For første gang var Rikspolitiet kartlagt kriminelle familier i Danmark. Kartleggingen er langt fra fyllestgjørende, vedgår Rikspolitiet. For på eksempelvis Fyn er kun én klanbasert familie satt på det nasjonale kartet, mens Fyns politi i fjor opplyste at det fantes ti kriminelle klaner i distriktet.
Men 35 multikriminelle familier spredte utover Danmark bestående av 636 familiemedlemmer der de fleste er involvert i kriminalitet, utgjør et tungt problem for politiet og samfunnet som sådan. 302 av medlemmene er danske statsborgere, altså er 334 personer ikke danske statsborgere. Av de som er danske statsborgere, viser ikke kartleggingen hvilken nasjonale bakgrunn den enkelte har. De utenlandske har tilhørighet til 17 nasjoner. De vanligste er Irak, Serbia, det tidligere Jugoslavia, Sverige, Kroatia, Nederland og Italia.
Ettersom dette handler om klanbasert kriminalitet, er det god grunn til å anta at de med bakgrunn fra Sverige, Nederland og Italia ikke har gamle slektstrær der.
Arv fra generasjon til generasjon
De kriminelle familiebaserte klanene har tydelige koblinger til gjengmiljøer og organisert kriminalitet. I de 35 kriminelle familiene er det 119 familiemedlemmer som er registrert i Politiets etterforskningsstøttedatabase (PED). Basen brukes til å overvåke kriminelle grupper og nettverk som begår alvorlig eller organisert kriminalitet.
Problemet med kriminelle klaner er velkjent i både Tyskland og Sverige. I Sverige forklarte visepolitisjef Mads Löfving allerede i 2020 at det på den tiden var minst 40 kriminelle klaner bak narkotikahandel, vold og utpressing.
Rikspolitiet beskriver i sitt notat ikke hvordan kriminaliteten konkret begås. Høsten 2024 beskrev Berlingske dette i detalj. Kjennetegnene ved klanene er:
- Noen få familier er ansvarlige for omfattende kriminalitet i Danmarks sårbare boligområder. I Aarhus Vest har fire familier nesten 5.000 siktelser på samvittigheten.
- Imamer mekler i rettssystemet, og saboterer dermed politiets og domstolenes evne til å straffeforfølge kriminelle.
- Flere av de mest dominerende klanene har røtter i Midtøsten og har brakt med seg atferd fra flyktningleirer til Danmark.
- Problemer med kriminelle klaner blir først nå synlige i Danmark, men har lenge vært godt beskrevet i Tyskland og Sverige .
- Politisjefer og boligbyggelag har i årevis advart om klanenes dominans i sårbare boligområder.
Kriminaliteten går i arv – fra generasjon til generasjon. Dette er altså familier og personer som er i full kamp med samfunnet de bor i – det samfunnet som forsørger dem. Politiet lokalt i Danmark har «et håp» om at de skal klare å få en del av de aller yngste til å vende blikket bort fra kriminaliteten de voksne begår. Det er ikke helt enkelt å se hvordan de skal lykkes, all den tid barna lever i fysisk og mentalt kriminelle omgivelser fra morgen til kveld.
«De tunge våpnene skal frem»
Tallene viser at klanene er organiserte kriminelle som må bekjempes akkurat som motorsykkelklubber og gjengmedlemmer, sier justisminister Peter Hummelgaard fra sosialdemokratene. «Det er et svært alvorlig samfunnsproblem», sier ministeren, som må sies å være å slå inn åpne dører. Hummelgaard peker på at 119 av de kartlagte personene allerede er registrert i politiets «gjengregister».
Så hva vil Regjeringen Frederiksen gjøre? Jo, innføre «vidtrekkende tiltak».
«Vi kan nå se at vi må utvide den rettspolitiske verktøykassen slik at vi kan bekjempe den formen for organisert kriminalitet som er familiebasert, på samme måte som vi har gjort med motorsykkelklubbene og innvandrergjengene.»
Hummelgaard mener at klanbaserte kriminelle familier skal omfattes av paragraf 81a i straffeloven. Dette betyr at organiserte gjenger kan ilegges dobbel straff for en rekke alvorlige forbrytelser. De 35 familiene som er nevnt anonymt i rapporten fra Rikspolitiet, kan nå potensielt bli de første multikriminelle familiene som likestilles med kriminelle motorsykkelklubber og gjenger.
Det mest vidtrekkende initiativet Rikspolitiet foreslår i kartleggingen er at myndigheten nå skal «vurdere» om familiene bak den mest alvorlige organiserte kriminaliteten skal overvåkes ytterligere.
Peter Hummelgaard vil gå mye lenger.
«Jeg har allerede startet mye arbeid i Justisdepartementet, hvor vi blant annet ser på hvordan for eksempel gjengparagrafen i straffelovens paragraf 81a kan justeres slik at kriminelle familietyper kan inkluderes.»
Rikspolitiet skriver også videre i kartleggingen at en slik overvåkingsinnsats av de kriminelle familiene vil «føre til et større ressurssvinn» for distriktene og Nasjonal enhet for alvorlig kriminalitet (NSK).
Peter Hummelgaard er imidlertid klar til å finne midler til dette, sier han.
«Det er en politisk avgjørelse, og jeg legger ikke skjul på at vi må overvåke fenomenet grundigere, og da må vi finne politiske penger til det.»
Med andre ord vil Hummelgaard gå til Folketinget for å hente pengene han mener trengs.
– De mangler karakter, sier filosof
Hummelgaard har ingen tro på at familiene har etternavn som «Hansen» eller «Svendsen». Og at de utgjør langt flere enn over 600 medlemmer er det grunn til å tro kun kruser overflaten. Øst-Jyllands politi opplyste i fjor at de i en innledende analyse hadde identifisert omtrent 60 familier og mellom 1000 og 1500 relevante personer. Det brukes altså ulike kriterier nasjonalt og lokalt for å definere hva som er en kriminell familie.
Filosof Eva Selsing registrerer og kommenterer den pågående politiske debatten om klanene slik:
Hvordan enn det blir løst, skjer det ikke med de sittende politikerne (med meget få unntak). Kvaliteten er simpelthen for lav. Åndelig, intellektuelt, karaktermessig. Og viktigst: De er for redde for medier som «krever» aksept av volden (ellers kan du jo bli skandalisert – hva sier du til det?)
Selsing mener at politikerne utsettes for medialt press dersom de tenker høyt det mange av oss tenker: «Repatriering, å tre ut av konvensjoner, massehjemsendelser, drastiske økninger av straff for vokld og overgrep – alt det som er nødvendig å ta i bruk når de pene menn har nektet å gjøre noe i årtier. De som bare har sett på mens den eksistensielle trusselen mot oss (borgere) vokste.»
– En forfengelig, patetisk, men farlig, epidemi blant voksne menn, konkluderer hun.
Hvilket vesteuropeiske land som eventuelt blir det første til å ta i bruk virkemidler som Selsing nevner her, er jammen ikke godt å si. Alle landene har politiske ledelser som løper etter problemene mens de gir inntrykk av å ta problemene på ytterste alvor. Samme gjelder selvsagt Norge.