelsen tapt kappløpet med tiden, og Oslos politimester må følgelig gi tapt for hva som er fellestrekkene blant unge kriminelle: «Det er gutter som selv har blitt utsatt for vold, enten hjemme eller ute, og som har minoritetsbakgrunn.» Halmstrået til politiledelsen er kanskje at volden de samme er utsatt for «ute» er begått av hvite, unge menn, selv om de antakeligvis vet bedre.
Det er for øvrig ikke så lenge siden at politimester Øystese selv rotet seg bort nettopp med å avvise sammenhengen mellom innvandrerbakgrunn og kriminalitet. Den gang, høsten for to år siden, var de vise ord fra Øystese blant annet følgende:
– Dette er barn som er født og oppvokst i Norge. Det er våre barn. Det er politiets ansvar å sørge for at de får gode oppvekstvilkår og at vi greier å forebygge kriminaliteten. Så dette er et veldig sammensatt bilde, og jeg er nok litt mer bekymret for at det blir nesten litt kontraproduktivt å sette de i en veldig sånn enkel bås. Fordi det er de andre risikofaktorene (dårlig økonomi, trangboddhet, dårlige oppvekstvilkår, red.) som de har til felles, som etter min oppfatning er mer betydningsfulle enn akkurat hvor de bor, og hvem foreldrene er – ikke sant? sa Øystese.
Nei, det er ikke sant, Øystese. Men på denne måten har politiledelsen skjemt ut sin egen stand, for operativt politi vet meget godt hva realitetene er. Problemet er at så lenge virkeligheten skulle sminkes i Det Nye Norge har samme politi blitt forhindret fra å få de nødvendige verktøy. I tillegg har man villedet politikerne og MSM, som begge således har bidratt til å gjøre samfunnet naivt.
Det kan jo også legges til at samme politimester har hevdet at antallet lovbrudd blant unge over tid gikk ned, for så å øke igjen. Men hun glemte å presisere hvilke unge hun snakket om, for kriminaliteten blant de yngste har bare økt de siste årene.
Ved å blankt avvise en «sånn enkel bås», som minoritetsbakgrunn og egenopplevd vold, har vi lagt alle eggene i en annen kurv; dårlig økonomi, trangboddhet, dårlige oppvekstvilkår, som har til felles at det er storsamfunnets ansvar, ikke familienes eget ansvar.
Kulturens betydning
Det er som Almir Martin skriver i en kronikk: «Men det er ikke først og fremst økonomiske forhold som gjør disse barna sårbare. Det er gangsterkulturen og oppdragervolden som mange utsettes for, kombinert med et verdigrunnlag som skiller seg fra det majoriteten av oss lever etter.» Han etterlyser foreldrenes ansvar, og at ulike innvandrergrupper må være «villige til å se kritisk på egne kulturelle og religiøse normer».
Så var vi igjen ved (det banale) utgangspunktet: Kultur betyr noe. Det såkalte flerkulturelle Norge har, og vil fortsatt, endre Norge. Er det noe vi skal innrømme, så er det nettopp det. Da må vi også ta et oppgjør med de innvandrede praksiser og verdier som er uønsket i Norge heller enn å unnskylde eller bortforklare det vi slett ikke ønsker velkommen. For nok en banal kjensgjerning: Noen kulturer er bedre enn andre.
For det er videre slik, som også Almir Martin er inne på, at vi ikke kan betale oss ut av problemene. Norges fremste verktøy i integreringen har nettopp vært penger, rett og slett fordi Norges oljemarinerte økonomi har tillatt det, men etter flere tiår og tusenvis av milliarder kroner ut av vinduet, må vi bare konstatere: Nei, det fungerer ikke.
Den erfaringen kunne vi høstet fra Sverige der penger ikke har hjulpet noe, men i Norge var det langt mer behagelig å benekte svenske tilstander heller enn å forstå dem, både fra politiledelsen, de fleste politikere og MSM.
Hvor ufattelig naive vi har vært viser ikke minst den kontante avvisning av at barns lange utenlandsopphold har negativ betydning både for barna selv og for samfunnet. Da HRS for over 20 år siden avdekket praksisen med at barn og unge sendes til foreldrenes opprinnelsesland på lange opphold sto avvisningen og bortforklaringene i kø, mens HRS ble beskyldt for å overdrive og være fremmedfiendtlige.
Nå begynner det å synke inn at slike utenlandsopphold har en rekke negative sider.
