Før sommerferien, da Israel gikk til angrep på det islamske regimets atomanlegg i Iran, skrev vi om hvordan man ikke må overse symbolikken i at Israel ga angrepet navnet «Rising Lion». Det kan sees som en strategisk melding fra Israel, ikke bare til det iranske regimet, men også til det iranske folket og opposisjonen. Løven i det tradisjonelle persiske flagget er et symbol på nasjonal stolthet og motstand, og ved å bruke dette navnet kan Israel signalere støtte til Pahlavi og andre opposisjonsgrupper som ønsker å styrte mulla-regimet, skrev vi.
Jeg fikk straks symbolikken i bakhodet da jeg leste utdrag av Ben Shapiros nye bok, og et utdrag av boken er tilgjengelig i The Free Press, der også han bruker løven som en metafor. Den amerikanske konservative politiske kommentatoren, medieverten og advokaten Shapiro, er neppe ukjent med den historiske symbolikken, selv om han bruker den om mennesker.
Hva mener jeg med løver og åtseletere? Løver er mennesker styrt av suksess, ansvar og plikt. Løven forstår at universet er bygget på regler han kan forstå. Han gleder seg over sin evne til å ta valg. Han omfavner sine moralske plikter og finner glede i sine ansvarsoppgaver. Når han møter et problem, klager ikke løven over livets urettferdighet: Han søker en løsning.
Åtseleterens ånd er misunnelse. Åtseleteren drives av en brennende impuls: å unnslippe sine egne feil og mangler ved å skylde på andre. Åtseleteren tror at hans egen fiasko skyldes stjernene, skjebnen, men mest av alt løven. Åtseleteren tror ikke på et forståelig univers der suksess er et resultat av å utføre plikter; han mener slike argumenter er et dekke for makt, og makt alene, skriver Shapiro.
Løven som symbol
Løven som symbol har dype historiske og kulturelle røtter og er et fremtredende emblem i mange lands flagg og våpenskjold, inkludert Norge, Iran og Israel. Dens opprinnelse knyttes ofte til religiøse, kongelige og nasjonale betydninger, og i noen tilfeller til Zions Gud, som refererer til Juda-løven i jødisk tradisjon. Løven er et universelt symbol på styrke, mot, kongelighet og beskyttelse, og dens bruk i nasjonale symboler reflekterer ofte disse kvalitetene.
Norges riksvåpen viser en gullkronet løve som holder en øks, stående på rød bakgrunn. Løven har vært et symbol på norsk kongemakt siden middelalderen, først brukt av kong Håkon Håkonsson på 1200-tallet. Løven representerer styrke og kongelig autoritet, og øksen symboliserer St. Olav, Norges skytshelgen.
Selv om Norges løve ikke direkte refererer til Zions Gud, kan dens symbolske betydning som et kongelig og beskyttende emblem sees i lys av lignende monarkiske tradisjoner i jødisk kultur, hvor løven også representerer kongelig makt.
Før den islamske revolusjonen i 1979 hadde Iran et flagg som inneholdt en løve med sverd og en sol, kjent som «Løve- og solflagget». Dette symbolet, som stammer fra zoroastrisk tid, representerte kongemakt, styrke og guddommelig beskyttelse. Løven ble assosiert med herskernes autoritet, mens solen symboliserte lys og liv. Løven i Irans tradisjonelle symbolikk har paralleller til Juda-løven som et tegn på kongelig og nasjonal styrke. Selv om zoroastrismen og jødedommen er distinkte religioner, deler de en felles kulturell arv i Midtøsten, hvor løven som symbol på makt og beskyttelse er utbredt.
Løvens universelle appell som et symbol på styrke, mot og beskyttelse, gjør det til et naturlig valg for nasjoner som ønsker å uttrykke nasjonal stolthet og lederskap.
I Norge symboliserer løven kongemakten og nasjonal suverenitet. I Iran representerte den historisk sett kongelig autoritet og nasjonal identitet. I Israel symboliserer Juda-løven både religiøs arv og nasjonal motstandskraft. Alt dette er verdt å ha i bakhodet når man leser utdragene av Shapiros bok.
