Over flere tiår har det egentlig vært relativt uinteressant hvem som styrer landet, da partiene har vært tilnærmet like og der de små og mest radikale har vært innslag som mest har liknet på en periode med en tenåring i huset. Vi har forventet at de voksne ryddet opp, om de så het Arbeiderpartiet eller Høyre.
Det var den gang.
Faksimile fra NRK:
Småpartienes fest
Ap sin makt har svekket seg betydelig, med det foreløpig svakeste valget i nyere tid i 2001, på 24,3 prosent. Årets valg på 28,2 prosent er således bare litt bedre enn valgene i 2017 (27,4 pst) og 2021 (26,3 pst). Så selv om årets resultat er noe bedre, som i seg selv er en bragd etter fire trøblete år ved makta, er det noen år siden Aps glansdager da 40-tallet var normalen.
For Høyres del tangerer de med årets 14,6 prosent det dårligste valget noensinne, som var i 1997 (14,3 pst).
Og når mor og far har lagt seg, danser tenåringene på bordet.
Småpartiene SV, Rødt og MDG er blitt jevnstore med henholdsvis 5,5 pst, 5,3 pst og 4,7 pst, som gir 9 mandater hver til de to førstnevnte og 7 til MDG. Til sammen 25 mot Aps 53, som tilsier at de kan mobilisere makt bak sine krav. Og vi vet hva de kravene består av. De kan beskrives som at hver ny byrde for Norge er en velsignelse, hver ny skatt en gave og hver ny voldshendelse et uheldig utslag av en barndom i fattigdom og utenforskap (jeg leste noe lignende på Facebook, men husker ikke fra hvem og fikk følgelig problemer med krediteringen her).
Så var det Senterpartiet, partiet som ødela for seg selv ved å gå i regjering med Ap i 2021. Som vi spådde den gang ville den av Sp og SV som ikke gikk i regjering vinne. Resten av historien kjenner vi, og svaret ved dette valget ble det vi kanskje kan kalle en normalisering for Sp med 5,6 prosent (9 mandater). Personlig mener jeg at Sps største problem er at de har en borgerlig politikk som de ønsker å forankre på rødgrønn side. Det kunne vært forenlig med et Ap som trakk mer mot høyre, men Ap går motsatt vei – og det kommer bare til å forsterke seg etter årets mandatfordeling.
Til sammen har de rødgrønne småpartiene 34 mandater, altså et flertall mot Aps 53, men i hvilken politisk sak skulle Sp finne sammen med SV, Rødt og MDG? Småpartienes fest blir nok mest sannsynlig uten bygdegutten.
Skilsmissen
Jeg vet ikke helt når Høyres nedtur startet. Mange lener seg på forklaringen med ektemannens aksjehandel mens Erna Solberg var statsminister, men egentlig tviler jeg. Er det noe nordmenn er gode på så er det å tilgi brølere, bare se på hvor raskt vi «glemte» Bjørnar Moxnes’ (Rødt) butikktyverier. Det skulle egentlig ikke være mulig at denne tjuvradden skulle få renominering til Stortinget, dertil i stemmekamp med stortalentet til Høyre, Ola Svenneby, men slik ble det. Moxnes ble sluppet inn i varmen, Svenneby ble plassert i kulden.
Nå er det ikke synd på Svenneby, et politisk talent av hans kaliber klarer nok Høyre fint å finne en velegnet plass til, kanskje endog en plass som gir han mer makt enn å være én av de 169 på tinget. Alltids litt sent fra Høyres side, da det tok tid før det gikk opp for partiet hvilket potensiale Svenneby representerer. Men så er det også det som har kjennetegnet Høyre de siste årene; trege reaksjoner, om reaksjoner i det hele tatt. Denne sitte-stille-i-båten-strategien fungerte nemlig fint så lenge alt Ap tok i ble gråstein, som endret seg da Ap slapp å forholde seg til Sp i regjering og Jesu-Jens’ gjenkomst. Noen vil sikkert mene at det var dristig av Støre å sette egen maktposisjon i spill ved å slippe til Stoltenberg, men sistnevntes avgang er nok også planlagt. Så kanskje vi heller skal lure på hvem Støre utnevner til finansminister? For å gjøre forestillingen komplett hadde det jo vært skikkelig morsomt om han pekte på Marie Sneve Martinussen.
På samme måte som Høyres valgkamp har vært et underlig skue der de brukte lang til på å komme ut av dvalen, har vi sett en blankpolert valgkampstrategi fra FrP. Så blankpolert at Sylvi Listhaug, som stort sett har vært den vi har hørt fra, har pugget sine talepunkter ned til minste komma og de gikk på repeat uansett spørsmål. Man kan like eller mislike det, men det fungerte. FrP gjorde et historisk godt valg med 23,9 prosent.
Mislike FrPs økende anerkjennelse blant velgerne gjorde utvilsomt mainstream media (MSM). Deres slagsidedekning ble bare mer og mer påtakelig, men det nyttet ikke. Listhaug glitret som aldri før. Og når FpU gjorde rent bord under skolevalget begynte virkelig panikken å bre om seg – og det ikke bare i MSM, men også i Høyre. Solberg største tabbe i valgkampen var likevel for åpen scene å diskvalifisere Listhaug som mulig statsminister, men gudhjelpe for en fest det ble i MSM.