Utfordringer
TV2 har med hele ni (!) journalister i nærmere ett år prisverdig nok jobbet med ungdomskriminalitet, der de også har kartlagt bakgrunnen til de som mellom 2018 og 2024 ble dømt for kriminalitet i Oslo tingrett. De har gått gjennom hver eneste sak og undersøkt hvilken bakgrunn mindreårige domfelte i hovedstaden har ved å søke i Folkeregisteret. De har videre sett på antallet norskfødte domfelte som har bodd i utlandet i en periode, for så å returnere til Norge når de er i skolealder og som etterpå har begått lovbrudd de er dømt for i Oslo tingrett.
Allerede her kan det være på sin plass å nevne at Folkeregisteret, hvis ikke noe er endret betraktelig den siste tiden, har sine svakheter. For selv om regelverket for inn- og utflytting, som TV2 oppgir i en faktaboks, tilsier at man har plikt til å melde flytting til Norge hvis man skal være her mer enn seks måneder og utflytting hvis man har til hensikt å oppholde seg i utlandet mer enn seks måneder sammenhengende, så er det slett ikke alle som overholder disse reglene. Antakelig er antallet som aldri har meldt om utflytting langt høyere enn de som faktisk har meldt fra. Med andre ord sitter antakelig TV2 på tall som sier noen om de barna der det er kjent at de har flyttet ut av Norge for en periode, mens mørketallene for de som faktisk har vært på lange utenlandsopphold kan være store.
Det er akkurat her problematikken både med registreringssystemet hos Folkeregisteret og skolenes mangelfulle meldesystem kommer inn, som vi nøye omtalte i overnevnte rapport. Det var i alle fall slik tidligere at rektorer ved den enkelte skole selv kunne bestemme hvorvidt fravær av en elev skulle meldes videre. Hvis foreldre fortalte at de tok ut barnet sitt for å dra til for eksempel Irak eller Somalia for en viss tid, typisk fordi noen i familien er syk, og at barnet i mellomtiden skulle gå på skole der, så kunne rektor si seg fornøyd med det og intet mer skjedde. Eller det ble fortalt at de skulle flytte til et annet sted i Norge, så har Norge heller ikke noe nasjonalt elevregister, ergo trenger man slett ikke vite hvor barnet egentlig blir av.
Gitt disse utfordringene i bakhodet, kan vi se litt videre på hva TV2 har avdekket.
Utenlandsopphold
En av 13-åringene som ble pågrepet etter håndgranatangrepet i Pilestredet i Oslo viser seg ifølge TV2 å være født i Norge i 2012 før han flyttet til Sverige i 2023. Nylig flyttet han tilbake til Norge og er følgelig ikke en del av tallgrunnlaget til TV2, men bakgrunnen hans viser uansett samme trend.
Av alle dommer avgitt mot barn under 18 år i Oslo tingrett i perioden 2018 til 2024 fremkommer det at 51 av 347 dømte ungdommer har følgende til felles:
- De ble født i Norge (TV2 har ikke oversikt over hvem foreldrene til disse barna er, men påpeker at «en stor andel av dem» kommer innvandrertette bydeler, altså er det grunn til å anta at det er andregenerasjons innvandrere).
- De har deretter utvandret til et annet land.
- De kom tilbake til Norge mens de var i skolealder, altså mellom fem og 19 år.
- De begikk alle kriminalitet etter at de kom tilbake til Norge.
Indikasjonen er altså at lengre utenlandsopphold for barn kan føre barna inn i kriminalitet. Det er interessant på flere måter, ikke minst fordi mange foreldre argumenterer med å ta barna ut av Norge for å fjerne dem fra belastende miljøer, men det kan altså ende opp med det motsatte. Det har også vært argumentert med at barna sendes ut for å lære mer om «egen kultur», noe som stort sett ser ut til å være en forkledning for «å bli en bedre muslim» eller å avlære vestlige verdier, som uansett lett kan bidra til kultur- eller verdikonflikter i Norge.
Vi kan heller ikke se bort fra voldsaspektet som er legitimt i mange lands oppdragelses- og skolekultur. Jeg har med selvsyn for eksempel sett småjenter piske enda yngre jenter fordi de ikke kunne sitere leksene ordrett, som gjerne var knyttet til sitater fra koranen.
I TV2s artikkel nevnes det forskning fra Tyskland og Sverige som mener å se at barn blir oppdratt av slekt til å nettopp begå kriminalitet. I Danmark har man avdekket og kartlagt klanbaserte familier der flere generasjoner, også barn, er tungt involvert i kriminalitet. Men som vanlig ligger danskene foran oss i løypa, og der snakker de også om kriminalitetens etniske ansikt.
Imens er vi kanskje med museskritt på vei ut av naiviteten.