Åtseleterne vant i Los Angeles
Innledningsvis forteller Shapiro om hvordan han og kona hans, som han traff i studietiden, jobbet hardt for å bygge seg opp, og hvordan de ved målrettet, iherdig innsats klarte å komme seg inn på boligmarkedet, og hvordan de ved vedvarende hardt arbeid fikk råd til å kjøpe større hus, en klassisk historisk villa i California, der de ønsket å bli gamle. Slik skulle det ikke gå.
Åtseletermentaliteten har konsumert Los Angeles gjennom katastrofal politikk: Konfiskerende skatter som straffer næringslivet i stedet for å belønne innovasjon; offentlig politikk som behandler hjemløshet som en rettighet i stedet for en nødssituasjon; harde tiltak mot politiets evne til å bekjempe kriminalitet og offentlig uorden; sviktende offentlige skoler; og forfall i offentlige tjenester.
Familien min opplevde konsekvensene av dette personlig. Enten det var å gå forbi rusavhengige som lå bevisstløse i rennesteinen rett utenfor porten til hjemmet vårt, eller å se brukte sprøyter på gatene der vi gikk med barna våre, ble livskvaliteten i Los Angeles gradvis verre. Og så, raskt verre. Og til slutt, alt på én gang.
Da covid-pandemien brøt ut, mistet California forstanden. Alle ble stengt inne i månedsvis. Skoler og offentlige parker ble stengt. Los Angeles ble en spøkelsesby. Etter George Floyds død sommeren 2020, brøt det ut opptøyer. Mens myndighetene truet lovlydige borgere for å samles privat eller offentlig, fikk Black Lives Matter-opptøyer herje fritt. Politifolk ble demonisert og beordret til å holde seg passive mens byen brant. Videoer av brennende politibiler på Melrose Avenue ble allestedsnærværende.
Plyndrere knuste vinduene til vår lokale Walgreens og Foot Locker. Om natten, etter at vi hadde lagt barna våre, kunne kona mi og jeg sitte i stuen og høre lyden av helikoptre og skudd i nærheten. Bedriften min, The Daily Wire, måtte barrikaderes etter angrep fra opprørere. Da bestemte familien seg for å flytte til Florida, og selskapet mitt til Nashville, sammen med nesten 100 ansatte. Åtseleterne vant i Los Angeles, og vi måtte komme oss ut.
Vi har nå bodd i Florida i nesten fem år. Det er en grunn til at så mange flytter hit. Florida er innrettet på å beskytte de grunnleggende fundamentene for et vellykket, sivilisert vestlig samfunn.
Næres av misunnelse
Ethvert samfunn som mister sin selvtillit, åpner seg for angrep fra de som vil rive det ned, både innenfra og utenfra, fastslår Shapiro, som videre skriver at «dermed har åtseleterne blomstret – næret av skam, opphøyet av offerrollen og spredningen av anti-amerikanisme». Et kapittel er viet fokus på hvordan det i det hele tatt kunne skje i det siviliserte USA.
Hvorfor vinner åtseleterne?
Misunnelse, et kjennetegn ved åtseleterfilosofien, er en uimotståelig kraft. Politikere forstår dette og bevæpner det. Jeg skal være din kriger mot den du misunner, lover de. Og jeg skal utrydde misunnelsen din ved å straffe den personen som er årsaken til lidelsene dine.
Zohran Mamdani, New York Citys demokratiske borgermesterkandidat, legemliggjør denne tilnærmingen. Hans koalisjon mener at Vesten er utnyttende og brutal, ene-ansvarlig for lidelse verden over, og at å straffe de rike og suksessrike vil forbedre de fattiges situasjon.
Dette er drivkraften bak selvmotsigende bevegelser som «Queers for Palestine». Hvordan kan Mamdani-tilhengere prise palestinsk kultur – som i Gaza innebærer å kaste homofile fra bygninger – samtidig som de går inn for skattebetalte kjønnsskifteoperasjoner for mindreårige? Svaret er enkelt: Begge overbevisningene står i motsetning til vestlige verdier. Åtseleterne har ingen underliggende filosofi. De er kun i opposisjon til det som er, og som derfor må ødelegges.
Jeg tror den analysen er særdeles treffende. Det formuleres aldri noe om hva som skal skje etterpå, hva målet er eller når det eventuelt er nok. Det mangler ganske enkelt svar, det eneste som finnes er et intenst ønske om å rive ned det etablerte.