Dette forsøket på å diskvalifisere Listhaug gjorde det enda enklere å tilnærmet demonisere henne. Og det var akkurat der Ap satte støtet inn. For hvilket jævlig ekkelt Norge gikk vi ikke i møte med Listhaug ved roret? De andre borgerlige partiene forholdt seg rimelig taus til slike anklager.
Uansett begynte det å lukte skilsmisse mellom Solberg og Listhaug, og for borgerlige velgere kan det virke som om Erna fikk skylda for et heller haltende samliv.
Heller enn å gi sin stemme til Høyre, ga man stemmen til FrP eller (taktisk) til KrF (4,2 pst) for å få sistnevnte over sperregrensa. Og dette ble valgkampen da Venstre (3,7 pst) forble vekk. For selv om Guri Melby sto på, ble hun sørgelig ensom. Hvor i all verden ble for eksempel av Abid Raja? At Venstre forble borte skyldes ikke minst at de lider av samme syndrom som Sp; de er på feil side av politikken. Deres hjertesaker, ikke minst deres forkjærlighet for Gaza, er de rødgrønnes prioriteringer. På mange måter ble dette et palestinavalg, der hatet mot Israel har sivet ut som en pest som ikke minst bidrar til økt polarisering.
Frankrike som advarsel
Man kan virkelig – og med rette – spørre seg hvilke saker som har vært viktige i denne valgkampen. Det ble i alle fall veldig mye formueskatt, som man må kunne si er et problem for en liten del av befolkningen. Det betyr ikke at det ikke er viktig for en større debatt om Norges finanser og hvordan vi innretter oss, men den debatten uteble. Alt kokte ned til et slags for og imot «skatter og avgifter» for å «finansiere velferdsgoder», mens de store pengene, slik som statens inntekter fra petroleumsvirksomheten, bare svevde som et usynlig tåketeppe. Og det til tross for at Aps venner på rødgrønn side vil gjøre Norge til det grønneste av det grønneste samtidig med at det finnes penger til alt, og der Aps klimaregnskap forblir en av statsbudsjettets største hemmeligheter. I alle fall i valgkampen. Når hverdagen nå banker på, kan det være at mang en borger ønsker å flykte landet, ikke bare rikingene.
Norges største problem, som vi har påpekt så mange ganger, er alle pengene vi har på bok. Det er helt utrolig, men et faktum. Vi bruker pengene på ufattelige mye rart, vi trenger knapt prioritere, og vi skal i alle fall ikke fokusere på hvor pengene kommer fra. Vi må beholde skatter og avgifter mest for å opprettholde en samfunnsorden.
Norge er på mange måter et slags omvendt speilbilde av Frankrike. I går måtte den franske statsministeren gå, det er vel den tredje på ett år, fordi man ikke får gjennomslag for en høyst nødvendig innsparingsplan. Frankrike har et overforbruk årlig som er helt ute av proposisjoner (om jeg husker riktig på 40 milliarder euro) som igjen betyr at statsgjelden vokser i en fart knapt noen kan henge med på (nå på over 3.300 milliarder euro). Men ikke faen, for å si det mildt, fra ytre venstre til ytre høyre avvises enhver spareplan. De demonstrasjons- og streikevillige franskmennene nøler heller ikke med å vise sin avsky til alt som lukter av innstramning av velferdsgoder. Jobbe mer? Øke pensjonsalderen? Ta bort fridager (foreslått 2. påskedag og 8. mai)? Nei, nei, nei, lyder det horisont, og ingen vil ta ansvar. Men noe må skje. Og det raskt.
Røsker Norge vekk inntektene fra petroleumsvirksomheten vil vi stå i samme situasjon som Frankrike. Ledende politikere, som flertallet av velgerne hinsidig nok stemmer på, har en slik iver etter «utjevning» at ingen kan være «fattige» og i alle fall ikke rik! Rikinger oppfordres til å «ryke og reise» for de trenger vi tilsynelatende ikke. Vi har nemlig et slikt nydelig «spleiselag» i den «norske modellen», en modell som er så marinert i olje at vi stadig tillegger oss nye vaner, eller rettere; uvaner. Bare et retorisk spørsmål: Hvor mange i arbeidsfør alder har Norge råd til å la stå utenfor arbeidsmarkedet? Det er også enkelt å dra fram den ikke-bærekraftige innvandringen som et eksempel, fordi den er like sykt kostbar som den er irreversibel.
Men du verden, vi er da humane. Og vi mangler heller ikke ambisjoner. Som Støre sa under Aps valgvake: «Arbeiderpartiet skal jobbe for fred i Ukraina og Midtøsten – sammen skal vi nå de målene». Men kanskje det hadde vært vel så viktig om våre politiske partier begynte å jobbe for det fremtidige Norge, sånn før det er for sent?