I direkte og åpne kriger mellom løver og åtseletere vinner løvene nesten alltid, fordi løvene er krigere, mens åtseleterne er feiginger. Men de siste årene har forsvarerne av Vesten blitt stille. Noen trodde kampen var vunnet med kommunismens fall. Andre falt for løgnen om vestlig synd, lammet av ubegrunnet skyld for samfunnsproblemer.
Støtter Trumps prosjekt
Shapiro forklarer hvorfor han støtter Trump.
I januar i år deltok jeg på Donald Trumps presidentinnsettelse. Han lovet en «gyllen æra» og sverget: «Vi vil skape et samfunn som er fargeblind og merittbasert… Vi vil starte den fullstendige gjenopprettingen av Amerika og en revolusjon av sunn fornuft.» Han snakket om velstand, stolthet, seier og frihet. Han snakket om løvene. Jeg trodde da at en ny dag var i emning. Syv måneder senere tror jeg fortsatt på det.
Trump-administrasjonen har demontert strukturen til mangfold, likhet og inkludering – kjernen i åtseleterfilosofien – og gjenopprettet sunn fornuft. På den internasjonale scenen har avskrekking erstattet nøling, og styrke har forhindret kaos. Se for eksempel på beslutningen om å hjelpe Israel med å nøytralisere Irans atomvåpenkapasitet. Den ene handlingen kan ha spart verden for tiår med vold og terrorisme.
Disse retningslinjene er populære, og med god grunn. Det amerikanske folket er lei av ideen om at kriminalitet er et uttrykk for at de undertrykte er utnyttet. De er lei av forestillingen om at meritokratiet må tøyles på grunn av et hvitt overherredømmes ondskap. De er lei av tanken om at «systemet» har skadet de «marginaliserte» bare fordi folk krever anstendig, lovlydig oppførsel – likhet for loven.
Kan disse følelsene miste popularitet? Absolutt. Folk glemmer. Velstand avler selvtilfredshet. En enkelt økonomisk nedgang, en enkelt uforsiktig politikk, og åtseleterne vil ta tilbake makten, skriver Shapiro.
At folk glemmer er universelt. I Norge er velstanden så mentalt bedøvende at åtseleterfilosofien framstår forlokkende for mange. Vi husker ikke å ha måttet ofre noe, andre verdenskrig er et minne på bilder i svarthvitt, og viljen til å framstå god er akk så besnærende når man kan pynte seg med pene meninger uten å ofre verken innsats, liv eller lemmer.
En kamp i hjertet
Shapiro skriver videre at kampen mellom løver og åtseletere i realiteten er en kamp som skjer i hjertet til hver enkelt av oss.
Dette handler ikke bare om sivilisasjonens løver og åtseletere og deres politiske kamper. Det handler også om det individuelle menneskehjertet. For hvis vi alle har to impulser i oss – løvens ånd og åtseleterens ånd – så er løvenes fiasko åtseleternes suksess. Når løvene unnlater å overføre sine verdier til barna sine, blir barna deres åtseletere.
Oppdratt i ufortjent velstand, men lært opp til uvitenhet og avhengighet, rasende på menn og kvinner som forsvarer det landet de bor i, løsrevet fra en sivilisasjon deres foreldre nekter å forsvare, blir de rabiate og søker hevn på dem som forlot dem. De blir den helvetes mutasjonen av en utbrent kultur.
I hver av oss raser kampen mellom løven og åtseleteren. Synden lurer ved alles dører. Men vi kan overvinne den. For at løvene skal vinne, kreves ingen store planer, ingen smarte intriger, men mot, stolthet, ansvarlig foreldreskap og konstant årvåkenhet.
Vi må ikke bli misunnelsens skapninger. Og vi må nekte åtseleterne ammunisjonen av vår ufortjente skam.
Åtseleterne vil aldri gi seg. Kampen vil fortsette for alltid. Men de kan ikke vinne. Med mindre vi lar dem.
I USA har løvene våknet. De er våkne i Israel og i den iranske opposisjonen. I Norge tilsier resultatet av landets skolevalg at det finnes mange løver blant de unge, men skulle norsk politisk elite holdt seg tro til våpenskjoldet, måtte de byttet ut løven med en hyene.